Om Gjesten av Kristin Tosterud Holte.
Det er mulig å finne en pussig logikk i debutromanen til Kristin Tosterud Holte. Gjesten har en logikk som blander dannelsesromanens struktur med kristne motiver og impulser fra absurd dramatikk. Det handler om tro som slett ikke flytter bjerge, en pilgrimsreise med uklare formål og en søken som nok er mer quijotisk enn gudfryktig. Logikken som styrer handlingsforløpet er basert på kimærisk tro, ufornuftige håp og rasjonell tvil. Plottet igangsettes av troen på at den erklært døde, lever; håpet om at det som ikke eksisterer, finnes; avløst av en forsiktig tvil på egen bestemmelse og forstand.
«… som å leve i et dødsbo»
Romanens ulike handlingstråder kan samles i en intertekstuell forestilling. I Becketts drama Waiting for Godot er hovedpersonene og landstrykerne Estragon og Vladimir låst fast til et bestemt sted. De befinner seg gjennom både første og andre akt på den nøyaktig samme plassen. De venter. De venter på en de ikke vet hvem er, en de ikke vet om verken kommer eller eksisterer, en som skal frelse dem om han dukker opp. («ESTRAGON: And if he comes? VLADIMIR: We'll be saved.») De to landstrykerne kommer seg ikke videre, og Godot viser seg aldri.
I Gjesten reiser jeg-personen og hans venn Konstantin rundt i Frankrike på jakt etter Konstantins sønn Andrej. Andrej er død, det har de begge sett med egne øyne, men de bryr seg ikke om at han ikke eksisterer. De reiser, og de leter. De blir etterhvert mindre og mindre sikre på hvem eller hva de leter etter, men de fortsetter å lete etter en som skal berge dem hvis de finner ham eller noe som skal berge dem hvis de finner det. («'Når jeg finner ham igjen skal det bli annerledes', sa Konstantin. Stemmen hans hadde en varm klang.» [s. 82]) De jager rastløst fra sted til sted. I kontrast til Estragons og Vladimirs nærmest apatiske stillstand, er de apatisk bevegelige. De forfølger en vrangforestilling og nører opp under illusjonen om liv.
Becketts landstrykere er lenket til sine egne repetitive tale- og handlingsmønstre. De uttrykker seg i en lukket, retorisk ringdans, og de konstruerer verken mening eller konsekvens med dialogen de fører, men betegnelsen Godot fyller de stadig med håpefull og mulig betydning. Deres formål med tilværelsen er blitt å vente på Godot. Han representerer en som muligens ville skape mening og frelse og bringe hjelp hvis han viste seg, men han uteblir. Personene i Becketts eksistensialistiske drama er kastet på måfå ut i tilværelsen, de opplever ingen begrunnelse for sin eksistens. Deres håp er at kontingensen skal opphøre gjennom Godots tilstedeværelse. Det er ikke rart at mange fortolkere har lest Gud inn i God(ot). I den grad Estragon og Vladimir er et bilde på det moderne menneskets mangel på essens, dets følelser av å være helt overflødig og uten rettferdiggjørelse, representerer Godot menneskets feilaktige, men iboende håp om at det finnes en grunn eller en Gud utenfor dem selv.
I Kristin Tosterud Holtes roman søker den navnløse hovedpersonen og jeg-fortelleren etter noen han vet ikke eksisterer, men letingen i seg selv gir en form for mening i likhet med selve ventingen i Waiting for Godot. Jeg-personen forlater villig sin velordnete tilværelse som vert for et forsoffent hotell, han har lenge følt seg utilpass i sin satte levemåte, han hadde en gang forhåpninger om en universitetskarriere. Hans tidlige utdannelse var litterært forankret, men mangelen på selvtillit og fremdrift har gjort at konjakken i koppen gjemt bak bøkene i hyllen er blitt mer interessant enn bøkene selv. Når jeg-personen på en impuls forlater sin kone, sitt hotell og forutsigelige hverdagsliv for å følge Konstantin i hans leting etter Andrej, fristiller han seg samtidig fra det han har grunnet sitt liv på og det han har fastholdt som sin identitet. Løsrevet fra alt han var, må han finne seg selv på ny. Det er dette som blir romanens eksistensielle drama.
