Dikt og forbannet løgn

Våren 2001 lanserte Tiden sin nye oversettelses-serie GYNT, redigert av Tore Renberg. Serien er viet «nyere utenlandsk prosa» fra noe forlaget så flott kaller den «fabulerende verdenslitteraturen». Om genrebestemmelsen kan virke uklar, presiserer baksideteksten at en med dette mener «fantastiske, kritiske og emosjonelle» bøker. Det gjenstår å se om GYNT får et fortsatt liv på Tiden etter Gulliksen (og Renberg). Men det hadde vært morsomt å se hvilken estetikk som skulle ligge til grunn for tittelutvalget når en har sånne høyttravende og samtidig upresise kriterier å oppfylle. Det er i det minste godt å se at forlaget nå har fått en egen serie for sine «emosjonelle» utgivelser. Så vet vi hvor vi har dem.

Med islendingen Sjón (som lyder det fulle navnet Sigurjón Birgir Sigursson) som en av to skribenter ut i første utgivelsesrunde, har Tiden i det minste sikret seg en forfatter med en profil som er spektakulær nok til å tilfredsstille GYNTs «fantastiske» ambisjoner. Multikunstneren Sjón har befunnet seg i sentrum for mye av det som har skjedd på Reykjaviks stadig hippere kunstscene i de siste tiårene, som bildende kunster, performanceartist, musiker, poet eller romanforfatter. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han med den Oscar-nominerte librettoen til Lars von Triers Dancer in the Dark. Dine øyne så meg (som visstnok er første del av en planlagt trilogi) utkom på Island i 1994, og er foreløpig den eneste av Sjóns tre romaner som er oversatt til norsk.

Tåreperse med twist

Dine øyne så meg burde være «fabulerende» nok, selv for Tiden og Tore Renberg: Boka kan beskrives som en barokk skillingsvise i holocaust0setting med eskatologiske overtoner. Hvor god den er, er det vanskeligere å avgjøre: Når en først har kommet seg over den første forundringen, er det ikke lett å si om Dine øyne så meg er vakker eller idiotisk, storslagen eller fjollete.

En respektløs roman er det i hvert fall. En må i det hele tatt være ganske frekk for å ville skrive en avantgarderoman med utgangspunkt i et plott som det i Dine øyne så meg. Historien kan oppsummeres som følger: En gang under annen verdenskrig klarer en avmagret jødisk fange å rømme fra en konsentrasjonsleir et sted i Nord-Tyskland. I ly av natta karrer han seg fram til landsbyen Kükenstadt, hvor han gjemmer seg i spiskammerset på stedets vertshus. Der blir han funnet av tjenestejenta Marie-Sophie, som blir satt til å våke over rømlingen, som sies å sitte på opplysninger som kan endre krigens gang. I løpet av de få dagene sammen i et skjult rom på vertshuset oppstår det et egenartet forhold mellom de to. Forholdet er såpass tett at Marie-Sophies kjæreste, antisemitten Karl, til slutt fatter mistanke og voldtar tjenestejenta i et anfall av sykelig sjalusi. Den eneste som får høre om overgrepet, er den rømte jøden, som til gjengjeld forteller Marie-Sophie at hun har gitt ham tilbake det årene i fangenskap hadde tatt fra ham, nemlig «evnen til å elske». Etter en siste natt sammen splittes paret, og flyktningen, som viser seg å ha navnet Löwe, blir hentet av motstandsfolk som frakter ham trygt ut av landet. Tilbake sitter Marie-Sophie, sønderknust etter tapet av sitt livs kjærlighet. Men historien er ikke over med det: De to elskende rekker å unnfange et barn før de forlater hverandre. Dette barnet er det nå som forteller historien om foreldrenes kjærlighetsmøte.

Det er historier som dette som holder oss zappere våkne og tårevåte foran nattkinoen på TV3 og TV Norge kveld etter kveld. Sjøl har Sjón beskrevet Dine øyne så meg som en «sentimental kjærlighetsroman», en «weepie». Det er selvfølgelig en fleip. Den triviallitterære subteksten og det sentimentale anslaget er en viktig del av bokas dynamikk. Men det er romanens forskyvning og forhaling av B-filmplottet i et spill av sidefortellinger, sitater og fantastiske innslag, som er det mest slående trekket ved Dine øyne så meg: Romanen er surrealistisk pastisj og montasje mer enn tårevåt såpe.

