Når dikteren blir forsker

Året er 2002. Et fly på vei til Gardermoen fra Kastrup må gjøre vendereis. Norge er forsvunnet! Dette er utgangspunktet for Thomas Hylland Eriksens oppsiktsvekkende debutroman, som han beskriver som «en hinduistisk, polyfon idéroman i motvind, en knallhard kulturkritikk som insisterer på retten til å være både burlesk og optimistisk, og som handler mer om kjærligheten enn man skulle tro.»

Slik omtaler Aschehougs bokkatalog (høsten 1999) Thomas Hylland Eriksens debutroman Siste dager heldige, og jeg skal i løpet av denne anmeldelsen problematisere, konkretisere og kritisere denne salgskampanjens løfterike, men noe diffuse innhold.

Georg Johannessen skriver et sted i artikkelen «Litt om essayet» (Basar nr. 3 1978, s. 28) at dersom en norsk sakprosaist forstår hva han har skrevet, så er det enten 1) feil, dvs. løgn eller 2) et mirakel. Når så Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi og opphavsmann til en rekke fagbøker, bl.a. Kulturterrorismen (1993), Kampen om fortiden (1996) og Egoisme (1999), uttaler seg i slike spennende ordelag om sin egen bok, boken han har brukt en viss tid på å skrive, er det selvsagt som leser han gjør dette. Den moderne litteraturteorien fra det forrige århundret har lært oss at en forfatter kan kommentere sitt eget verk kun som leser; eller han kan forklare en del tekniske grep, og hans intensjoner med boken. THE kommer altså her med sin fortolkning, og ingen brukerveiledning. Denne dukker først opp på side 7, før «Prologen» og det første kapitlet, som sparker i vei først på side 19. Før man kommer igang med romanens hoveddiskurs, må man gjennom en rammefortelling bestående av to sitater (en joik og et sitat fra en ennå ukjent poet), tekstmanualen og den nevnte prologen.

Ut fra denne utradisjonelle posisjonen og, etter min mening, overtydelige fiksjonsetableringen, drar vi av sted. Vi drar til de mest eksotiske steder: Trinidad og Tobago, Danmark, India og flere byer og steder på denne kalde steinen vi kaller jorden, og vi drar – nær sagt selvfølgelig – mot det forsvunne Norge. Hele nasjonen, med dens snødekte fjell og duggfriske bjørkeblader, veldige fossefall og sosialdemokratiske småbyer, har sunket i havet, sies det. Vi, dvs. leseren og personene i historien, vet ikke riktig hvor Norge er, bare at landet er borte, og at både våre svenske naboer langs grensen, CNN og indiske aviser har rapportert at landet forsvant mens janitsjarmusikk og fotballreferater buldret gjennom høyttalere i det fjerne, og gruvestasjoner, småbruk og andre hjørnesteiner i den selvgode norske folkesjelen brutalt ble fravristet sine historiske røtter. Hvor skal man nå arrangere Melodi Grand Prix? Hvem skal danne ryggraden i Drillos neste landslagstropp? spør leseren seg. Romanen gir klokelig ingen svar, men dette er spørsmål en «norsking» (for å bruke forfatterens term) ville spurt seg selv. Om han da hadde overlevd katastrofen. At 4,6 millioner nordmenn har gått gjennom store lidelser mens de falt mot bunnen av havet, er det ingen som levner en tanke.

