Indiepopartisten Hanne Kolstø bokdebuterer med en kunstnerroman som knaker faretruende under vekten av en famlende og selvopptatt fortellerstemme.
Hanne Kolstø. Foto: Anne Valeur / Forlaget Oktober
Smatt litt på ordet: «psykopatmusikk». For min del setter det i gang flere prosesser i hjernen samtidig. Du har selvfølgelig 2017-studien fra New York University, der forskere gjennom kvantitativ metode undersøkte sammenhengen mellom musikksmak og psykopatiske trekk. De fant at Blackstreets r&b-hit «No Diggity» raget aller høyest blant lyttere med dyssosiale personlighetstrekk, tett fulgt av Eminems «Lose Yourself».
I Bret Easton Ellis’ brutale jappesatire American Psycho (Tiden, 1992) utgjøres seriemorderen Patrick Batemans vanhellige musikalske treenighet av Huey Lewis and the News, Phil Collins og Whitney Houston, der henholdsvis «Hip to be Square», «Invisible Touch» og «The Greatest Love of All» trekkes frem som de respektive mesterverkene. Om førstnevnte filosoferer Bateman:
Den er så smektende at antagelig de færreste hører på teksten, men hvilken rolle spiller vel det […]. Og låten handler ikke bare om konformitetens gleder og trendenes betydning, den er også en personlig erklæring om gruppen selv, men jeg er riktignok ikke sikker på hva den erklæringen går ut på.
I tillegg er jo musikkhistorien full av låter som på ulike vis tematiserer disse livsfarlige individene som på foruroligende ubesværet vis beveger seg blant oss, fra Talking Heads’ hakkete og nervøse signaturlåt «Psycho Killer» og Warren Zevons bekmørkt komiske popkaramell «Excitable Boy» til Sufjan Stevens’ ømme og vakre ballade «John Wayne Gacy, Jr.».
Og da har vi ennå ikke kommet til Hannibal Lecters fluktscene fra fengselet i Nattsvermeren, der han klubber i hjel en fengselsbetjent og biter ansiktet til en annen med tonene av Glenn Goulds innspilling av Goldbergvariasjonene dansende mot de blodstenkte celleveggene.
