Jeg har det ikke bra

Dag Johan Haugeruds nye roman Den som er veldig sterk, må også være veldig snill er en skildring av en oppløst familie. Leseren har bare tilgang til familiens forhistorie gjennom de antydninger hovedpersonen maner frem. Teksten kretser rundt familiens ukjente forhistorie. Mor, søster og bror reiste fra far. Noe var, og er, fortsatt galt, men vi får aldri vite hva.

Vi møter en hovedperson som er rammet av en, for han, uforståelig avmakt og handlingslammelse. Han spinner tråder bakover i tid og forteller om sin familie, om hele sin oppvekst fra bruddet med faren til han på nåtidsplanet er voksen. Fortellingen sirkler rundt familien. Vi vender stadig tilbake til det store familieritualet: juleselskapet. Selv dette er underlig, og infisert av fortidens hendelser.

Passivitet råder grunnen også i dagdrømmene til familiemedlemmene. Drømmen om å jobbe i radio er ikke noe hovedpersonen ivrig forfølger, og søsterens drøm om å bli artist ender i en lite tilfredsstillende jobb i helsevesenet. I bakgrunnen skimter vi alltid moren og hennes forvirrede og underlige oppførsel. Igjen er den ikke årsaksforklart, bare rettet tilbake til den ukjente fortid.

Hovedpersonen isolerer seg fra omverden, føler seg fremmedgjort, han evner ikke, vil ikke forholde seg eller involvere seg i livet sitt. Han foretrekker tryggheten ved å leve tett på mor. Dette forgreiner seg tilbake til den fortiden vi ikke får vite noe om. Hovedpersonen er rammet av en avmakt, en passivisering som gjør han ute av stand til å leve et voksent liv. Han bor hos mor og lever en isolert tilværelse.

Hovedpersonen taper kampen for å løsrive seg fra henne. Han klarer ikke å bli voksen, klarer ikke å bære byrden, ansvaret som en voksenperson bærer. Han kryper tilbake til det infantilt trygge. Problemet er at mor ikke er en trygg favn, hun har nok med seg selv og sine problemer. Konsekvensen er at han ender opp i en tilstand av lede, at livet ikke er viktig for ham. Han «tenker for mye», som han selv formulerer det.

Hovedpersonen har en gryende homofil legning. Dragningen forstår verken han selv eller personene den er rettet mot, den forsterker hans følelse av forvirring, og han går aldri så langt som å sette legningen ut i praksis.

Avmakt, lammelse, fremmedgjorthet, alt dette er kjente måter å beskrive tilværelsen på i den modernistiske fiksjonsverden. Haugeruds roman er inspirert av modernistisk estetikk, og da spesielt av dekadanselitteraturens mesterverk Mot Strømmen av Joris-Karl Huysmans. På samme måte som hos Huysmans er romanen tilsynelatende uten handling og tegner et bilde av en handlingslammet antihelt. Hovedpersonen mestrer ikke presset fra omgivelsene, fra samfunnet og den rådende kultur. Han trekker seg inn i seg selv. Haugeruds helt, som Huysmans' helt Des Esseintes, er en celebral helt. Han kjennetegnes ved personlighetens overveldende lede stilt overfor den konkrete ytre virkelighet, en lede som fører til at han trekker seg inn i seg selv. Den celebrale helt er i en utpreget melankolsk tilstand der den ytre verden er tømt for mening. Han «tenker for mye». Handling er ikke en del av livet hans. En av grunnene til at den celebrale helten søker en tilskuerposisjon til livet sitt er tapet av faren og dermed et fast holdepunkt i livet. All overordnet mening har forsvunnet.

I Mot Strømmen spiller kunsten en viktig rolle. Den er heltens kraft og tilfluktsrom, det er gjennom den han skaper rom for seg selv og mestrer verden. Teksten i Den som er … er hovedpersonens forsøk på å skrive seg et liv. Forsøket grunnstøter fordi han ikke klarer å fange med ord den viktigste og altoverskyggende hendelsen, nemlig bruddet med faren.

Jeg skrev en side, før jeg ble nødt til å legge fra meg pennen igjen. Jeg klarte ikke mer. Det som fulgte nå, hadde jeg tenkt på hver dag i et halvt år, jeg hadde eltet det om og om igjen, uten å oppnå noe annet enn å føle meg nedverdiget. Når jeg prøvde å skrive det ned, kom det bare ut som en usammenhengende oppramsing av ubehagelige ord og situasjoner. Det var som om språket var infiltrert av det livet det skulle beskrive. Det var lettvint og overfladisk, og det beskrev noe som var svært stygt og vondt uten å ta det på alvor. (s. 221)

Stilen er typisk for hele teksten. Den pirker i overflaten og klarer ikke å drive fram et språk som samsvarer med alvoret i hovedpersonens livssituasjon. Nettopp det at livet blir værende igjen i det uutsigelige, språkløse, gjør den språklige tilværelse til et vakuum der liten eller ingen mening finnes.

… de siste ti årene best kunne oppsummeres i de samme fem ordene som var de eneste jeg hadde kommet på da jeg prøvde å skrive dagbok: «jeg har det ikke bra». (s. 222)

«Jeg har det ikke bra» går sammen med «du tenker for mye» igjen som to mantra for hovedpersonen. De blir hans eneste språklige innsikter som han kan forstå livet sitt med.

Haugeruds helt skiller seg fra Des Esseintes på et viktig punkt. Kunsten var for 1800-tallets antihelter en arena for selvdyrkelse. I det 21. århundre er den ikke lenger det. Haugeruds helt ser på TV og hører på musikk. Men han finner liten tilfredsstillelse i de moderne medier. Siden hans tilnærmelser til litteratur og skrivekunst har strandet, sitter han igjen med en forsterket følelse av fremmedgjorthet og apati. Der fins ingen arena for han å opptre på, ingenting kan redde han, bare apati gjenstår.

Haugerud lykkes ikke helt med Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. Han klarer gjennom språklig dyktighet å la teksten kretse rundt hovedpersonens eksistensielle problemer i en slik grad at vi hele tiden aner hva som ligger under overflaten. Men den språklige dyktigheten utgjør også et formproblem. Valget av form, det vage uttrykket som er nødvendig for å spinne historien, trenerer leseropplevelsen. For lite framdrift og pirkingen i overflaten gjør teksten til tider for langsom. Samtidig lar Haugerud for mye av historien være utilgjengelig. Der er ingen sprekker der leseren kan se inn i hovedpersonens fortid og skimte det vonde som har merket ham. Dette kan virke som en manglende vilje til å ryste og skake leseren med den uro som preger hovedpersonen.