Noen få mennesker overlever fallet; dette er de siste dagers heldige. Tittelen er lånt fra Mormoner-sektens inkluderende, men også ekskluderende, motto «siste dagers hellige». Hvem skal regjere i himmelen med Gud på dommens dag? Hvor mange? De som overlever dette moderne Atlantis-fenomenet, nettopp fordi de befant seg i utlandet under forliset, setter seg ned for å rekonstruere sin egen fortid. Det er en merkelig ansamling skibbrudne, og vi har verken tid eller plass til å kommentere dem utfyllende nok. Vi nevner bare kjapt en vebbdesigner og hans elsker, en pornomodell, en viss ubestemmelig doktor K. som inntrer som en tvilsom moralsk instans mot slutten av historien, et bisart fruentimmer ved navn Ylajali (passe frekt: hun snakker til og med Sykkylven-dialekt), en dokumentasjonsviter fra Universitetet i Tromsø og en hippie. La oss slå fast at disse kunne opptrådt i et absurd teaterstykke av Beckett eller i en hypermodernistisk 70-tallsroman av Bringsværd, eller i en helt annen og langt fjernere sammenheng. Poenget med bokens stjernegalleri er, tror jeg, at de ikke er personer av kjøtt og blod som THE og meg selv (– selvfølgelig er de ikke av kjøtt og blod, de inngår i en litterær fiksjon, selv om de til tider er svært knyttet til en faksjon). De er fiktive menings- og historiebærende pappfigurer, språkkonstruksjoner, som hver og en har en eller annen obskur oppfatning av hva den norske folkesjelen virkelig var, og hva den tidstypiske, moderne nordmannen eller «norskingen» besto av før hele ruklet altså druknet.

Det finnes kun to land i denne romanen: Norge og Utlandet. Der, i utlandet altså, sitter denne brokete og outrerte lille skoleklassen – urolig og uenig som Europas reelle Balkanhjørne i miniatyr – og skriver ned sine kollektive memoarer fra den tiden Norge var Norge og EU ennå ventet på at vi skulle se opp fra potetåkeren vi befant oss i, og slutte oss til denne europeiske unionen med egen valuta og innvandringspolitikk. Personene har ulike meninger om hva Norge var, eller fortsatt er (på dette tidspunktet), men sikkert er det at de kritiserer. I hver eneste tekstlinje ligger det en kultur- og sivilisasjonskritikk som til tider er så lite gjennomtenkt, uklar og flertydig, mellom all øllet de drikker og jointene de røyker, at man som leser ikke vet helt hva slags fortolkning man skal tillegge meningene deres: Er det her snakk om en avleggs kulturarv eller dyrekjøpte skikker fra det store, slemme utlandet? Og ikke minst dikter de – i vilden sky. Maten man savner mest er grandiosa (pizza: som langt ifra er et norsk fenomen), geitost (som i realiteten er et animalsk fenomen) og sveler, denne ferjematen møringene er så glad i og som resten av landet satte i vrangstrupen ved juletider noen år tilbake. De prøver med andre ord å beskrive det særnorske, men definisjonene, forklaringene, teoriene og refleksjonene klarer aldri å fange inn dette. Med vekslende hell dumper de innom den enorme Blue Master-reklamen på Majorstua, Michel Foucault, Nescafé, joikakaker, Mahatma Musil og Kongen i en til tider treffende, om ikke så raffinert, og morsom smørje av betraktninger angående gamlelandet.

Alt blir imidlertid kontrollert, kommentert og presisert av en noe partisk forteller, en overforteller som har viss innsikt i debattene og dialogene. Dette er en språklig størrelse som til stadighet lusker rundt i språkkulissene som leserens sannhetsvitne. Han eller hun, eller det, er et høyst upålitelig, om jeg våger å bruke dette begrepet, aspekt ved romanen, men det er her skriften – tekstens diskurs; det vi har tilgang til av tekstmateriale fra denne kaklende kolonien landflyktige norskinger – knytter til seg oppmerksomhet. Alt som blir skrevet ned samles i tekstdokumenter på data. Dokumentviteren Peter arkiverer de fragmenterte historiene personene leverer etter hvert. Det vi leser er et åndelig, sosiokulturelt testamente fra en sivilisasjon som har gått til grunne. Verden, altså utlandet, stod passivt på sidelinjen og konstaterte at ennå hadde ikke ett eneste dødsfall, det gjeldende et menneske eller en hel nasjon, hindret kloden i å dreie sakte rundt sin egen akse.

