Agora nr. 4/2022–1/2023 Erik B. Hagen, Janicke S. Kaasa, Frode H. Pedersen og Geir O. Rønning (red.) Journal for metafysisk spekulasjon, 647 sider Aschehoug, 2023
Agora 4 2022 1 2023
I fjor leste jeg lite av Dag Solstad. Det var bevisst, året før der igjen gjorde jeg lite annet enn å lese ham, men fant etter hvert at jeg hoppet opp og ned på det samme punktet, uten å komme noe særlig videre. Jeg har for så vidt ikke så mye imot å male meg inn i et hjørne, hverken praktisk eller metaforisk ment, det skjer rett som det er, og er bare å forholde seg til. Men det kan bli trøttende å stå sånn, der inne i hjørnet, hvor man snur seg uten å endre utsikten.
Det passer således utmerket for min del at tidsskriftet Agora denne regnvinteren kommer med sitt lenge bebudede Solstad-nummer. Redaksjonen lover nye perspektiver, og nye perspektiver har jeg fått. I løpet av rundt 400 sider (av tidsskriftets totalt 647) kommer femten bidragsytere til orde, egentlig sytten: To av bidragene er diskusjoner over bidrag til Solstad-resepsjonen. Lest i rekkefølge kan de sammenlignes med å drikke en kasse øl (i denne dyrtiden er det vel ikke håp om å fylle en kasse med mer enn sytten flasker): Det er moro hele veien, men det blir kanskje litt uklart hvorfor, mot slutten.
*
Redaksjonen uttrykker innledningsvis håpet at temanummeret vil føre videre diskusjonen «om hvor Solstad er på sitt beste, hvilke faser i forfatterskapet som vil stå seg best for ettertiden og hvorvidt han noensinne har skrevet en fullendt roman.» I utgangspunktet synes jeg vel ikke at det redaksjonelle håpet er særlig lysegrønt. Svarene på spørsmålene lederartikkelen stiller, kan vanskelig bli annet enn en selskapslek, eventuelt blir man sittende som en pjallende og grublende Elias Rukla. I begge tilfeller gjør man best i å legge seg på minne den litt fordrukne norsklektorens ord i Genanse og verdighet (Oktober, 1994):
[Jeg] uttaler […] meg som en begrenset person, som en fange av min egen tid, mitt utsagn røper mer hvor lett mitt hjerte berøres av litteratur fra mitt eget århundre enn hvor god min forstand er til å felle holdbare dommer over litteraturen generelt på vårt morsmål.
Men når Even Teistung sparker i gang ballet med en lesning av Arild Asnes, 1970 (Aschehoug, 1971), forlater jeg gjerne mitt utgangspunkt. Teistung drar på:
Når jeg uten videre blygsel vil framheve Arild Asnes, 1970 som hans sterkeste roman, er det fordi den særlig i lys av de bejublede 1990-tallsromanene, gir et sterkt inntrykk av nødvendighet, og dessuten en stringens, overbevisning og litterær energi som Solstads seinere romaner, hvor gode de enn er, likevel ikke har.
Jeg skal forsøke å begrense sitatene i denne meldingen, jeg noterer meg bare at Eivind Tjønneland også skriver om Arild Asnes, 1970, med et mildt sagt annerledes utgangspunkt:
Bakgrunnen for Asnes’ sentimentalitet overfor massen har allmenn interesse som et eksempel på hvordan den intellektuelles forhold til sitt innbilte folk kan anta patologiske dimensjoner.
Det er rimelig å sammenligne det nye dobbeltnummeret til Agora med boken Narrativt begjær (Cappelen, 2000), der redaktør Trygve Kvithyld sammen med seks andre gikk løs på ulike sider ved Solstads forfatterskap, til tennene bevæpnet med heftig teori. Den sammenligningen faller entydig ut til Agoras fordel.
I Narrativt begjær hadde og har jeg et svare strev med (forsøksvis) å henge med på argumentasjonen, Solstads forfatterskap ble der stort sett brukt som et påskudd til å teoretisere seg bort fra det, motsatt i Agora. Et fellestrekk for bidragsyterne er at de på en helt annen måte forholder seg til den teksten de diskuterer, det er i alle fall mulig å innbille seg at man henger med, og det er jo befriende.
