Forsøk på fortetting

Riving og gjenreisning i de politiske vyers navn kan sies å forfølge Hammersborg. I dag reiser det nye regjeringskvartalet seg her, i kjølvannet av formuleringer om demokrati og åpenhet. Men allerede på 1800-tallet utpekte området seg som en mulig geografisk navle i nasjonen, ja i ytterste konsekvens kan man koble bydelen til «fremveksten av det moderne Norge», ifølge to av redaktørene av antologien, Eivind Hofstad Evjemo og Nora C. Nerdrum. I forordet forklarer de hvordan Hammersborg har gått fra å være et grønt friområde utenfor bygrensa og via gravplass og selvgrodd plankeby til å bli åsted for stadige saneringer og omreguleringer. På 1800-tallet måtte mye av plankebyen vike for oppføringen av Empirekvartalet med Rikshospitalet og Trefoldighetskirken, før dette kvartalet igjen måtte gi plass for regjeringskvartalet på 1950-tallet. I tillegg finnes utallige havarerte maktprosjekter på området: Her har man sett for seg slott, nasjonalteater og rådhus, ja, man tenkte seg at Hammersborg skulle bli Oslos romerske kapitolhøyde eller athenske Akropolis.

Tekst og bilde i offentlig rom
Dagens Hammersborg gir kanskje ikke assosiasjoner til sydligere makthøyder, men i Her lå en dam er håpet å fylle områdets arkitektur og politiske historie med ny mening. Redaktørene Evjemo, Nerdrum og Ana María Bresciani har invitert 21 forfattere og fire kunstnere til å gå i dialog med bydelens «historiske lag» og slik tegne et «mangfoldig bilde av det som var, det som er, og det som skal komme».

Utgivelsen er et samarbeid med Kunst i offentlige rom (KORO) og skal gis i gave til alle ansatte i det nye regjeringskvartalet. Der jeg før lesning tenkte at boken skulle gi en forståelse av kunst og arkitektur i bydelen gjennom tidene, blir det fort klart at den heller er tenkt som et kunstnerisk bidrag til det offentlige rommet i seg selv. Ved at kunstnere og forfattere fører ordet, framfor arkitekter og historikere, håper redaktørene vi skal få hjelp til å «se det gamle og nye Hammersborg med friske øyne og trekke forbindelseslinjer som ikke har blitt trukket før». Heller enn byleksikonets historiske oversikt skal vi forbi det sosiopolitiske og inn i det menneskelige.

Fra politikk til levd liv?
Måtene bidragsyterne har svart på dette oppdraget på, er mangfoldige. Mange griper tilbake til Hammersborgs relativt tidlige historie. Vi får dermed prosatekster som Espen Stuelands «Kolerautbruddet på Hammersborg i 1853» og Ingeborg Arvolas beskrivelse av en samisk løsarbeider som er med på å sanere store deler av Hammersborg på 1920-tallet. Samtidig fletter for eksempel Brynjulf Jung Tjønn inn Henrik Wergeland i langdiktet «Barbar fra det høje Norden» i spørsmålsstillinger om å høre hjemme eller være fremmed, Lars Elling skriver en trialog mellom Gustav og Emmanuel Vigeland og en byste av Edvard Munch, mens kunstner Lene Berg i «Riving, bygging, fengsel, død – fra Hammersborg 1654–2024» med kollasj og broderi sneier innom elementer av områdets omkalfatrende og dramatiske historie. Flere av bidragene beveger seg innenfor kunstnernes egne tidshorisonter, som når Torgrim Eggen skriver seg inn som bartender på jazzklubben Penguin, eller Torgeir Rebolledo Pedersen forfatter et lekent brev til Hammersborg hvor han minnes egen botid i området. Kun to tekster, som starter og avslutter boka, fabulerer seg inn i framtiden: I Tina Åmodts «En opprettholdelse» følger vi en barnehage på tur for å lære om 22. juli, mens Jan Grues «Det nye landet» skildrer et Norge som geografisk løsriver seg fra omgivelsene og er på vei til å seile ut i havet.