Denne overfortelleren, som inngår i THEs polyfone klassifikasjon, er uløselig knyttet til skriften, romanens skrift, samt disse dokumentene på data. Et spennende moment, men jeg føler forfatteren her kunne vinklet denne tilnærmingen på en atskillig mer intens måte. Stemmen har altså en dobbeltfunksjon som vitne og dommer, og det kler romanen dårlig på det rent flerstemte planet. Vi vet at polyfoni er et interessant og innviklet begrep i litteraturforskningen, og det er mulig jeg tar feil når jeg hevder at Siste dagers heldige ikke er en polyfon idéroman, men en roman som består av adskilte stemmer og diskurser som jobber med og mot hverandre i et kor. Dette koret er likevel dirigert av en fortellerinstans – er det mulig vi snakker om skriveren? – som hele tiden tar valg, delegerer replikker og tar parti med bidragsyterne. Jeg anser derfor THEs tese som gal.

Jeg nevnte i innledningen at en del av romanens såkalte artefakter skulle debatteres og kritiseres, og vi begynner her. At boken er, som jeg også nevnte tidligere, kulturkritikk av den satiriske typen, kommer man ikke bort fra. Siste dagers heldige er ment som kulturkritikk; det er det tidstypiske fenomenet Norge som er under THEs enorme lupe. Han får med seg, iallfall til tider, en kritikk og skepsis som tenderer mot det ekstatiske, nesten i tråd med hva Thure Erik Lund gjør i sin utrolige Grøftetildragelsesmysteriet (Aschehoug 1999). Men der Lund fråder og hans tekst syder av et intenst hat mot alt som forstås som moderne og populistisk, er THE intellektuell og Blindern-tørrvittig. Vår roman blir også et riss, et arr, i vår selvgode holdning som går ut på at det er «typisk norsk å være god», men i stedet for å skru opp tempoet enda et hakk, velger forfatteren å dempe seg. Ved å skape mykere overganger og subtile vendinger tror THE at han kan ivareta de finere avsnittenes temperatur. Men der feiler han etter mitt syn grovt. «Det er typisk norsk å gå på tryne» og lignende ordspill kontrollerer til tider fortellingen, og jeg mener at de hemmer noe som kunne blitt kritikk med en massiv tyngde. THE makter ikke engang å provosere, og det er et ideal en slik ambisiøs tekst bør stile mot. Jeg vil sammenligne dette med å skyte blink med hagle. Kritikken blir ofte så pluralistisk og vidtfavnende, i stedet for å være innstilt mot enkle fenomener, at skytset ender opp med å ville meie ned helt opplagte banaliteter så vel som mer sublime trekk ved det typisk norske. Ikke originalt eller spesielt rammende, med andre ord. Her er likevel et av det bedre avsnittene, skildret med stoisk, forskerpreget distanse og ironi:

Van Gogh malte selvportrett med avkuttet øre noen år før det forrige århundreskiftet. Noen år før dette hadde Odd Nerdrum malt et selvportrett med ståpikk, selv om han beviselig var i stand til å male hender, angivelig til forskjell fra flertallet av sine kolleger. Bøndene begynte å importere lama, struts og krokodiller for å ha noe å finne på – ved en anledning sendte statsradioen til og med et kåseri om beltedyrhold i Norge, malapropos etterfulgt av ukens slager, den enerverende «Pul meg til jeg dør». Jeg satt i disse fin-de-siècle-årene til stadighet på McDonald's og sugde i meg tyktflytende sjokolademilkshake mens jeg leste artikler av typen «Blindtarmoperert – ble blind» i tabloidene. Heldigvis kjedet jeg meg ikke, i stedet begynte jeg å bli desperat. (s. 360)

Som et substitutt for egen hulhet i det sosiale, så vel som det private, rom, og mislykkethet på diverse yrkesrettede arenaer, legger hovedrolleinnehaverne skylden på tidligere generasjoner og kriger. Flommen av informasjon og utvendige, unødvendige og utenlandske uttrykk svømmer over gamlelandets diker uten at noen tar et oppgjør med den beskjedne norske utadvendtheten. I anstendighetens navn! Her rettes skytset mot alle samfunnslag og -klasser. Politikere, bønder, diktere, ja kanskje især diktere, undergrunnens pop-punkere, technomusikken, det maurflittige forskerkullet, avisjournalistikken – kort sagt: byråkratiets og velferdsstatens indre kropp, grunnvoller og innvoller, «rystes» i et bombardement av kritiske, om enn subjektive, utspill fra persongalleriet og overfortelleren. I denne retoriske kryssilden slipper imidlertid det grunnleggende spørsmålet unna: Hva, eller hvem, er en norsking? Ønsker man virkelig å kartlegge dette?