Drøm, dommedag og skapelse

I overensstemmelse med god postmodernistisk takt og tone har Sjón sørget for å pakke inn kjærlighetshistorien sin i en serie fremmedgjørende formelle grep. Det mest iøynefallende er at hele teksten er satt i klammer: De forskjellige tekstelementene i Dine øyne så meg er alle skrevet inn som replikker i en dialog mellom fortelleren (kjærlighetsparets sønn) og en tilhører. Romanen fortelles i dialogform, hvilket inviterer til en rekke mer eller mindre vittige metalitterære kommentarer. Dernest akkompagneres den sentimentale hovedhistorien gjennom hele romanen av en besynderlig bihistorie, en slags visjonslitterær parodi som skildrer den forfengelige erkeengelen Gabriel og hans kamp med Satan foran dommedag. I tillegg myldrer det av forskjellige innskutte fortellinger, eventyr og anekdoter, hver med sine forskjellige stiltoner og fortellertekniske referanser, fra brødrene Grimm via Freud til Kafka og Fritz Lang. Til sist er det å si at det meste av det som konkret skjer i boka dreier seg om livet som utspiller seg rundt de to elskende på gjestehuset Vrieslander, med sine mer eller mindre morsomme opptrinn med visergutter og kjøkkenpiker og pissepotter og kåte gamle gubber som lytter ved dørene, fortalt i en stil som minner mer om en avfeldig tysk farse enn en moderne islandsk roman. Det er ikke lett å finne igjen Sjóns sentimentale kjærlighetsroman i alt dette.

Så hva skulle være poenget? Med alle sine fikse vrier, dårlige vitser og forserte koblinger er Dine øyne så meg en nokså enerverende roman å lese. Samtidig er det unektelig en fascinerende tekst, et overflødighetshorn av figurer og fortellinger, som på tross av sine ujevnheter har øyeblikk av stor skjønnhet over seg. Om en skulle forsøke å finne noe samlende prinsipp for boka, måtte det være Sjóns forsøk på omforming av et knippe tradisjonelle motiver — knyttet til drømmen, til den apokalyptiske religiøse tradisjonen og til den skapelsesmyten som antydes i sitatet fra Salmenes Bok som har gitt tittel til boka: «Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble skapt i lønndom og ble formet i jordens dyp. Dine øyne så meg, den gang jeg var et foster» (Sal. 139, 15-16, min uth.).

Første gang vi møter jøden Löwe er i Marie-Sophies drømmer, mens hun dupper over en kjærlighetsroman i senga si på gjestehuset. I søvne ser hun fangen i konsentrasjonsleiren mens han forklarer en liten tysk gutt om kampen mellom det gode og onde, Gud og Satan, skytsengler og smådjevler — en kamp som utkjempes i alt det værende, helt ned til guttens sokker og bukseseler. Det neste hun (og vi) ser, er den avmagrede mannen på flukt over nattmørke jorder, på vei mot henne, bærende på en koffert og en rosa hatteeske med svart lokk.

Slapstick-visjonen av konsentrasjonsleirfangen på rømmen med hatteesken, som en forsinket togpassasjer, er en slags nøkkel til romanens maskineri. Den absurde sammenstillingen av disparate elementer, høyt og lavt, komisk og grotesk, sammenfatter tekstens framgangsmåte. På samme måte utgjør figuren Löwe sentrum for Sjóns tekst; en både utløsende og samlende faktor for fortellingene som utspiller seg i den. Scenene som presenterer ham, gir igjen inngang til bokas viktigste nivåer: Dels det religiøse og mytiske universet; dels søvnens og drømmens bilder, i skjæringspunktet mellom fiksjon og realitet.

Drømmen må i det hele tatt sies å være denne tekstens prioriterte modus. Den første vi møter i boka, er Jon Blund, «en liten gutt med paraply som har innlemmet Kükenstadt i sitt rike» mens fortelleren sveiper gjennom den sovende landsbyen på de første sidene. Søvnen fortsetter å hvile over historien: Marie-Sophie får besøk av drømmenes skytsengel Freude (jeg antar det psykoanalytiske ordspillet er tilsiktet), og han viser henne Löwe på flukt fra leiren. Löwe sjøl står i en spesiell forbindelse med drømmen («Natten etter min fars ankomst til Kükenstadt forsvant alle hemninger fra innbyggernes underbevissthet. Alle drømte, og engelen Freude hadde et svare strev der han for fra det ene sinnet til det andre og samvittighetsfullt noterte det som skjedde»). Og alle landsbybeboernes drømmer, hentet fra Freudes notatbok, får etterhvert en sentral plassering i teksten. Men framfor alt forsøker Dine øyne så meg å tangere drømmens fortellerstil, i en assosiativ framstilling med brå brudd og skarpe kontraster, i et forsøk på å kretse inn en virkelighet som stadig skifter karakter og betoning.

