I den dype tidens labyrint

Drøyt en tredjedel inn i Øyvind Vågnes’ dekonstruerte slektskrønike Ei verd utan hestar møter vi Torjus Knudson (1838–84), stamfaren som kjempet på nordstatenes side under den amerikanske borgerkrigen, for siste gang. Han befinner seg i Andersonville som krigsfange, kameratene hans dør en etter en, og han er sikker på at hans dager er talte. Men på dødsleiet forteller en av disse kameratene, Thomson, at han har bestukket en av sørstatssoldatene, en navnløs vossing ¹, med ei klokke, mot at han skal hjelpe Torjus å rømme fra leiren med en bunke fotografier av falne soldaters kjærester og koner som Thomson har tatt ansvar for å returnere til de pårørende. Torjus legger seg inntil den døende mannen for å dele varme, og da han våkner, befinner han seg ute på en åpen plass ved siden av Thomsons lik, som om han selv var blant de døde. Det er der vossingen tar kontakt, og fører ham ut av leiren:

Vi kjem til ein bekk vi må vasse over, føtene mine isnar i det kalde vatnet, og så, på den andre sida, slakkar han endeleg på farten. Det tek nokre minutt før eg hentar meg inn, eg er heilt utmatta, og det er då, medan vi går der langs den vesle elva, at han seier, heilt lågt: Nesten som å gå langs Vosso.

Selv om Torjus stritter imot alt han kan, for dette er en fiende som bare hjelper ham mot betaling, klarer han ikke la være å kjenne på hvordan denne fortrolige henvendelsen – påkallelsen av minnet om en elv i deres felles hjemtrakter – liksom åpner noe i ham, gjør det virkelige uvirkelig og det uvirkelige virkelig:

Det er mitt mål han talar på, som om det skulle vere ein av mine eigne som går rett framom, som om det var nett Vosso vi gjekk langs, i ei verd som finst rett ved sida av denne, men som ikkje finst, likevel.

Når vossingen til slutt trygler ham om å snakke til ham på det språket og den dialekten de to har til felles, er det eneste Torjus klarer å svare «Måtte Gud halde si hand over oss», ord som kanskje ikke engang er hans egne, men som siterer den døde Thomson, i hvis sted Torjus nå befinner seg. Selv denne tilsynelatende oppriktige bønnen kan altså leses som en avvergende gest, et sitat Torjus gjemmer seg bak for å slippe å åpne seg for fiendens menneskelighet, for å slippe å ta innover seg hvor like de to motstanderne er, hvor tilfeldig det er at de har havnet på hver sin side av frontlinjene. Samtidig er Torjus’ bønn også en erkjennelse av å ha kommet til kort, av at forstanden ikke strekker til i møte med kompleksiteten virkeligheten stiller ham overfor, der «nothing is, but what is not», for å sitere Macbeth.