Sistnevnte tekst er en av de mer merkverdige og åpner også døra for hva kunsten og litteraturen kan kontra det politiske: I alle beredskapsplaner var det ingen som hadde forberedt nasjonen og den personifiserte «Myndigheten» på at den neste krisen landet stod overfor, skulle være en stadig utvidende geografisk kløft. Slik minner den litterære fabuleringen oss om hvor lite fortidens horisonter kan forberede oss på framtiden, og hvor radikalt sosialdemokratiets byggesteiner plutselig kan endres. På samme vis kan lekne formuleringer konfrontere oss med det vi egentlig vet, som når Rebolledo Pedersen skriver om at vi i hovedstaden har erstattet «retten til å bo» med «retten til å by».

Kunst eller forklaring
I mange av tekstene i antologien forsvinner dette mulighetsrommet ved at forfatterne er så tydelig forpliktet på et historisk-geografisk arbeid. Det fabulerende, lekne og undrende får rett og slett litt lite rom, og det er få formuleringer som fester seg. I det oppstykkede antologiformatet blir jeg mer interessert i å fylle igjen forbindelseslinjene med mer av det faktiske enn av det forestilte. Hva er det som gjør at Hammersborg hele veien rammes av det redaktørene kaller «Hammersborgs lov om utidsmessighet», hvor det til stadighet har tatt så lang tid å planlegge og få på plass bygningene at flere var utdaterte allerede da de var nyoppførte? Kunne vi fått en gjennomgang av ulike politiske vedtak, arkitektkonkurranser, sanitetsrapporter og avisdebatter, kanskje sett så langt tilbake som til geologiske forhold? Slik kunne boka blitt det Aina Ertzeids bidrag legger fram som en mulighet, et verk som «skulle handle om den historiske grunnen som regjeringskvartalet er bygget på», hvor «[f]ormålet var å gi byråkratene en forståelse av hvordan arbeidsplassen deres inngår i en større fortelling om byplanlegging og stilepoker, om arkitekturen som et speil for endringene i tiden og skiftende ideer om stat og samfunn». Kanskje kunne vi også fått med noen klassiske byleksikon-kart som viser transformasjonen området har hatt, og har vært tenkt å ha, gjennom århundrene?

Slik kunne muligens tekst- og kunstbidragene fått frikoblet seg mer, slik vi ser i flere av de poetiske bidragene som har mer rom for tankesprang. Slik som når Maria Dorothea Schrattenholz skriver om monumentet som vi bygger «for å unngå arbeidet / med å sørge over det tapte», eller hvordan det ikke er «noe slott her / men en kirkegård / nei, et departement», og at «alt er tyngre når det faller / enn da det ble bygget». Her er Hammersborgs historie mer et spenn mellom hva som eksisterer og er tenkt, hva vi tillegger verdi og hvordan det er knyttet til menneskelige følelser, enn et område som må fylles med konkrete historier. Dette er et bidrag som kjennes personlig samtidig som det åpner opp for det allmenne ved å minne oss på hvordan alle disse reisningene og fallene, de levende og døde, er ekstraordinære for Hammersborg, men også del av alle byer, alle steder.

Nå skal man passe seg for å ønske seg en annen bok enn den som foreligger. Men i forkant forestilte jeg meg denne antologien som en blanding av den forrige boken Evjemo redigerte om kunst i offentlige rom, Det felles eide (2018), og fagantologien Bearbeidelser. 22. juli i ord og bilder (2020), redigert av Anne Gjelsvik. Sistnevnte gir et sjeldent godt innblikk i hvordan både tekstlig, kunstnerisk og arkitektonisk arbeid etter 22. juli viser hvordan vi som nasjon formet vår selvforståelse – og regjeringskvartalet rolle i dette som både åsted og arena for diskusjon om byutvikling og minnesmerker. Evjemos forrige antologi føltes mer lettbeint og lystdrevet, og selv om jeg ikke forestilte meg at Hammersborg skulle skildres med letthet, savner jeg kanskje et lignende overskudd, en følelse av at det er noe viktig å avdekke her som angår oss alle.

Ved å gi mer plass til fagpersoners koblinger til ulike fagfelt, samfunn og historie ville kanskje det fabulerende fått mer plass og gitt flere av tekstene og tegningene rom til å være nettopp som kunstverk i det offentlige rommet: uten behov for å forklare seg, men i udiskutabel kontekst av, og respons på, omgivelsene.