Drømmen balanseres av den dystre historiske konteksten. Löwe fortalte den lille gutten i konsentrasjonsleiren om striden mellom godt og ondt. Visjonen har sitt ekko i verdenskrigens ødeleggelser. Dem møter vi bare indirekte i teksten. I stedet er det beskrivelsen av Marie-Sophies besøk hos kjæresten Karl, voldtekten og tjenestejentas flukt gjennom landsbyen som tjener som helvetesvisjon: Tekstens møte med mørket og den forvirrede samtida, i en ekspresjonistisk stilstudie hvor bygater og bisarre rollefigurer danner stadig nye groteske tablåer etter hvert som drømmen slår over i mareritt. Det er dette mørket som danner bakteppet for kjærlighetshistorien og samtidig synliggjør kontrasten mellom krigens destruktivitet og den skapelsesakten boka munner ut i — den som også er fortellingens opphav.

Med fortellerens fødsel når boka — og kjærlighetshistorien — sitt klimaks. Samtidig tar Dine øyne så meg sin aller særeste vending, etter hvert som Löwe åpner hatteesken sin og under lag på lag av lakserosa silke roter fram en mystisk, livgivende leire, eltet sammen gjennom et langt liv og sammensatt av kroppsvæsker, neglerester, hår og hudflak, av «jord fra den Altneue synagogen i Praha, dugg fra blomstrende roser i Slottshagen, regn fra gatesteinene i det jødiske kvarteret, med mer, med mer». Det er denne sentraleuropeiske leiren — som ved hjelp av kyndig skulpturering, avtrykket fra en magisk signetring og styrken i kjærligheten mellom de to på kammerset — som blir til barnet som seinere forteller sin historie: «De stilte seg opp foran skrivebordet og stirret med tindrende øyne på leirklumpen i hatteesken, røde i kinnene som foreldre som beundrer sin førstefødte i vuggen. Hun trykket hånden hans hardere: Barnet vårt!».

Motsetningsfylt kaleidoskop

I et intervju i Dagsavisen i forbindelse med lanseringen av den norske oversettelsen av Dine øyne så meg karakteriserte Sjón romanen sin som «kaleidoskopisk»: «Det betyr at noe kan betraktes fra mange forskjellige sider og vinkler, elementene i boka speiler seg for å skape et kraftfullt sentrum». Det er ikke vanskelig å se hva islendingen sikter til med den beskrivelsen. Dine øyne så meg er en tekst full av pekere: Episoder, skikkelser og anekdoter som på forskjellige måter viser til et sett med strukturerende motiver for romanen.

Spørsmålet er likevel om Sjón har klart å skape en bok med noe «kraftfullt sentrum». For sjøl om en legger godviljen til, er det ikke alltid like lett å oppfatte hvor Sjón vil hen med romanen sin. Dine øyne så meg spenner opp et digert historisk og mytologisk lerret, med referanser til Maria bebudelse og Kristi lidelseshistorie; konsentrasjonsleirene og den andre verdenskrigens ødeleggelser; apokryfe himmelvisjoner og åpenbaringsbøker; jødeforfølgelsene og den tyske nasjonens tragedie i det 20. århundre; folkeviser og eventyr; de jødiske Golem-beretningene, Freuds drømmetydningslære og den litterære modernismen. For å nevne noe. Men boka inviterer samtidig kun i liten grad til noen refleksjon over forholdet mellom disse forskjellige mytiske og historiske størrelsene, deres status eller funksjon, betydninger eller innbyrdes konflikter.

Når referansene er så monumentale som de er her, er det problematisk. De historiske og mytologiske allusjonene svever rundt i Dine øyne så meg som materiale for bokas ustoppelige strøm av fortellinger. Der gir de både klangbunn og tone til teksten. Men romanen gjør få forsøk på å føre disse historiske eller tradisjonelle motivene tilbake til noen grunnleggende mening eller problematikk. Ikke det at den dermed bryter noen absolutt litterær lov. Men med den romankonstruksjonen han har valgt, står Sjón i en åpenbar fare for å nivellere det enorme stoffet han arbeider med, for å la både mytens og historiens opprinnelige meninger fortape seg i glansen fra alle fortellingene hans.

