Enlightenment Now: The Case for Reason, Science, Humanism, and Progress Steven Pinker Allen Lane, 2018
Vinduet 2018 2
«Jeg føler at verden blir et verre sted å bo i for hver dag som går. Alt er jo bare død, fattigdom og sult. Overalt er det lidelse.»
Dette er et utsagn jeg har hørt mange ganger, i forskjellige utgaver – nå senest i en samtale jeg deltok i om Donald Trump, Nord-Korea og krigen i Syria. Vi ser hvordan mennesker dør i krig, hvordan de sulter i Afrika og drukner i Middelhavet, hvordan de meies ned av terrorister i europeiske storbyer. Det er nok til at man kan miste håpet både for menneskeheten og for klodens fremtid.
En som åpenbart har hørt sin andel negative påstander om hvilken retning verden går i, er Harvard-professor Steven Pinker. I begynnelsen av sin siste bok Enlightenment Now lister han opp en rekke slike eksempler på det han kaller for «fremskrittsfobi», eller rett og slett pessimisme. Ifølge Pinker kommer «fremskrittofober» i mange forskjellige former og fasonger, men han anser samtlige som en del av «mot-opplysningen» («counter-enlightenment»). Pinker selv, og de som er av samme «positivistiske legning» som han selv, er disipler av, og bærere av stafettpinnen videre fra, opplysningstiden. Faktisk går Pinker så langt at han ikke bare påstår at han selv ligner på opplysingsfilosofene, men at de også ligner på ham: Opplysningsfilosofene var evolusjonærpsykologer og sosialpsykologer, hevder Pinker – noe han selv altså er.
De som står for mot-opplysningen, er alt fra det Pinker kaller «postmodernister», til religiøse fanatikere. Mot slutten av boken tar Pinker et oppgjør med Friedrich Nietzsche, som mer eller mindre får skylden for 1900-tallets totalitære bevegelser i Vesten: fascismen, nazismen og stalinismen. Han gir også Frankfurter-skolen og deres kritiske teori noen saftige ørefiker (som primært treffer duoen Theodor Adorno og Max Horkheimer), og gyver løs på Michel Foucault og de franske filosofene. Felles for mange av Pinkers «nemesiser» er at de er hjemmehørende på pensumlistene på humanistisk fakultet, men han hamrer også løs på høyrepopulister, venstreradikale og de abrahamittiske religionene.
Slik posisjonerer Steven Pinker seg som den ultimate centrist dad: en mann som har føttene godt plantet i det sentrumsliberale politiske spekteret, og som hevder at han står for moderasjon sammenlignet med sine politiske meningsmotstandere1. Dette fører ham inn i en rekke blindsoner, idet han prøver seg på polemikk og ikke vitenskapsformidling. Men mer om det siden.
En optimist for vår tid
I en tid der mange av oss tenker at utviklingen er preget av tilbakeskritt, er det kanskje beleilig at en vitenskapsmann av Steven Pinkers kaliber kommer med favnen full av oppløftende tall og statistikk, slik at vi kan føle oss litt bedre? Vi trenger vel en optimismens profet i disse turbulente og omveltende tider? En som kan fortelle oss at antall drepte i konflikter og krig har sunket drastisk siden andre verdenskrig, slik Pinker gjør i kapittel 11 av (titulert «»). En som kan peke på at vold og overgrep mot barn er på sitt historisk laveste nivå mange steder på kloden (kapittel 15, «»). En som slår fast at vi lever lenger (kapittel 5, «»), får bedre helse (kapittel 6, «»), blir rikere (kapittel 8, «»), smartere (kapittel 16, «») og til og med får bedre livskvalitet (kapittel 17, «»). Denne optimismens profet lar oss også få vite at det først og fremst er media som har skylden for terrorfrykten (kapittel 13, «»), at det er lav sannsynlighet for atomkrig, og at vi burde satse på atomkraftverk, siden det er miljøvennlig (kapittel 19, «»).
