På stier som ikke har grodd igjen

Jeg liker å tenke at jeg er et menneske uten fordommer, men dette viser seg dessverre ofte å være ren ønsketenkning. Jeg har fordommer mot bøker og forfattere. Jeg hadde fordommer mot Kerstin Ekmans romaner, akkurat som jeg hadde fordommer mot hennes kollega Sara Lidmans romaner, jeg vet ikke hva det var, at det var noe treaktig over dem, seigt, veldig mye tekst, og dette jernbaneeposet til Lidman, hvor mange bind består det egentlig av? Det hjalp heller ikke at Ekman hadde et nært og intenst forhold til Eyvind Johnsons romaner, en dikter fra nord jeg har lest med utbytte, og som hun til og med har gått i roman-dialog med (Gör mig levande igen, 1996). I den 90-årige Kerstin Ekmans nye essaysamling om litteratur, faktisk den første hun i sin karriere utgir, er Eyvind Johnson den eneste dikteren som får æren av å være emne for to essay. Eller: Jeg trekker tilbake det med essaysamling. Dette er et boklangt essay i 24 kapitler, og i motsetning til oss andre latsabber, som hvert tiende år rasker sammen vårt løsøre og får forlagene til å utgi det i bokform, om enn de gjør det mer og mer motvillig, tyder det aller meste på at Ekmans bokverden på drøye 400 sider er nyskrevet. Lesesituasjonen i boka tilhører vår samtid, for ikke å si sanntid, og mens hun leser, assosierer hun til hendelser rundt henne, krigen i Ukraina, ikke minst. Det er ofte krig i bøkene hun leser.

Nei, med tanke på litteratur fra det nordlige Sverige, og kanskje Västerbotten spesielt, så ble det P.O. Enquist og Torgny Lindgren på meg, ikke Ekman og Lidman (Ekman bodde i mange år bare noen kilometer fra norskegrensen, i Valsjöbyn i Jämtland, ei lita grend som forøvrig har fostret en annen berømthet, skuespilleren Ann-Margret). Men jeg hadde lest Ekmans naturessays, som begynte så sent som med Herrarna i skogen (2007), da var forfatteren over 70 år, som essayist er hun en late bloomer. Denne boka skrev jeg begeistret om da den kom, et langt livs erfaring fra turer i skog og mark var fortettet på boksidene.

Men det er aldri for sent. I vår leste jeg omsider en roman som har ligget i en av lesestablene mine i flere tiår, det vaklende tårnet raste sammen da jeg dro ut Händelser vid vatten (1993). Jeg hadde begynt på den mange ganger, lagt den bort, men nå var tiden tydeligvis inne: Jeg ble oppslukt. Hva var det jeg leste? Jeg leste det jeg vil kalle en roman i den realistiske tradisjonen, som parallellfører universene til en håndfull svært ulike karakterer og familier, men uten at romanen sier hva den vil, i en vidt forgrenet fortelling som kan være kriminalroman, naturroman, slektskrønike, kollektivroman, samtidsroman. Ikke minst har romanen mye på hjertet, mellom linjene, som går inn i vår tids nyvakte interesse for det etniske opphavet til befolkningen i Norden. Dette er heller ikke en roman som ville finne på å kalle seg selv «klimaroman». Ekmans forteller tar oss uanstrengt gjennom den ene hendelsen etter den andre, hendelser som fletter både karakterene og romanen sammen til et stort tenkt samfunnsbilde, der mennesker mot slutten av forrige århundre strever med å takle kreftene i andre mennesker, og leve i samfunn med dem, omgitt av vidstrakt natur, en voldsom kraft den også. Skuespilleren Rolf Lassgård, som spilte i tv-serieversjonen fra 2023, kalte romanen «et nasjonalepos». Kanskje det.