Skal man unne seg en Kornmo?

Høsten 2021 døde poeten, gjendikteren, sakprosaforfatteren og aktivisten (og norgesvennen) Robert Bly, 94 år gammel. Han begynte sitt litterære arbeide på slutten av 50-tallet, og debuterte som poet i 1962 med diktsamlinga Silence in the Snowy Fields. Gjennom hele sitt mangslungne og vidtfavnende virke, som varte til nesten det siste, tenker jeg at han hadde en urokkelig tro på ordets kraft, og poesiens, eller som han selv sier det i diktet «Tvil»:

Kvart eitt av desse versa seier noko, men kva?

Kvar linje seier noko vi ikkje vil høyre.

Men alle er dei ein stein som lar oss krysse elva.

(Fra Odd Goksøyrs gjendiktning, Å snakke inn i eseløyret)

Selv sitter jeg hjemme i pappaperm, og tar meg i å lure på om jeg har mistet troen, om ikke på ordets kraft, så i hvert fall det meste av poesiens. Men nok om det, la meg heller dagdrømme litt: Jeg er i en bokhandel og et menneske kommer bort til meg, spørrende: Skal det være en liten bok med 20 pastorale dikt fra Minnesota og et essay om å oversette disse diktene, fra engelsk til nynorsk i dag?

Altfor sjelden har bokhandelmedarbeidere nærmet seg meg, kunden, med dette spørsmålet, eller andre av samme slag. Dette sier da vitterlig også noe om dagens litterære MARKED, om poesien som stues lengst vekk, men samtidig kan jeg forstå det. Det lukter verken svidd flesk, hummer eller fest av et slikt innsalg. Minnesota på nynorsk, liksom. Hva blir det neste? Napoli? Det er lett å trekke på skuldrene, og tenke at nei, man har viktigere ting å lese.

Men det er nettopp denne mangelen på hummer og fest som gjør at jeg tar meg i å bli så uforbeholdent begeistret av prosjektet til Odd Goksøyr og Ura forlag, som består i å gjendikte og utgi det meste av den sene produksjonen til Robert Bly. Fire små bøker har det blitt, beskjedent utseende, men vakkert og sammenhengende formgitt av Tor Martin Bøe. Bøker som aldri kommer til å nå bredt ut, selv om det er en finfin inngang til Blys forfatterskap, med solid håndverk både i gjendiktning og i åpnende for- og etterord. Jeg blir glad for at det er gjort, og for at det er gjort så skikkelig. Det finnes en slags stille insistering på viktighet i det, som jeg finner både prisverdig og sympatisk. Leve poesiens apostler!