Jeg-personens søken etter Andrej blir mer en søken etter svar på egen eksistens og identitet. Reisen bringer ham og Konstantin i sporadisk kontakt med det som for mange skaper livsmening: Religion, seksuelle forlystelser, kunst, sosialt liv; men jeg-personen henstilles uansett i en vond forvirring og dyptgripende tvil i løpet av fortellingen. Han mister seg selv som holdepunkt og blir dratt mer bunnløst inn i letingen etter Konstantins ikke-eksisterende sønn enn det han selv trodde han ville. Etterhvert leter han i mindre og mindre grad etter Andrej, han leter isteden etter den Andre(j). Han søker ikke lenger etter sønnen, men Sønnen. Han søker etter en grunn for sin væren. Opplevelsen av egen overflødighet og bunnløse tvil resulterer i en dragning mot troen, og romanteksten slutter nettopp der jeg-personens reise sannsynligvis ender. Jeget finner hjem. I kontrast til Becketts landstrykere, er han i sluttscenen i ferd med å finne mening både gjennom forvissningen om at han skal få et eget barn og i forventningen om å forsone seg med en Gud.
«Det du savner må jo finnes …»
De mange litterære allusjonene i Holtes debutroman frister til intertekstuelle lesninger, men det er mulig at den ikke er god nok til å fortjene å bli lest opp mot for eksempel Samuel Beckett. Man kan stille betimelige spørsmål om romanprosjektets vellykkethet. Teksten trekker i mange retninger fordi den vil mye på en gang. Komposisjonen kan virke løs og stilen uryddig. Fortellingen veksler abrupt mellom lange, detaljerte, dvelende scener og plutselige hopp i tid og rom. Blant annet blir de lange religiøse diskusjonene jeg-personen fører med munken Andrea under hans og Konstantins opphold i et nord-fransk kloster, stående stilmessig alene (selv om de er tematisk sentrale). De vidløftige og sofistiske dialogpartiene blir ikke gjentatt andre steder i teksten og virker ikke formalt integrert i fortellingen. Også språklig skjer det abrupte og underlige sprang. Billedbruken kan være overraskende og syntaksen har iblant en særegen og innviklet stil. Setningene har ikke bare svært mange ledd, men det kan også foregå uventede, assosiative hopp i enkelte ledd innenfor samme periode. Leseren har for eksempel bare hørt om et loslitt hotell og et bylandskap med gater og barer, ikke noe om sjø og hav, når jeg-personen stiller seg følgende spørsmål:
Hvordan kunne det så ha seg at Andrej, som var en barnslig og ordinær ung mann, tvang blikket mitt bort fra havet, til ham og til et løfte, jeg hadde ikke noe bedre ord, til noe som ikke var en blinkende overflate eller en haug gråstein, men ham selv. (s. 23)
Romanen introduserer flere handlingselementer som ikke følges opp, men blir stående som løse tråder i fortellingen. Når vi for eksempel i begynnelsen får vite at hovedpersonen er interessert i fransk symbolisme og en gang hadde tenkt å skrive en bok med tittelen Ekstasens symbolikk, er det synd at disse konkrete motivene ikke blir fulgt opp. Selv om det finnes noen hentydninger til symbolistiske dikt og diktere, og romanen med litt velvilje kan sies å reflektere enkelte symbolistiske idéskapelser, blir leseren forespeilet og interessert i en litterær mulighet i teksten som raskt oppløses og blir borte.