Men blir vi overbevist av disse tallene? Er det nok å vise til statistikk? Er det noe å rope hurra for at det er flere folk i verden som lever i relativ fattigdom og ikke absolutt fattigdom i dag? Kommer enkeltmennesket som opplever lidelse, til å føle seg bedre av å vite at ulikheten globalt sett har gått ned, mens den på nasjonalt nivå øker, til og med i det vi kaller for utviklede land i Vesten?2 Den italienske dikteren og romantikeren Giacomo Leopardi (1798–1837), som levde et kort liv i sykdom, ensomhet og kjærlighetssorg,3 skrev i sin murstein av en notatsamling Zibaldone (1898): «Noen sa, om en kalkulator som var innstilt på å beregne alt han hørte: ‘Andre mennesker gjør ting, og han teller dem.’»
Når dette er sagt: Pinker underbygger fremskrittstesen sin med data som på mange måter er overbevisende – kanskje til og med for de av oss som er «fremskrittofober» og skeptiske til Leopardis «kalkulatormennesker». Bokens 75 grafer kan også leses uten at man trenger å ta et innføringskurs i statistikk på et universitet. Å presentere all denne informasjonen på en lettfattelig og god måte er i seg selv en populærvitenskapelig bragd; Pinkers pedagogiske vitenskapsformidling er eksemplarisk. (Det meste av tallunderlaget er hentet fra Oxford-statistikeren Max Rosers nettsted Our World in Data.)
Det er primært tre områder hvor Pinker etter min mening ikke greier å overbevise, og hvor han helt eller delvis utelater vesentlig informasjon. Dette gjelder det han skriver om økonomisk og sosial ulikhet i kapittel 8 og 9, om miljø i kapittel 10 og om sosiale bevegelser og identitetspolitikk i kapittel 15. Dette er også de stedene hvor Pinkers ideologiske kjepphester blir mest synlige.
La oss ta en nærmere kikk.
Artene dør ut, leve mennesket
Pinker påpeker gjentatte ganger at global oppvarming og klimaproblemene er menneskeskapte, og at det finnes vitenskapelig evidens for dette. Samtidig er Pinkers tilnærming til klimapolitikk preget av en påfallende teknologi-optimisme, en ukritisk hyllest av atomkraftverk og verbale sleivspark mot klimaaktivister. Sistnevnte grupperer han under den polemiske merkelappen «climate justice warriors» – sannsynligvis inspirert av alt-right terminologiens «social justice warriors», som brukes om antirasister, feminister, skeive aktivister og andre som «driver» med identitetspolitikk. (Pinker bruker også selv «social justice warriors» flere steder i boken.)4
Pinker er sterk i troen på at selv om det ser dystert ut på klimaområdet, vil vi finne en løsning på disse problemene også – så sant vi mennesker lar oss drive av fornuften og opplysningstidens fremste idealer. Når det gjelder å løse de globale klimautfordringene, ser det med andre ord ut som at den fornuftsdrevne Pinker kommer med trosartikler heller enn praktiske politiske løsninger.
Den britiske miljøjournalisten og kommentator i The Guardian George Monbiot er blant dem som har kritisert denne delen av Pinkers bok. Monbiot kritiserer ikke bare Pinkers forsøk på å «hitle» den moderne miljøbevegelsen, men tar også for seg det han kaller for Pinkers faktafeil, selektive kildebruk og bruk av anekdotisk bevis; ifølge Monbiot bruker Pinker ikke primærkilder, men «discredited talking points» fra tenketanker i sin argumentasjon.5
Utover å skrive under på denne kritikken reagerte jeg på Pinkers litt for lettvinte avfeiing av bekymringen rundt det at mange arter dør ut. I 2014 kom Elizabeth Kolberts The Sixth Extinction ut, som tar for seg et avgjørende tema for vår klode: utryddelsen av dyrearter og menneskets skyld i dette. Kolberts hovedtese, som er støttet av vitenskapelige studier, er at det foregår en sjette, menneskeskapt utryddelse: Hver dag dør flere arter ut som følge av at mennesker trenger inn i eller ødelegger deres leveområder.
Hvorfor Pinker ikke problematiserer dette i større grad, kan kanskje ha noe med hans syn på menneskets velferd kontra dyrevelferd å gjøre. Fremskrittet som Pinker dokumenterer, er så til de grader menneskesentrert. I fokus står bare menneskets ve og vel, og man kan spørre seg: Hvor ble det av de andre artene på denne kloden?