Nå er romanen, som bl.a. den russiske litteraturteoretikeren Bakhtin har påpekt, en ironisk sjanger, en ikke-sjanger i stadig og ubønnhørlig utvikling. Enhver roman er som kjent en anti-roman som til stadighet vil gripe det stalinistiske «nuet», eller en livsfølelse, en samtidstilknyttet livsholdning som preger et moderne samfunn (som vårt). I denne konteksten har THE påtatt seg en umulig og latterlig stor oppgave: å forklare eller beskrive den norske livsholdningen. Han mislykkes naturlig nok med dette fordi listen plasseres himmelhøyt over sjangerens forutsetninger – sett i et norsk perspektiv. Feilen er dermed ikke fullstendig. Men det er faktisk i den målløse haglskuren av spissfindigheter og «nyervervede» sannheter at prosjektet tryner. Og det tryner til tider ganske hardt. THE går seg vill i sin egen akademiske retorikk, han vikler noe som kunne – jeg presiserer kunne – vært et brukbart plot inn i et anti-hierarkisk konglomerat av historier, språklig inkonsistens og påtatt originalitet i noe som er så historieløst som en sosialdemokratisk nordmanns essens eller eksistens. På sitt verste er boken et ragnarok av håpløse svingslag og uoriginale bemerkninger rettet mot noe som ikke kan forsvare seg selv: et land som har forsvunnet, dvs. en språklig størrelse man er på vei bort ifra. Jeg kan ikke se at THE nærmer seg noe som avklarer spørsmålene jeg møtte boken med. Han spinner videre på – ikke en roman, som denne boken skal være, og faktisk sjelden er – men en romanidé. Denne boken er, så vidt jeg ser, ikke annet enn en idé, og den forblir monumentalt uforløst. Kanskje er det fordi THE har valgt eksilets ståsted. Jeg tror han trygt kunne valgt en annen profil for sitt prosjekt, f.eks. en innvandrers, eller i det hele tatt lagt romanen tettere opptil samtidsdokumentet? Det er gjort før, det er sant, men mangel på originalitet er utrolig nok noe som preger denne romanen.

Både mesterverkene i litteraturen – og dem er det mange av i historien, noe Hylland Eriksen utmerket godt vet; han har sannsynligvis lest dem alle sammen, han tøtsjer innom alt fra Gilgamesj til Joyce til Dag Solstad, og endelig, moderne norsk lyrikk – og litteraturteorien i det forrige århundret berøres av denne boken, som ettertiden trolig vil kalle 1990-tallets mest obskure og mislykkede anti-roman. Overfortellerinstansen som dukker opp allerede i prologen skal garantere fiksjonens fiksjonalitet, lik den vi har lest og utfordret i de greske tragediene og ikke minst i markante narrasjonsverk som Don Quijote og islandske ættesagaer. Det er greit, vi aksepterer dette grepet. Det THE etter min mening feiler med ved denne anledning, er at han på død og liv hele tiden jobber med å ta livet av sin egen fortelling. Han lyger ikke på langt nær godt nok. Nå sier riktignok denne narrative instansen at romanen «er en mosaikk av historier og bivirkninger, tilegnet mennesker, miljøer, myter og land, som snubler i egne steg og faller for egne grep [...]» (s. 8), men her legger THE ordene i munnen på anmelderne. Forfatterens intensjon blir stående som en flau moralresept, og hans karakteristikk av boken er både arrogant og stiv.