Karakterfremstillingen virker også vag og oppkonstruert. Det er blant annet vanskelig å forstå jeg-personens umiddelbare fascinasjon for den unge russeren Andrej som i åpningskapitlet nylig er ankommet hotellet, for Andrej blir aldri tydelig, hans karakter blir bare rent en passant og utvendig risset opp. Vi ser ham gjennom jeg-personens nærmest forelskede blikk, men vi forstår ikke jegets fascinasjon. Vi konstaterer at teksten forteller om jegets sterke følelser for Andrej, men hva som gjør Andrej tiltrekkende og hvorfor han er viktig, forblir gåtefullt. Ettersom både Andrejs eksistens og selvmord igangsetter plottet, gjør hans utydelige personlighet handlingens utgangspunkt obskurt.
Noen av disse innvendingene rettferdiggjøres av romanhandlingens eiendommelige logikk. I en roman som tydelig og bevisst viker unna en realistisk, sosialdemokratisk fortellerstil, må leseren kanskje forvente uventede og overbetonte slutninger og forklaringer. Vi må godta fortellingens krokveier og elliptiske måter og bli med på dens egen sofisme: «… det du savner må jo finnes, ellers kunne du ikke savnet det.» (s. 69)
«Gud kommer til deg ved å holde seg borte fra deg»
Gjesten er et ambisiøst litterært prosjekt. Romanen våger å mene noe, den benytter seg frilynt av en rekke litterære allusjoner og kretser på en selvfølgelig måte rundt eksistensiell og religiøs tematikk. Fortellingen understreker sin allmenngyldighet ved å fremstå som tidløs, for tiden handlingen foregår i er ikke viktig. Det er vår egen tid jeg-personen og Konstantin reiser rundt i, men det kunne like godt vært en forgangen tid. Samtidig er romanen stedløs. Selv om jeg-personens hotell sannsynligvis befinner seg i Norge og han og Konstantin reiser i Frankrike og på Rivieraen, er de stedene de kommer til og de hotellene de bor på, anonyme. De kunne vært hvor som helst. Så hvor foregår handlingen? Den foregår ikke på et indre plan, for fortellingen er merkelig lite personlig og slett ikke privat. Den foregår på et begrepsmessig plan. Den artikulerer noen av tilværelsens store spørsmål. Det er kanskje derfor personkarakteristikkene kan tillate seg å være så lemfeldige og derfor romanprosjektet virker så ambisiøst. Forfatteren skriver seg inn i et litterært, filosofisk og teologisk minefelt, hun blander sin stemme inn i diskurser som har pågått i århundrer. Teksten tematiserer det moderne menneskets religiøse problem: Hvordan kan jeg tro på en Gud og hva er meningen med det hele?
Jeg-personen ironiserer over sin franske elskerinne Jeanne når han med få ord gir den ultimate beskrivelsen av henne: «Hun leste romaner der hovedpersonen beveget seg mot et høyere mål.» (s. 65) Denne beskrivelsen kan også leses som et meta-utsagn som speiler romanens eget prosjekt. Selv om jeget ganske tilfeldig har startet sine reiser og nesten hele tiden er usikker på hvorfor han flakker rundt og hva han leter etter, så søker han nettopp etter et høyere mål. Man kan undre seg over hvorfor jeg-personen velger en halvgal eksentriker som reisefølge, men han velger kanskje Konstantin fordi Konstantin tror og har tro nok for dem begge, skjønt hans tro bygger på en vrangforestilling om at sønnen/Sønnen fremdeles er i live. Selv har jeg-personen vanskelig for å tro på noe som helst, og særlig den kristne Gud:
Det er ikke rart jeg ikke kan tro. Til og med korset spriker. Først skal jeg tilbe noe som ikke vil vise seg for meg, uansett hvor mye jeg trygler. Så skal jeg følge en masse regler som motsier hverandre. Jeg skal tvinge meg selv til å elske selv om det er umulig å tvinge seg selv til å elske. Jeg skal forakte verden, men samtidig skal jeg takke Gud for verdens herlighet. (s. 80)
Troens paradokser blir også tematisert når munken Andrea hevder, gjennom en slags negasjonslogikk, at Gudsfraværet forklarer Guds eksistens og at det er tvilen som bringer mennesket til Gud:
Gud kommer til deg ved å holde seg borte fra deg. Det er bare gjennom Hans fravær du kan eksistere og du kan gjenskape Ham […] Det er tvilen som kan få deg til å forstå at fraværet Hans er nærvær. (s. 70)
Andreas logikk er et sentralt utgangspunkt for plottstrukturen og den pussige logikken i romanen. Konstantin trekker slutninger som minner om Andreas negasjonslogikk når han velger å tro at Andrejs fravær bekrefter Andrejs eksistens, altså at det som ikke er, er nærværende. Konstantin og jeg-personen viser bilder av Andrej til dem de møter. Mange mener nylig å ha sett den unge mannen på bildet. Hovedpersonenes leting etter Andrej har rett og slett mye til felles med menneskets søken etter Gud etter Guds død. De vet at de leter etter en som ikke finnes, men de får likevel stadige bekreftelser på at han er til.