Ulikhet er ok
Kapitlene om velstand og ulikhet inneholder interessant informasjon, velegnet til å gjøre oss mer optimistiske på den globale situasjonens vegne. Men noe av det mest skremmende Pinker viser, er hvordan ulikhet minker under «de fire K-ene»: krig, kriser, katastrofer og kollaps. Krig primært i form av verdenskriger, kriser i form av pandemier, katastrofer i form av jordskjelv og tsunamier, og kollaps i form av statskollaps og omveltende revolusjoner.6
Det er disse fire K-ene som må til hvis man ønsker drastisk nedgang i ulikhet. Pinker nevner hvordan ulikheten sank etter de to verdenskrigene. Men siden man verken kan eller bør starte en ny verdenskrig (eller noen krig, for den saks skyld), selv ikke for å fremme global og nasjonal likhet, må man gjøre noe annet. (Det samme gjelder det å starte pandemier.)
Det er her vi kommer til punktet hvor Pinkers politiske ståsted popper opp. Hans prosjekt er ikke bare å vise hvordan velstanden historisk har økt og den globale fattigdommen har dalt. Det er også å argumentere mot de som er opptatt av politisk bekjemping av ulikhet. Pinker har stor tro på markedsøkonomien (ikke overraskende, vil vi skandinaver fordomsfullt si; han er jo nordamerikaner!): Økonomisk vekst, økonomisk vekst og atter mer økonomisk vekst er svaret – for når kaken blir større, så blir smulene til de fattige også større. At den globale fattigdommen har falt, er i og for seg riktig. Men dette forandrer ikke det faktum at den nasjonale ulikheten vokser mange steder, som tidligere nevnt. Troen på økonomisk vekst som universalnøkkel fører ikke bare til at Pinker unngår å tematisere globaliseringens mindre heldige sider – den gjør også at han i for stor grad konsentrerer seg om «det store bildet». Pinker problematiserer heller ikke hvordan økonomisk vekst truer miljøet og mange menneskers og dyrs livsgrunnlag.
Det er ikke bare markedsøkonomien Pinker har stor tro på, men også meritokratiet. Han nevner forfatteren J.K. Rowling som en som «fortjener» sin rikdom, fordi hun har solgt så mange bøker. Men ulikhetsdebatten handler ikke bare om selfmade millionærer og milliardærer, og Pinker unngår langt på vei det som er den store elefanten i rommet, nemlig arv. Man burde kunne forvente at han tok tak i Thomas Pikettys svært omdiskuterte bok fra 2014, Kapitalen i det 21. århundre, men Pinker nevner bare den franske samfunnsøkonomen i forbifarten:
«Thomas Piketty, whose 2014 bestseller Capital in the Twenty-First Century became a talisman in the uproar over inequality wrote: ‘The poorer half of the population are as poor today as they were in the past, with barely 5 percent of total wealth in 2010, just as in 1910.’ But total wealth today is vastly greater than it was in 1910, so if the poorer half own the same proportion, they are far richer, not ‘as poor’.»
Pinker nøyer seg altså med å si at Piketty og andre som er bekymret over ulikhet, tar feil, ettersom de fattige har mer å rutte med enn før (igjen: smulene har blitt større). Dette er vanskelig å få til å henge sammen med Pinkers gjentatte advarsler mot den nasjonalistiske populismen, både den i hans eget land (representert av Trump) og den man ser i europeiske land som Ungarn, Polen, Russland og Tyrkia. For er ikke den fremste drivkraften til denne antiglobaliseringen arbeidsløshet og inntektsulikhet?
Martin Luther King jr., hvor ble det av deg i alt mylderet?