Hva er så en brukerveiledning? Er vi (som faktisk leser bøker her til lands) ikke kloke nok til å lese en bok fra perm til perm? Det kan virke som om THE vil komme en unødig debatt i forkjøpet ved å påpeke romanens svakheter, men dette er å fore folk med pinsett. Som vi har påpekt lider romanen, sammen med vårt elskede grissgrendte land, drukningsdøden i prologen. Dermed er hans intellektuelle prosjekt demaskert før det i det hele tatt har kommet igang. Fiksjonen er avviklet istedenfor utviklet.

Tilbake til polyfoni-begrepet. Det er, slik jeg kjenner til, hentet fra musikken og betyr flerstemt eller flerstemmighet. Mange stemmer snakker sammen i dialog, uten at det fins én overdøvende, eller samlende, stemme. Personene og stemmene i dette verket raser mot hverandre, de er enige, de drikker kaffe og øl, de inntar kunstige stimuli, de betrakter hverandres kroppslige skavanker og moralske misligheter, de erindrer, «mimrer», som det så folkelig heter, uten å komme frem til et entydig standpunkt. Det norske kan ikke stadfestes ved nøyaktighet. Leseren blir da nødt til å velge side, hvis han da i det hele tatt vil være med på den 420 sider lange leken, der lekemester Eriksen utbroderer spillereglene til det kjedsommelige. Dette er, føler jeg, en roman som tuter av gårde i et halsbrekkende tempo gjennom 300 sider, og da den ikke har mer å spille på, fortsetter den enda 120 sider uten å ha flere tvingende nødvendige særegenheter å bidra med. «Altfor langdryg!» hyler Akersgatas tabloidskribenter. «Uheldige forfattervalg,» hvisker jeg fra Nygårdshøyden.

Apropos Akersgata: Tabloidavisene får fortjent mange herlige lyskespark her, og jeg vil gjerne gjengi ett av dem. Her tar romanen avis-Norge på kornet, eller på det faktiske ordet.

Han åpnet den Berlusconi-eide Verdens Gang. Forsiden hadde i dag en variasjon over temaet «Den trofaste hund» [...] Lenger inne i avisen tilbød redaksjonen sine lesere noen helsides bilder med lange billedtekster om drap og lottomillionærer, før bilsidene og sporten overtok. [...] Dagbladets førsteside advarte mot den nye intelligenspillen, som avisen selv hadde markedsført med en toogsyttipunkts grotesk font for en halv uke siden. «Norsk lege: IQ-PILLEN GJØR DEG IMPOTENT!» Lørdagens portrettintervju var med kona til landslagstreneren i skiskyting. (s. 118 og 119)

I sin årlige juletale var statsminister Kjell Magne Bondevik observant og skoleflink nok til å fortelle meg at jeg befant, og fortsatt befinner meg, dersom da ikke landet plutselig har forsvunnet, i en kristen kulturkrets. Vårt land er flasket opp på kristen-moralske verdier og lover, og dét er noe kulturlivet må ta konsekvensen av. Det er usedvanlig viktig [nå i disse så usedvanlig brutale tider] at man har dette i bakhodet når man skriver bøker, eller anmelder bøker. Forbløffelsen blir stor da THE hevder at dette er «en hinduistisk idéroman». Er den det? Jeg vil ikke starte noen debatt foreløpig, jeg vil bare i de følgende avsnittene presisere at THE smykker seg med en del billige begreper for å påberope seg originalitet, og man trenger ikke engang forlate hans eget forlag Aschehoug for å finne forfattere som skriver romaner med polyfone, hinduistiske trekk. Kjærstad og Salman Rushdie kan i forsiktighet nevnes i denne kategorien, og for alt det jeg vet en rekke andre. Det høres ut som om Eriksen har skrevet en alldeles hinsides original roman denne ene gangen, men faktum er at dette er billige karakteristika. Det finnes i enhver roman, eller tekst, et intertekstuelt spill: det er tekst før og etter teksten, andre tekster opererer latent i den osv. Vi kjenner frasene godt, og vi aksepterer dem fordi enhver tekst er et komplisert mønster der enhver betydning kolliderer – nærmest front til front – med en annen, og lesningen blir bortimot lovløs. Ut av dette trekker forfatteren den konklusjon at det er High Noon i Dodge City utelukkende fordi Roland Barthes skrev teksten «Forfatterens død» i 1968, og den erotiserte lesningen fikk sin fødsel, den moderne leseren ble født.