«Drep undulaten, hvisket jeg.»
Konstantin oppfører seg som en herre, og jeg-personen tar rollen som hans tjener. Forholdet dem i mellom gir assosiasjoner til don Quijote og Sancho Panza. Jeget pakker og bærer kofferter, følger etter Konstantin og er behjelpelig når han trenger det. Det er Konstantin som har pengene og jeg-personen viker ikke fra hans side, han nører opp under Konstantins vrangforestilling for at reisen skal fortsette. De er to middelaldrende menn som utfordrer verden med et fotografi istedenfor en lanse. Som don Quijote og Sancho Panza møter de mange ulike mennesker og kommer ut for mange eventyr, men det er synd at Gjesten ikke utnytter muligheten til å la hovedpersonene havne i enda flere underlige og vittige situasjoner. Deler av reisen, og særlig jeg-personens opphold i Marokko, mangler driv. Romanen inneholder et tematisk alvor, og det er vel og bra, men alvoret er rammet inn av jeg-personens og Konstantins artige og besynderlige reisevirksomhet. Teksten gir altså plass til både seriøsitet og galskap, tempel og bordell, og ettersom «bordellet» er såvidt innkorporert i handlingen, ville det ha gjort boken mer underholdende om det gikk enda livligere for seg der. Løyene kunne fått større tekstplass.
Selv om de kunne vært flere, vinner romanen nettopp på de poengfylte anekdotene og presise iakttakelsene som finnes i fortellingen. Det er for eksempel ganske beskrivende for forholdet mellom jeg-personen og hans kone at han etter noen ukers fravær knapt kan huske hvordan hun ser ut: «Hun sto virkelig klarest for meg bakfra.» (s. 73) Konstantin har et uavklart forhold til sin tidligere kone, han vil helst ikke snakke om noe privat, men på spørsmålet «Er kona di en kald type?», svarer han: «Nei […] Det var bare så vanskelig å finne ut hvor varmen hennes befant seg.» (s. 126) En gang spør jeg-personen Konstantin om hva han og Andrej hadde pleid å snakke om, og han får følgende svar:
– Når da? spurte han [Konstantin], mens han fortsatte å lese avisen sin. Han var både forbauset og irritert over at jeg hadde spurt.
– Når som helst.
– Vi snakket alltid russisk, sa han uten å ta blikket fra artikkelen. – Så du ville ikke forstått noe om jeg hadde fortalt deg det. (s. 60)
Jeg-personen evner ikke å skjønne Konstantin samme hvilket språk han snakker. I Gjesten er jeg-fortelleren hovedperson mye på grunn av at han i så liten grad forstår de to mennene han iakttar og fascineres av. Både Andrej og Konstantin forblir gåtefulle for jeget, han har ikke så mye å si om deres personlighet annet enn at nærværet deres bringer ham til å begå irrasjonelle handlinger og til å oppdage ikke-erkjente sider i seg selv.