I et intervju med den konservative avisen The Weekly Standard i februar i år meldte Pinker seg inn i debatten om identitetspolitikk, med uttalelser som: «Identity politics is the syndrome in which people’s beliefs and interests are assumed to be determined by their membership in groups, particularly their sex, race, sexual orientation, and disability status. […] (W)hen it spreads beyond the target of combatting discrimination and oppression it is an enemy of Enlightenment values.»71
Pinker er ikke den første eliteuniversitetsprofessoren som ikke liker vår tids identitetspolitikk.8 Det faktumet at identitetspolitikk handler om å styrke individuelle rettigheter, har kanskje ikke falt ham inn? Definisjonen av identitetspolitikk er jo at mange som møter på de samme strukturelle hindringene i form av diskriminering eller rasisme, kommer sammen for å styrke enkeltindividers rettigheter – uavhengig av om dette enkeltindividet er kvinne, svart, homofil, eller alle de identitetsmarkørene i en og samme person.9
I løpet av de 556 sidene som utgjør Enlightenment Now, nevnes knapt sosiale bevegelsers rolle i alle fremskrittene som dokumenteres. I begynnelsen av boken kan vi lese følgende nonchalante, eller kanskje pliktoppfyllende, oppsummering: «And since the 1950s the world has been swept by a cascade of Rights Revolutions: civil rights, women’s rights, gay rights, children’s rights and animal rights.» Senere nevnes borgerrettsforkjemperen Martin Luther King jr. og frigjøringsheltene Mahatma Gandhi og Nelson Mandela i forbifarten. Noe av det mer interessante Pinker viser til, er også hvor effektive ikke-voldelige bevegelser har vært opp gjennom historien – men igjen, dette nevnes bare i forbifarten.
Hvorfor henge seg opp i dette, vil noen spørre. Poenget er at Pinkers ideologiske tilnærming til verdenshistorien her igjen kommer til syne, og avslører at prosjektet hans ikke bare er basert på å se nærmere på menneskehetens utvikling gjennom kvantitative «briller». Vår tids identitetspolitiske bevegelser har tatt stafettpinnen fra tidligere tiders sosiale bevegelser; på samme måte som Pinker hevder han følger fotsporene til opplysningstenkere, følger vår tids antirasister, feminister og skeive aktivister i fotsporene til fortidens antirasister, feminister og skeive aktivister. Satt på spissen: Det er disse gruppene, og ikke en vitenskapsmann med sin hvite frakk, som har sikret arbeidstakeres rettigheter på områder som arbeidstid, sikkerhet på arbeidsplassen og velferdsgoder, og som kjempet for svartes borgerrettigheter i USA og for avskaffelsen av apartheid i Sør-Afrika.
Man burde kunne forvente at Pinker viet minst ett kapittel til sosiale bevegelsers sentrale rolle for fremskritt, demokratisering og frigjøring. At så ikke er tilfelle, sier en god del om verdensbildet til Pinker – et verdensbilde han deler med en rekke andre sentrumsliberale intellektuelle.
Man kan alltids si at det å kritisere en bok for hva den ikke inneholder, er et dårlig premiss for en anmeldelse. Men hvis man skal skrive en bok om Kinas nyere historie, og man unngår å nevne Mao Zedong, så er det ikke en bok om Kinas historie. Å skrive en bok om fremskritt uten å vie nok plass til sosiale bevegelsers rolle i samfunnsutviklingen særlig i vestlige demokratier, er mildt sagt merkelig, og en gjennomgående svakhet ved Pinkers analyse.
Enlightenment Now er ikke bare et kraftfullt og ofte overbevisende forsvar for det Pinker kaller de fire store: vitenskap, fornuft, humanisme og fremskritt. Den er også et politisk og polemisk innlegg i noen av våre mest opphetede debatter om ulikhet, miljø og identitetspolitikk. På mange måter har Pinker tatt stafettpinnen fra opplysningstidens fremste tenkere, som Immanuel Kant, som i essayet «Beantwortung der Frage: Was ist Aufklärung?» («Hva er opplysning?») hevdet at opplysning er menneskets evne til å frigjøre seg selv fra sin egen umyndiggjøring. «Sapere aude!» Man må våge å tenke selv.
Men dette forutsetter også at man utfordrer egne fordommer, noe Pinker på lang vei ikke gjør i sin fremstilling av humaniora, politiske meningsmotstandere og religiøse grupper. Han anerkjenner ikke den rollen disse gruppene har spilt, og fortsatt spiller, i vår pågående marsj for en bedre verden for alle – inkludert alle andre vesener enn mennesket og, selvfølgelig, vår felles klode.
