Unik tegneseriedapsjon

For fortelleren i Knut Hamsuns Sult er datidens Kristiania en forunderlig by, som ingen forlater før en har fått merker av den. Hovedstaden setter kanskje ikke de samme sporene nå som i 1890, men Hamsuns fortelling om hunger, desperasjon og menneskelig verdighet har gjennom Martin Ernstsens tegninger fått nytt liv og blitt en fryd for øyet.

Sult blir tolket som en delvis selvbiografisk roman, selv om en aldri får vite fortellerens navn. I Ernstsens bok, derimot, kan leseren skimte navnetrekkene til Knud Pedersen – Hamsuns fødenavn – på en lapp til en kvinne han leier rom av. Tegneserieskaperen har hentet all tekst fra Hamsuns roman, samtidig som han har klippet og limt og erstattet lange passasjer med ulike rutesekvenser. Tegneserie-Sults Knud Pedersen er hul i kinnene og mørk under øynene, og leseren møter ham på samme sted som i romanen, i den tid han vandrer gatelangs i byen og sulter. Han tygger treflis og gammelt, brunt appelsinskall, og leseren blir med ham inn og ut av ulike stadier av desperasjon og delirium.

Har man lest noen av Martin Ernstsens tidligere arbeider, som Ugler 1 & 2 (Jippi forlag, 2008 og 2009), Fugløya (Jippi forlag, 2010) og Eremitt (Jippi forlag, 2012), er det lett å gjenkjenne streken og figurene hans. Med Sult viser han likevel fram et nytt lag av talent. Det Kristiania Hamsun skildrer i Sult, trer her fram gjennom detaljerte tegninger av bygninger og et yrende gateliv, som nede på bryggene speiles i vannet. Pedersen selv vises fram som en mann med alvorlige ansiktsdrag, som beveger seg gjennom netter hvor bare det spede lyset fra gatelamper og fullmånen bryter gjennom mørket.

Om tegningene er imponerende, er det likevel Ernstsens formidling av historien og den fortellerevnen han legger for dagen, som virkelig gjør Sult til noe spesielt. Få sider i Sult er tegnet ut på samme måte eller med lik struktur – Ernstsen veksler mellom typiske tegneserieruter, tydelig avgrenset med tykke, svarte streker, og byscener som flyter utover siden, malt i svak, grå vannmaling. Ernstsen benytter seg ofte av kontraster, som når en side med 14 ruter umiddelbart følges av en nesten helt hvit side, med en grå og nedslått Knud Pedersen nederst på arket. Fortellingen er satt sammen på et vis som gjør det lett å bli nysgjerrig på hvordan Ernstsen hadde gjort seg som filmskaper, for hans Sult er i det store og hele et filmatisk verk. Tegneren zoomer inn og ut på hendelser og mennesker – i noen scener er Knud Pedersen den eneste tydelige aktøren, mens andre mennesker og objekter flyter ut i bakgrunnen, på andre sider blir en detalj i et ansikt zoomet mer og mer inn på nedover siden. Enkelte scener minner om «»-fotografiene til Eadweard Muybridge fra 1878, som blir regnet som et av de første eksperimentene med film, eller om en gammel flippbok med en liten tegning på hvert hjørne, som ved rask gjennomblaing ser ut som en jevn bevegelse.