Om Balladen om Jenna av Mari Lindbäck.
Som tittelen ganske så riktig sier, er dette en bok om Jenna, selv om den ikke er en ballade. Ifølge mitt trebinds bokklubbleksikon fra 1982 er en ballade knittelvers med assonans. Balladen om Jenna er ikke skrevet på knittelvers, og er heller ikke særlig preget av assonans. Nei, i virkeligheten er det bare en roman. Den første fra Mari Lindbäcks hånd.
Jenna går på en skole i England og har en kjæreste som heter Brian. Før var hun sammen med Rickard, som nylig har dødd i en ulykke. Jenna og Brian melder seg til å kjøre eiendelene hans hjem til moren og hjelpe henne med begravelsen. Størsteparten av handlingen består av denne reisen:
Sett utenfra er Brian og jeg ikke mer enn to hoder og noen skuldre og armer kapslet inn i metall. Noe som farer forbi. (kapittel 18 i sin helhet, s. 74)
Romanen som sådan er på ingen måte sett utenfra, men fra innsiden av Jennas hode. Samtidig er blikket i sitatet ovenfor viktig, ettersom Jenna viser en utpreget evne til å se ting fra flere vinkler. Aller mest gjelder dette hennes eget selvbilde. Hun framstår til tider som en jentunge som tross alle følelsesmessige belastninger til syvende og sist tenker på puppene sine, neglene sine, kjolen sin.
Jeg brekker meg om og om igjen. Det spruter varmt oppkast på bena mine og på kjolen. Bilene suser forbi og jeg står i veikanten, bøyd fremover. Det er ingen som holder meg på pannen eller ryggen. Jeg tørker meg med hånden mot munnen. Jeg har avbitte negler med sterk rød neglelakk. Jeg liker de røde neglene. Det er superfine negler som sier sexy og at jeg er en sånn som klorer en på ryggen. (s. 40)
Denne bevegelsen er typisk for Jenna, både hvordan forfengeligheten tar overhånd og hvordan det positive og det negative avløser hverandre. Merk også hvordan det hele knyttes til selvbildet:
Jeg sto foran speilet. Lente meg fremover. Sløret på den sorte pillehatten stanset ved munnen og gjorde at jeg fikk lyst til å slikke leppene mine og være lystig og seksuell og ose av sex. Jeg ville ha røde glinsende lepper. Og at øynene mine skulle være tunge og mørke bak det gjennomsiktige sløret. Jeg følte meg nesten glad da jeg så at det var meg. (s. 60)
Jeg er en idiot. Den røde t-skjorten er forferdelig. Jeg hater den. De sorte skoene mine er for trange og for høyhælte. Jeg hater dem. Håret mitt er fett og flatt og pistrete. Jeg hater det. Puppene mine er for jævlig små. Jeg hater dem. Magen står faen ta meg mer ut enn puppene. Jeg hater den. Lårene klistrer seg mot hverandre. Jeg hater dem. Alt er stygt og ingenting er en del av meg. (s. 100)
Jenna er et søkende vesen, en som ikke riktig kan stole på seg selv. Dette gir seg utslag i tirader som dem ovenfor, og man kan jo spørre seg hvor all denne usikkerheten kommer fra. Er det et generelt bilde på unge jenters livsvilkår? Nei, vi skal nok lese Jennas famling som en mer individuell historie. Jeg-fortelleren Jenna henvender seg nemlig til den avdøde gamlekjæresten Rickard i du-form, i direkte tiltale.
Vi kan altså anta at Jenna er i ubalanse som følge av dødsfallet. Dette fører til at hun reagerer underlig ved et par tilfeller og skaper generelt en følelse av at noe ikke er riktig. Vi kan ikke stole på verden. Det er noe desperat over du-formen, noe ensomt som forsterkes av at Jenna og Brian ikke synes å stå særlig nær hverandre. Det er Jenna mot røkla, og hennes eneste trøst er et menneske hun ikke kan klare seg uten, men som ikke er mer.