Hva er så en idéroman? Om jeg leser Hylland Eriksen riktig er det livsholdningen, idéen om landets gehalt, som settes på prøve. Den norske holdningen overfor TINE Melk og DNAs innvandringspolitikk blir luftet av en vanvittig kunnskapsrik, ambisiøs og frodig forteller nesten uten restriksjoner. Det kan virke som om språkøkonomien har dårlige kår på Aschehoug nå om dagen, for her er det et overless av historier, skildringer og analyser som ikke rammer med nevneverdig tyngde. Som leser av denne boken vil jeg si at jeg har prøvd å forstå boken på dens, og litteraturteoriens, premisser. Det jeg har trukket ut av tekstens materialitet er det tette, rabulistiske språket, de mange vilkårlig plasserte historiene, og selvsagt, kultur- og tidskritikken. Hylland Eriksen skriver til tider svært godt; presist og detaljert, men uten flik av patos eller taktil lystfølelse. Det er i det hele tatt noe fundamentalt umenneskelig over boken. Når jeg leser en roman vil jeg få, eller jobbe meg frem mot, et bidrag, kall det gjerne et avdekket menneskelig trekk, som enten avklarer, problematiserer eller peker på hva det egentlig vil si å være menneske – «jeg søker visdom, ikke visvas,» som det heter i boken. Romanens historie engasjerer ikke, personene ligner ikke personer, og de provoserer sjelden. Boken underholder i noen små passasjer her og der, men det finnes nesten ikke et eneste organ i kroppen som berøres av lesningen. I tillegg skriver THE med en påtatt litterær tone som trekker hele prosjektet i tvil. Han lyger ikke godt nok, som nevnt, og er det noe han bør klare, så er det å holde på prosjektets maske. Under lesningen får man inntrykk av at dette materialet ville gjort seg atskillig bedre gjennom andre kanaler; essays, artikler, foredrag, endog fagbøker. Uansett hvor hardt THE strever blir ikke stoffet – romanens bygning eller kropp – noen litterær størrelse, selv ikke for science fiction-stilen, til tross for at hans takt og tone er pokker så litterær. Georg Johannessen sier i et essay at essayet er negert fiksjon, en «blurred genre», og jeg har inntrykk av at THEs valg av romanformen som kanal er uelegant og falskt.

Nå vil jeg også komme med en referanse. Da det nokså harmløse begrepet «faktahelvete» dukket opp for alvor i fjor, var det unge Ari Behn som rettet skytset mot noe han mente var et litterært selvmord fra unge Renbergs side. Kjærstad, Fosse og Fløgstad hadde visstnok, i likhet med flere andre bautaer i norsk tradisjon, senket seg ned i dette helvetet og gitt slipp på den store fiksjonen, den gode fortellingen – den virkelig saftige løgnen, som en norsk litterat kalte Harry Hemingway-stilen til Ari Behn. Her, i Siste dagers heldige, skrives det følgende: «Når dikterne blir byråkrater og forskere, må forskerne og byråkratene bli diktere» (s. 107). Nå er sannsynligvis Siste dagers heldige en bok unge herr Behn avskyr, hvis han da i det hele tatt har giddet å lese den. Jeg vet at THEs tese ikke er utilsiktet, og den er i så måte en herlig selvironisk stikkpille til den yngre garden norske forfattere som mener at alt er gjort, og at alt er gjort bedre før: THE viser at ting ennå kan forbedres, og at de mest erfarne forfatterne ofte er de som er våtest bak ørene. Av forskjellige grunner, vel å merke.