Det er også lett å la seg smitte av entusiasmen, historikeren Torgeir E. Sæveraas finner for eksempel i siste bind av Solstads krigstrilogi «en av de beste enkeltsetningene skrevet om den andre verdenskrig i Norge av noen norsk forfatter, uansett sjanger», sånn går den: «Jo, Stein Johnsen kjente tyskera, han visste hva slags makt de hadde og at de ikke nølte med å bruke den, ja at de nøyt å bruke den.»
Og dette skal vel ikke betraktes som et forskningsfunn, men nettopp som uttrykk for den entusiasme man kan dra på seg av å lese Solstad, eventuelt som en invitasjon til selskapslek. (I så fall er jeg svak for hjemmefrontens budskap 8. mai 1945: «Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt.» Riktignok er dette to enkeltsetninger, hver for seg er de jo også gode.)
*
Artikkelen som er minst begeistret for sitt emne, er signert Grethe Fatima Syéd, forfatter og førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet. Jeg skal oppholde meg litt ved den, først og fremst fordi jeg fant den veldig ansporende for tanken. Tittelen til Syéd gir en god pekepinn på hvor hun har tenkt seg: «Undergrumset i kulturen. Om misogynien i og rundt Dag Solstads Genanse og verdighet.»
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lest Genanse og verdighet (fem hundre?), men det har tydeligvis gått automatikk i lesningen, for Syéd peker på en del forhold i teksten som jeg ærlig talt burde ha fått med meg, om enn på andre premisser enn hun legger til grunn. Det har vel å gjøre med at jeg synes Elias Rukla er mest interessant qua samfunnsmenneske, og alltid har hatt søkelyset der.
Syéd gjør motsatt, hun ser helt bort fra samfunnskritikken, og fokuserer utelukkende på Rukla som privatperson. Hun er lite imponert. Elias Rukla beskrives som «skamløs», «megaloman», som en for hvem «alkoholen har blitt både problem og redning». Hans tolkning av dr. Relling i Vildanden er «nokså tynn». Hun gir ikke to skilling for den støtten Rukla jo vitterlig gir til at kona Eva Linde skal ta seg en utdannelse, og hun synes det er relevant å stille spørsmålene «Hva kan ikke menn? Og hva kan ikke ikke kvinner?» som en kommentar til romanen. Rukla er ikke en «omsorgsutøver», han er en «fangevokter».
Utgangspunktet for tolkningen er René Girards begrep om det mimetiske begjæret. Med Syéds ord: «Kort sagt går teorien ut på at begjær og tiltrekning ikke først og fremst skyldes egenskaper ved det begjærte objektet, men det at en annen, en mediator, begjærer det fra før.» Dette synes jo skreddersydd for trekanten Elias Rukla-Eva Linde-Johan Corneliussen, den første overtar kona til den siste. Eva Linde er altså ikke viktig i seg selv, men som et middel for Rukla til å nå Corneliussen. Eva Linde forblir fanget i spillet mellom dem. Når det sprekker for Rukla i skolegården, er det ifølge Syéd fordi hun er i ferd med å frigjøre seg:
Hele sammenbruddet kan ses som en fortvilet sabotering av hennes forsøk på å bli fri. Det er Ruklas siste halmstrå. Hun kan ikke gå på skole hvis han blir uten jobb, ergo må han sørge for å bli uten jobb.
Syéd antyder også at scenen med stedatteren Camillas brevskriving til faren i New York bør forstås i dette lys, «den triangulære begjæreren som ikke klarer å slippe taket i sin mediator, og som tvinger barnet til å sitte bøyd i timesvis over skrivebordet før hun egentlig har lært å skrive, for på den måten å holde på siste rest av kontakt.»
Alt dette går det an å krangle på, men det er i alle fall konsistent. Så langt henger jeg med.
*
I Syéds lesning er Genanse og verdighet en feministisk frigjøringsroman, de to mennene «faller», mens Eva Linde er på en stigende kurve. Men Syéd går videre: Når romanen ikke har vært lest på denne måten, tyder dette på «en misogyni som ligger i kulturen, som bekreftes av Solstads undertekst, og som får ytterligere tilslutning når han løftes frem til å være en av våre viktigste nålevende forfattere.» Jeg må innrømme at jeg ikke helt får tak på dette.