Det er med andre ord duket for et virkelig sjeledrama. Men dette uteblir. Hovedpersonens nummenhet smitter etter hvert over på leseren, som om det postuleres at den eneste mulige reaksjonen på et sjokk er ingen reaksjon, eller i det minste en forsinket reaksjon. (Se for eksempel forholdet mellom kapitlene 32 og 33 for sistnevnte.) Vi går og venter på at noe skal komme i gang. Vi venter på at Jenna skal sprekke. Vi venter på å få vite hva som virkelig skjedde med Rickard. Men mange av disse forventningene forblir utilfredsstilte. Noen endelig opptegning av hendelsesforløpet får vi aldri, hvilket er bra. Det som ikke er like bra, er at Lindbäck aldri riktig drister seg til å gå inn i psykologien og påstå noe om det emosjonelle kaos hun selv har skapt. Det som mangler er mot, snarere enn talent.
Talentet ligger først og fremst i stemmen. Teksten er preget av selvfølgelighet, ikke i betydningen noe opplagt, men noe suverent. Da kan man tilgi enkelte språklige blundere og det store antallet anglisismer som gir en følelse av at forfatteren ikke riktig hersker over språket. Denne usikkerheten er nemlig i tråd med Jennas personlighet og statusen som jeg-forteller. Vi lytter til henne selv om hun kanskje ikke er i stand til å formulere seg perfekt.
Hva kunne så en større dristighet tilført Balladen om Jenna? Først og fremst en dypere undersøkelse av det menneskelige drama som ligger latent i teksten. Hvem er Brian og, ikke minst, hvem var Rickard? Når jeg sier at vi kan anta at Jenna er bragt i ubalanse av dødsfallet, er det nettopp noe vi kan anta. Eller til og med må anta. Du-formen er ment å skape denne fortvilelsen, men som grep er den ikke helt vellykket. Skal vi tro at boken er skrevet til Rickard? Nei, til det er den for ufokusert, for lite opptatt av å fortelle Rickard de rette tingene. Til syvende og sist blir det nesten bare et referansesystem, 'du' er Rickard og 'moren din' er moren hans. Vi kan kalle en slik form for et dristig eksperiment, men en enda større dristighet ligger i den endelige stablingen av elementer, som også innebærer å tone ned mindre vellykkede grep. Hva er poenget med kapitler som i sin helhet lyder: «Drømmer jeg eller er du her?» (kap. 13, s. 57)? Slike ting er koketteri, og jeg synes du-formen havner i litt samme bås. Men aller mest handler det om å hente ut potensialet som ligger i teksten, ta teksten på alvor.
Balladen om Jenna rommer for mye til å bli avfeid som «noe som farer forbi». Samtidig sitter man igjen med en følelse av at den kunne vært bedre, at Mari Lindbäck selv kunne gjort den bedre. Jennas nummenhet blir bare ukomfortabel, aldri virkelig ubehagelig.
Men det er øyeblikk vi ikke kan annet enn å like Jenna, som i sekvensen der hun og Brian skal kjøpe blomster til Rickards mor, først denne scenen i blomsterbutikken:
Det er bedre å være lilje enn nellik, det vet alle. Nellikene er stygge og grusomme og billige og bare for folk som ikke vet bedre.
– Nelliker, sier jeg. – Jeg vil ha nelliker med i buketten. Det blir bra. Det blir som det skal være. Da passer det. Rosa nelliker og hvite liljer til moren din. Det er mitt endelige forslag. Brian nikker og er enig. (s. 122f)
Og så når de er framme og moren skal pakke opp blomstene:
Det er ikke en særlig pen blomsterbukett. Og ikke lukter den godt heller. Nelliker og liljer, hva tenkte jeg på. Jeg håper hun beholder sløyfebåndet som butikkdamen buntet blomstene sammen med. Det er så fint at det kan brukes en gang til, for blomstene visner jo.
– Det er Brian som valgte ut blomstene, hvisker jeg til moren din idet vi er på vei inn.
– Hva sa du Jenna, roper Brian, snur seg, ser på meg.
– Ingenting, sier jeg og føler meg endelig litt bedre, som om kroppen min et øyeblikk løsner og jeg kan svinge på armene uten at det gjør noe. (s. 130f)