Det er et kjennetegn ved jeg-personen at han mangler psykologisk dybde og evne til selvransakelse. Men i en anekdote viser han overraskende og umiddelbar innsikt i en annen persons følelsesliv. Konstantin og jeget møter er original italiener ved navn Vittario. Vittario inviterer dem opp til sitt hotellrom fordi han har noe han vil fortelle dem. Han har en gul undulat som står i et bur i et hjørne. Vittario forteller en historie der han påstår at han har drept Andrej, Konstantins sønn. Jeg-personen tror ikke på ham.
– Drep undulaten, sa jeg. – La oss se om du kan drepe en undulat. Vi så alle på undulaten. Den kvitret forsiktig. Jeg følte meg lett og tom i hodet.
– Drep undulaten, hvisket jeg. – Knekk nakken på den om det er så enkelt. (s. 106)
Vittario ber dem lukke øynene mens han utfører udåden, men når jeget og Konstantin åpner øynene igjen står, han fortsatt med en levende fugl i hånden. Vittario er ikke i stand til å drepe, i hvert fall ikke en fugl i bur.
«… en følelse av å være malplassert»
De to omstreiferne i Gjesten har ikke noen plan for sin søken, de vimer fra sted til sted, flakker mellom en mengde ulike hoteller og barer, de leter i hytt og pine og finner ikke det de søker. De er begge ensomme i sin tosomhet, og de er ufrie i sin frihet. De benytter sin frihet fra alle alminnelige plikter og hverdagskrav til retningsløse søk og relativt gledesløst løsgjengeri. Etter en tid innser Konstatin det tåpelige i deres uforpliktende reiseliv: «Muligheter for mulighetenes skyld? Frihet til å være fri? Det er det da ingen mening i.» (s. 97) Jeg-personens og Konstantins livsførsel viser på en måte riktigheten i munken Andreas påstand om at menneskenes ensomhet kan være et gudsbevis:
Alle, jeg ser at du gjør det du òg, bærer en følelse av å være malplassert. Vi føler at vi tilhører et annet sted. Vi er ensomme. Vi leter jo alltid. Kunne evolusjonen skapt skapninger som er så mistilpassede? Kunne naturen ha skapt mennesker som så ofte vil noe annet enn naturen selv? (s. 68)
Jeg-personen føler seg mer og mer mistilpasset. Ensomheten oppleves større og større. Reisen tærer. Etter et opphold alene i Marokko, drar han hjemover. På hjemveien drar han innom klosteret for å hilse på Andrea. Det er da en gammel munk forteller ham at han skal bli far, elskerinnen Jeanne venter barn.
Romanen slutter idet jeg-personen kanskje finner en sønn. Det at det er en munk som bringer nyheten om barnet og at det skjer i et kloster, styrker muligheten for at avslutningen peker mot en forsoning også med det guddommelige. Det er de tematiske implikasjonene som er mest interessante ved Kristin Tosterud Holtes debutroman. Tilfeldighetene har styrt jeg-personen mot det han søkte etter, noe som kan gi mening i tilværelsen. Det er mulig han nå kan bryte ut av negasjonslogikken og konstatere at det som eksisterer finnes og at det som er, er nærværende. Kanskje han vil unngå å si som Andrea om livet nær Gud i klosteret: «Egentlig er jeg like ensom som før.» (s. 68) Kan hende klarer jeg-personen å slippe unna sirkelgangen Vladimir og Estragon er fanget i, runddansen som aldri bringer Becketts landstrykere andre steder enn til en ny begynnelse på det samme («VLADIMIR: Well? Shall we go? ESTRAGON: Yes, let's go. They do not move»). Avslutningen av Gjesten åpner for muligheten av at jeg-personen får en ny begynnelse på noe nytt, det er mulig han finner grunn under livet og eksistensiell mening, for romanens logikk tilsier at det umulige er mulig.