Nå er jo ikke undertekst spesielt kjent for å være et argumentativt felt, men til Solstads undertekst regner Syéd tydeligvis Agnar Mykle, den siste leser hun også så vrangt som mulig. Det blir hun jo nødt til, men er det følgende grunnen til, eller i det hele tatt treffende for, at noen av oss leser Mykle, at han var «den megalomane selvforakteren som også beskriver usikre menns vakling gjennom livet, tynget av det kvinneliges overmakt»? Jeg synes ikke Ask Burlefot har fått sitt pass påskrevet her, i det minste bør det legges til at hans vakling gjennom livet var en skjønn ferd.4
Forbindelsen som Syéd trekker mellom Agnar Mykle og Dag Solstad synes altså «nokså tynn». Den hviler på at for Elias Rukla personlig er «de fire store» Ibsen, Hamsun, Vesaas og Mykle. Dertil skrev jo Dag Solstad en høystemt hilsen til Mykle på dennes 70-årsdag i 1985. Ut fra dette spinkle materialet lar Syéd assosiasjonene løpe:
Det er som om det går en mytisk kanal mellom Solstads roman og Mykles novelle «Skoene» (1967) – en forbindelse som ikke er oppe i dagen i en klar avgrenset form, men assosiativ, sanselig, underjordisk.
Og denne finner hun ved en onomastisk eksegese av navnet Eva Linde, som for så vidt er festlig. Mye blekk har vært spilt på navnet Elias Rukla, meg bekjent har ikke noen gitt seg i kast med Eva Linde på denne måten før. (Mon tro hva man kan finne ved et nærstudium av «Johan Corneliussen»?)
«Skoene» er den første av to noveller i Largo (Gyldendal, 1967). Mye kan sies om den, Solstad sier intet. Og det er vel lite tenkelig at det er den samlingen Solstad, eller oss andre, feirer mest. Første og siste ord er neppe sagt når Syéd sier at den handler om en seksten år gammel gutt som «debuterer seksuelt med å forgripe seg på en ku». Poenget hennes er at bakpartiet og kjønnet på denne kua minner protagonisten om et løvblad han en gang stjal til seg fra en katolsk kirkegård, og: «Dette bladet var et lindeblad.» (Min utheving.) Hun assosierer videre, men om dette er nok til at det etableres «en dialog med Mykles tekst», er jeg nok ikke helt overbevist om.
Syéd overser dessuten glatt at Rukla også har plassert Tarjei Vesaas blant sine fire store, og der ligger forbindelsen mer oppe i dagen, kanskje. I Jan H. Landros samtalebok Jeg er ikke ironisk (Pax, 2001) sier i alle fall Solstad dette:
Jon Michelet sa noe veldig fint som jeg hadde ventet at flere ville kommentere. Han mente at Elias Rukla måtte være Tusten. Det har han helt rett i, dette er min versjon av Fuglane.
Mitt poeng med dette er ikke å gjendrive Syèds tolkning, men jeg synes hun trekker noen voldsomme konsekvenser av den. For det første: Er Elias Ruklas samfunnsmessige lidelse bare et blendverk? En potemkinkulisse? Mot slutten av artikkelen kaller hun Ruklas virke som lærer for totalt urealistisk, og mener at hans pensum, som «det er helt umulig å se for seg gjennomgått i en norsk skoleklasse, burde hjelpe oss til å se en dypt feministisk tendens i romanen.»
Til dette er det å si at jeg for min del sleit meg gjennom videregående ved årtusenskiftet, og det var jo liksom det vi dreiv med, da, i norsktimene, leste, snakket og skrev om skjønnlitteratur , eller blei dosert for om den. Dette er lenge før det hærverket som ble innledet med reformen, som passende nok fikk et fullkomment meningsløst navn, Kunnskapsløftet (2006). Her er det heller virkeligheten som har blitt totalt urealistisk.
Det er lite fruktbart, når man leser Genanse og verdighet, å lengte seg tilbake til en tid som Elias Rukla avskyr, men det skulle være artig å få hans synspunkter på at det sentrale spørsmålet i norskundervisningen nå er noe i retning av dette: Hvordan kan vi (la være å) anvende kommersielle samtaleroboter i undervisningsøyemed?
Elias Rukla står, etter sitt fall, i rundkjøringen ved Bislett, det antydes at han kan gå østover, sørover eller vestover, mot henholdsvis Schrøder, Lorry eller Valka, alle såkalt brune skjenkesteder i Oslo. Vi kan la ham tusle bort til Schrøder, men der sitter jo dessverre Harry Hole, som aldri klarer å drekke seg i hjel. At disse to kan føre en meningsfull samtale, det er utenkelig, og dette peker jo direkte mot den, jeg vil si, desperate innsikten til Elias Rukla: Samtalen er slutt.
