Per Pettersons nye roman forfører, men blir aldri skjellsettende. Til dét er klisjéen den tar utgangspunkt i, altfor stor.
Kvinnen som uskyldsrent offer
Du er hjemme nå
Per Petterson
Roman, 210 sider
Forlaget Oktober, 2025
Foto: Baard Henriksen / Forlaget Oktober
La oss begynne med lovordene. Per Petterson skriver fremdeles mer medrivende og musikalsk enn de aller fleste prosaistene i landet. Også årets roman har overraskelser og tilbakeholdelser som skaper spenning. Forfatterens uvanlige evne til å skildre bevegelse uten at vi som lesere detter av, resulterer i friske actionsekvenser. De samme ferdighetene leder dessuten til nesten håndgripelige landskapsbilder. Håndgripelig virker også dette som tilsynelatende bare er luft, det som skjer inni og mellom mennesker. Du er hjemme nå skildrer nyansert og sobert en myk heteromann og trenger ikke ty til diagnosemanualer for å beskrive et rastløst menneskesinn. Like gjenkjennelige er framstillingene av det ordløse, noen ganger usagte, som kan dirre mellom oss. Omsider gir språkhåndlaget sedvanlig utslag i klanger og rytmer. Her fra romanåpninga:
Og så var plutselig rådyret der, kritthvitt i det sterke lyset, midt i veien på vei over, og jeg bremsa, men det ble for lite og for seint, og jeg hørte dunket da jeg traff, og jeg kjente det i kroppen, og i bilkroppen, og i samme øyeblikk en voldsom vilje til fornektelse, dette skjedde ikke, det skjedde ikke. (s. 9)
Gjentagelsene øker tempoet slik at vi synes vi kjenner påkjørselens dramatikk. Samtidig varieres ordene, «veien» blir «vei», «for lite» «for seint», «kroppen» «bilkroppen», og «dette skjedde ikke» «det skjedde ikke». Den setningsmessige uordenen gjenskaper hendelsens uro.
Men når det første møtet med ei bok forfører, er det fort gjort å skuffes. Jo da, fortelleren fortsetter å sjarmere med keitete oppførsel og finurlige språkpåfunn. Kasper gjør seg attpåtil stilltiende mystisk iblant, slik at jeg stadig ønsker mer, mer og mer. Men når jeg så får mer av det som jeg begjærer, merker jeg: Det fester seg knapt. Har jeg støtt på et easy come, easy go-tilfelle?
Følelsen av å bli snytt tror jeg skyldes minst to ting. For det første kan ingenting av det som kommer siden, måle seg med romanens første sider. Begynnelsen med påkjørselen er så inderlig og livfullt fortalt at resten av boka blekner. Kasper skildrer konkret og sårbart åpenhjertig rådyret han har skadet, og ikke minst nærheten han føler:
Født 1993. Utdannet statsviter. Frilansjournalist og fast litteraturkritiker i Morgenbladet. Seneste bok: Blomsterkrans (Aschehoug, 2023).
Fotnoter
- 1.
Til sammenligning, og fryd for leseren, et utdrag fra Liv Køltzows roman Hvem har ditt ansikt? (1987): «Aksel gir henne bare et glass i hånden, de småsnakker med begjæret i kroppen, drikker litt, snakker litt. Så elsker de likevel. Lange ben, harde knoker, leggben, smale ankelledd, høye hoftekammer, glatt, tørr magehud. En slags glød av varme i ham og rundt ham. Han gjør henne øm. Hun blir en ømhetsmaskin. Klapper, stryker, berører. Så er hun forbi den glidende overgangen til det ytterste begjæret. Ørhet. Hun er til stede og er ikke til stede. Hun er bare erotikk og begjær og hun er seg selv.» (s. 83–84).
- 2.
Kilden til bilopplysninga er faren min, som har levd nesten nøyaktig like mange år som Petterson i østlandske heteromenns skiftende koder. Hans bilsosiologiske analyse var i sin helhet skarp på flere vis: «Ford Mondeo er en litt stor og kjedelig bil for menn med et ikke spesielt spennende liv. Litt grått rykte. Den som kjøper en sånn, gjør det fordi faren hans også kjørte Ford.» (Au! Men du bestemmer jo «sjøl når det skal gjøre vondt».) (Til info er disse bemerkningene fra faren min gjengitt med tillatelse.)