Jeg mener at prosjektet er nådeløst, men samtidig tafatt. Da Norges litterære lekegrind slukte boken ved utgivelsesdato, fikk Aschehoug svar på tiltale: Det eneste «oppsiktsvekkende» ved boken var den massive slakten som fulgte i kjølvannet av boken. At en så dyktig og velsituert skribent og forsker kunne skrive en så «mislykket» roman, tror jeg en del kritikere ble skuffet over, så også jeg. I forbindelse med romanprosjekter nevnte vi Grøftetildragelsesmysteriet av Thure Erik Lund. Det kan synes som et feigt alibi fra min side når jeg sammenligner de to romanene: Lund er skrytt til værs av begeistrede kritikere og lesere, THE maltraktert og latterliggjort som romanforfatter. De to bøkene er tilsynelatende uforenlige størrelser på ett plan, nemlig som romanprosjekter, idéer. Det andre planet er det rent skrivetekniske, stilistiske. Her er det et sammenfall, eller et felles punkt, som må bemerkes. Vi snakker om en indignasjonslitteratur som deler det faktum at vi som nasjon og sivilisasjon har tapt en kulturell ballast som er tvingende nødvendig å etterstrebe for at en forståelse mellom kulturer og tidsepoker igjen skal bli adekvat som forskning eller kunst.

Det er her Lund lykkes med sitt prosjekt, mens THE mislykkes. I Grøftetildragelsesmysteriet er Myrbråten, romanens hovedfigur, innstilt på et slikt prosjekt. Det mislykkes selvsagt i stor skala, men resultatet blir, på grunn av det rent skrivetekniske, et voldsomt dokument vedrørende selvydmykelse og tapte illusjoner. I Siste dagers heldige er båndet brutt fra første side; kløften mellom i går og i dag er uoverstigelig, og skriften – litteraturen – feiler med å bygge sin bro. Nå er dette bemerket av Hylland Eriksen både gjennom intervjuer og denne boken, så han er vel unnskyldt, og når alt dette er sagt, kan det være på høy tid å innrømme at denne boken bør leses. Faktisk. Ikke på grunn av at den er katastrofal, for det er den ikke, men på grunn av dens annerledeshet i valg av emne, problemstilling og skriveteknisk utforming. Man skal ikke være så elitistisk at man ligger unna bøkene som får hardest medfart i pressen. Jeg har lest både Camilla Sørbye og Elin Brodin, og synes aviskritikken har vært i hardeste laget. Dette er imidlertid noe jeg kommer tilbake til i en senere artikkel.

Nå kan det likevel være tilfelle at jeg og nærmest en samlet norsk kritikerpresse tar feil, at vi ikke forstår boken, og at den om tyve år blir sett på som flengende kulturkritikk og ypperlig «realistisk» science fiction. Som det sies i boken, på side 249:

«I Middelhavsområdet har de ære og skam. Engelskmennene har embarrasment. Vi har dårlig samvittighet. Men det er vel også typisk norsk å drite seg ut?» Det var Nigel som spurte.

«Spør en antropolog. Jeg vet ikke.»

Men akkurat nå er boken en papirtiger i motvind fordi den beviser at form og innhold er uløselig knyttet sammen i denne kunsten, og at stoffet som her er brukt er så tendensiøst og stivt og så til de grader knyttet til det referensielle «i denne nedlysningens tid», at boken innehar en pastøs form det er seigt og ubehagelig, rent litterært, å sette hendene i. De fleste andre har påpekt, som jeg har her, at dette er en roman skrevet av en forsker som endelig har våget å skrive seg inn i litteraturhistorien som dikter; det vil si, han prøvde å være dikter. I forhold til sine store helter Orwell, Gibson og Huxley – jeg tror THE nevner dem eksplisitt alle sammen – blir Siste dagers heldige mildt sagt en fiasko. Men hvis vi nå snur litt på flisa og danner følgende hypotese: Dette er ikke en forsker som prøver å bli forfatter/dikter. Thomas Hylland Eriksen er i denne sammenhengen en skribent, en forfatter, og dernest en dikter, som prøver å bli en forsker, og at resultatet ble som det ble, forbauser ingen. Det provoserer heller ingen, og aller minst, mistenker jeg, Hylland Eriksen selv.