Sånn sett er jeg helt enig med Syéd, jeg håper studentene hennes ikke internaliserer holdningene fra Genanse og verdighet, mest for deres del. Det er en dyster roman, som det vil være vanskelig å danse rundt til på TikTok.5 Fremtiden består av å danse rundt på TikTok. For å si det med siste setning i Genanse og verdighet: «Det er forferdelig, men det er ingen vei tilbake.»
Den andre konsekvensen Syéd trekker, er at siden hennes påpekninger ikke har vært gjort før, vil det si at «en nærmest samlet resepsjon 1) har misogyne tilbøyeligheter og 2) ikke leser godt nok.»
Kanskje kommer Erik Bjerck Hagen nærmest på det første punktet. Han skriver i Agora om Roman 1987 (Oktober, 1987), og fabler om at den siste delen av den kanskje hadde gjort seg best «i en langt senere roman, en roman som hadde tatt et oppgjør med metoo […], som et innledende kapittel i en bare tenkt roman fra 2019 eller 2020, kunne 'Cecilie' ha utviklet seg til noe både politisk og erotisk ukorrekt.» Litt tidligere spekulerer han i om Roman 1987 «... kan, i 2022, sees som et bramfritt 1980-tallsangrep på den mulig overspente moralske årvåkenhet som nå omgir fenomenet metoo.»
Her er det vanskelig å følge Bjerck Hagen, som det så ofte er. Jeg håper nok at jeg ikke må lese et oppgjør med metoo, fra Solstads penn. Vi får se hva som skjer. Men jeg velger å tro at Bjerck Hagen ikke sitter på klandestin informasjon her.
Men ad Syéds punkt 2) vil jeg si at jeg har store problemer med å se at resten av gjengen i Agora ikke leser godt nok. Teksten til for eksempel Amund Børdahl er hverken et bevis på latskap eller manglende kognitive evner. Hans gjenlesning av den såkalte telemarksromanen – «Telemarksromanen kort fortalt» – er det en sann svir å være med på, den er av en slik art at jeg nesten glemmer denne regnvåte vinteren, med sine tydeligvis nødvendige fall på isen. Jeg lo flere ganger, og litt latter oppi alt det akademiske alvoret, det kan neppe skade. Børdahl gir blant annet en demonstrasjon – i en «pause» i teksten – av hvordan trøtte alvorsfolk kan tenkes å lese Solstad, som slår tilbake på det tidsskriftet han deltar i, på en helt annen måte enn hva Syéd gjør.
*
Børdahl gjetter på at den alminnelige leser av Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 (Oktober, 2013) sikkert gir opp rundt side 26. Jeg ga meg sist i kast med boken da jeg bodde i Bø i Telemark, uten internett eller fjernsyn, og midt i landskapet der romanen utspiller seg. Med blyant i hånden skred jeg til verket. Men det hjalp tydeligvis ikke, ser jeg, mitt siste utropstegn i margen befinner seg på side 22, ved følgende setning: «Prester ved de lokale soknekirkene trengte ikke å leve i kyskhet, i motsetning til munkene i klostrene (det har jeg fra min nye venninne, Sigrid Undset).»
Men det passer for så vidt bra nå, denne setningen hører jo også med dersom det er maktpåliggende å sirkle inn en misogyni i Solstads forfatterskap. Vel. Det er på tide å plukke opp penselen og male meg tilbake inn i hjørnet mitt. Der burde jeg jo hive meg løs på en tredje runde med telemarksromanen. Vi får se hva som skjer.
Født 1982. Utdannet historiker, jobber innimellom som lærer.
Fotnoter
1.
Men det er for så vidt greit, jeg er personlig investert, morfaren min hadde Mykle som lærer i Kirkenes på 1930-tallet. Dessverre fikk jeg aldri snakket med ham om dette, men det peker vel mot et mulig mannlig «leserfellesskap». I alle fall husker jeg samlede Mykle i bokhyllen hans, når vi ryddet opp etter hans død.
2.
Artikkelen hennes starter med at hun ikke ser frem til nok en forelesning over Genanse og verdighet. Det står henne fritt, men for min del har jeg bare hatt «Moskva» og «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger» fra Svingstol (Aschehoug, 1967) på pensum, når jeg har samlet studiepoeng i litteraturvitenskap og nordisk, rett nok på lavere nivå.
Femten, egentlig sytten, nye bidrag til Solstad-resepsjonen | Vinduet.no