Kanskje vil romanen på denne måten vise oss at det ganske enkelt er fortellingen sjøl som er meningen. Grepet med rammedialogen kunne tyde på det. I samtalen mellom fortelleren og tilhøreren hans kan vi som lesere følge hvordan kjærlighetsparets sønn ved hjelp av tradisjonens og biografiens materiale former en historie som gir både mening og begynnelse til hans eget liv. «Du mener at menneskene ikke forstår sin egen skjebne før de har satt ord på den, eller gitt den et bilde?» spør tilhøreren nokså snusfornuftig på et punkt i dialogen. Det kunne kanskje vært en slags ideologisk begrunnelse for måten Dine øyne så meg er bygget opp på. Men idealiseringen av fortellingen resulterer likevel i et konkret tekstlig problem for romanen. For uansett hvordan en snur og vender på det, er det en problematisk formell motsetning mellom bokas mange muntre skrøner og hjemmekoselige rammedialog (med alle sine «frodige» fiksjonsbrudd og kommentarer: «Åh så søtt!»/«Fy faen så jævlig han er!» osv.) på den ene siden — og tekstens ambisiøse nettverk av mytiske og historiske referanser på den andre. I mine øyne truer den motsetningen med å undergrave Sjóns romanprosjekt: Det er grenser for hvor lenge en tekst så systematisk kan oppløse de historiske spenningene den nærer seg av, før den rett og slett slutter å være spennende. Sånn sett er Dine øyne så meg på samme tid både for flåsete og for ambisiøs til å innfri de forventningene den skaper.

Billedskaperen Sjón

Hvilket ikke forhindrer at Sjón har en egen evne til å skape enkeltstående bilder som både er slående og besnærende. Få passasjer i boka illustrerer Sjóns styrker som forfatter bedre enn historien om den magiske leiren i hatteesken og barnefødselen. Den fortoner seg egentlig både usannsynlig og oppkonstruert, på samme tid pompøs og parodisk. I tillegg innebærer den en haltende løsning på de narrative flokene som har bygget seg opp rundt den fåmælte flyktningen og tjenestejenta. Som en skjønner: Ganske teite greier. Like fullt har islendingen maktet å gjøre unnfangelsesscenen på det skjulte kammerset, hvor de to elskende i natten forsiktig baker ut omrisset av et lubbent spedbarn, både troverdig og genuint rørende.

Bihistorien om kampen mellom Gabriel og Satan illustrerer på samme måte både bokas styrker og svakheter. Den er skrevet i en blomstrete pseudo-middelaldersk stil, og knytter an til bokas styrende motiver: Vi møter Gabriel idet han gjør seg klar til å blåse i basunen og utløse Guds dom over Skapelsen. I siste liten forhindres han av Lucifer, som med drømmens hjelp klarer å lokke Gabriel til å fortape seg fullstendig i begjær etter skjøgen Lilith, i skikkelse av en ung jomfru, og på den måten får avblåst hele dommedag. Bortsett fra at de færreste har lest noe sånt som dette i en samtidsroman før, er det ikke lett å se hva det er med fortellingen som forsvarer plassen den har fått. Det er mulig noen syns det er herlig frekt å skildre Gabriel som en sjølopptatt jåle og spradebasse, men jeg kan ærlig talt tenke meg mer provoserende litterære grep. Når Gabriel til sin forskrekkelse til slutt oppdager at det er et kvinnelig kjønnsorgan han har gjemt mellom beina, og som den nyfødte transe-erkeengelinnen Gabriella bestemmer seg for å blåse en lang marsj i dommedag, og i stedet gi seg hen til den altomfattende kvinnelige Sofia, visdommen («alt ble til intet og intet ble til alt») — da er det igjen grunn til å spørre hvor new age-kitschy denne romanen kan bli, før den reduserer seg sjøl til en ren vits.

Men selv denne fjollete apokalypsen gir opphav til et fascinerende bilde. For idet det himmelske historieforløpet suspenderes, og domsbasunen går i tusen knas, oppløses også den kosmiske striden som har vært tidas innerste drivkraft fra begynnelsen av.

Maktkampen mellom lys og mørke var slutt. Englene og djevlene som hadde kjempet om skapelsen i de minste gresstrå og de uanseligste døgnfluer, de høyeste fjellkjeder og de dypeste dalsøkk, la ned stridsøksen og forsvant inn i sine verdener. De svevde opp fra slagmarken som et tåkeslør, opp til himmelen og ned til helvete, og etterlot ingenting, bortsett fra alt.

Og når klokken er 12.27 i Kükenstadt stopper tiden.

De siste sidene i romanen utspiller seg i dette spøkelsesaktige landskapet som er igjen etter en dommedag som aldri kom, et landskap tynget av tida som ble borte, i en verden «som ikke lenger er det guddommelige og jævlige stedet vi kjenner fra gamle bøker: Uten hat og kjærlighet, vugge og grav, er den hverken et tema i fortellinger eller dikt». Rent bortsett fra at det igjen er et enormt misforhold mellom denne kosmiske visjonen og det meste annet i Sjóns altfor pludrende roman, så munner i det minste Dine øyne så meg ut i et tablå som virkelig er både «fabulerende» og «fantastisk» — både i vanlig og forlagsmessig forstand.