Helmichs manøver

Fenomenet har vært kjent siden tidenes morgen. «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» Splint eller flis – antagelig foretrekker Frode Helmich Pedersen den eldre versjonen av bibelsitatet. I det hele tatt vender den dekorerte litteraturkritikeren stadig blikket bakover. Splinten i øyet er en samling av i hovedsak upubliserte essays, hvor han med fortiden som relieff forsøker å få øye på bjelkene i vår tids tenkemåter. Bare ordet «essay» er nok til å vekke en mild forakt hos forfatteren, som innledningsvis retter sitt kritiske blikk mot denne hans foretrukne sjanger og utøvere av den. Visst gir essaysjangeren frihet til å følge assosiasjoner og tankesprang, uten krav til dokumentasjon, men her må essayisten passe seg for både selvmotsigelser og intellektuell latskap. Helmich Pedersen vil ikke servere luftige spørsmål uten svar. Han vil forsøke å si noe sant.

På omslaget lokker forlaget med at Frode Helmich Pedersen – som ovenpå er fast ansatt ved et universitet – vil skrive «mer personlig og med større risiko enn det som strengt tatt er forsvarlig for en moderne akademiker». Forventningene er høye. Deretter vil man oppdage, i en blanding av skuffelse og aktelse, at det er vanskelig å være uenig i noen av forfatterens poenger. Ja, det er rett og slett vanskelig å se for seg at noen kan bli provosert.

Den røde tråden er moral og moralisme – moralen som vender seg innover, og moralismen som retter pekefingeren mot andre. Helmich Pedersen skriver godt om hvordan den liberale venstresiden ble nyttige idioter for storselskapene, godt hjulpet av enøyde internett-moralister som tilsynelatende er ute av stand til å forstå metaforer, ironi og billedlig tale. Når alt som vises på skjermen skal være «politisk korrekt», og algoritmene ikke er til for å overraske, men bekrefte, kan man ikke annet enn å nikke bekreftende når man leser at kulturen har stivnet rundt et knippe velansette synspunkter. Kravet om representasjon og ønsket om å distansere seg fra forgangne kjønnsrollemønstre kunne man kanskje sett positivt på, mener Helmich Pedersen, «om det ikke hadde vært for mistanken om at det som ligger bak hverken er verdier eller normer, men målet om å tjene så mye penger som mulig uten å bli gjort til gjenstand for kritikk». Når serieskapere og tv-produksjonsselskapene brisker seg med sin høye moral og liberale menneskesyn på påfallende vis, retter de jo ikke bare sin moralske pekefinger mot seg selv, som Helmich Pedersen påpeker, men også mot publikum, som «pr. implikasjon må antas å ligge etter dem i moralsk utvikling». Her er det fristende å bemerke at man ikke sparer trykksverte av å forkorte preposisjonen «per», og at boken som helhet hadde blitt mer leservennlig om enkelte sitater og begreper var blitt oversatt fra engelsk til norsk – for eksempel ved å skrive «falsk ekvivalens» istedenfor . Ikke desto mindre mestrer Helmich Pedersen kunsten å sette ord på leserens fornemmelser – om hva som utgjør demokratiets trussel, hvorfor den radikale delen av miljøbevegelsen ikke vil vinne fram, hvorfor digitaliseringen av skoleverket er en dårlig idé, hvorfor det godes motsetning ikke lar seg utrydde, blant annet.