Velkomst og avskjed

Rune Christiansens siste diktsamling Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor) gjør inntrykk og som man husker livet ut (heretter forkortet til Om trær…) er hans niende siden 1986. Dette er ikke en anmeldelse av boken, men snarere et forsøk på å finne en inngang til det som fungerer i den, det som får noe til å skje med både leseren og det som leses.

Velkomst

Begynnelsen på Om trær… danner en, etter min mening, produktiv innfallsvinkel til diktene (og meditasjonene som Christiansen også kaller dem). Den som taler i boken ønsker nemlig leseren velkommen på første diktside i samlingen («velkommen» er også tittelen på første dikt). Det kan virke som diktjeget ønsker et fellesskap med den lesende. Den særegne relasjonen en slik allianse ville innebære fremheves imidlertid gjennom sitatet som innleder samlingen:

Det är ingenting annat än det föreståeande avskedet somåterigen gör världen mirakulös

Johannes Edfeldt

I løpet av de første sidene har Christiansens bok ikke bare blottet en gjestfrihet mot sin leser, men også foldet ham inn i det refleksjonsrommet mange av tekstene beveger seg i. Det er dette rommet jeg skal forsøke å skissere i denne teksten. Og av den grunn skal jeg forsøke å lese boken i lys av den nevnte velkomsten. Dette perspektivet kan nok virke marginalt på mange lesere og er nok også det, hvis vi tar de motiver i boken som forblir uberørt her, i betraktning. Men det sentrale i min opplevelse av boken er imidlertid at, betraktet som en viss type henvendelse, åpner den for en refleksjon omkring seg selv som litteratur, som representasjon. Det er dette jeg oppfatter som dens styrke og som ikke viser seg tydelig i bokens andre aspekter. Om trær … behandler f.eks. klassiske temaer som kjærlighet og død, – og jeg kunne gått nærmere inn på dem. Problemet er bare at disse temaene i seg selv ikke behandles på noen oppsiktsvekkende måte, de affekterer i hvert fall ikke denne leseren nevneverdig ….

Betraktes diktjegets henvendelse som en gjestfrihet mot leseren, slik jeg har foreslått, fremviser umiddelbart det foregående sitatet denne henvendelsens bakside: «Det är ingenting annat än det föreståande avskedet som/återigen gör världen mirakulös.» Det er altså avskjeden som gjør verden mirakuløs. Vi aner en dobbelthet her, – er bokens velkomst samtidig en avskjed? Kan bokens jeg bare ønske velkommen i lys av en kommende avskjed, og hva skulle denne avskjeden bestå i? Takket være disse spørsmålene, og den gjestfrihetens uklarhet som er deres kilde, befinner vi oss allerede i sentrum av boken. Fra dette sentrum, som vi ennå ikke kjenner, skal vi føle oss frem i bokens landskap.

Hendelsens utsatthet

Vi aksepterer derfor velkomsten og begynner å lese.

Hva slags bok er Christiansens Om trær…? Den består av 3 hoveddeler, «Det du betrakter er skapt», «I – XVII» og «Pluie» (regn), hvorav kjernen i samlingen utvilsomt er midtseksjonen som stiller de mer konkrete, erfaringsbetonte diktene i de to andre delene i en mer reflekterende, problematiserende ramme. Denne delen er også utvilsomt samlingens beste.

Hva er det så Om trær… reflekterer over? Christiansens bok er en betenkning av forgjengelighet og menneskets erfaring slik den struktureres av tidens gang, et (på ingen måte) ukjent område for poesien. Saken er imidlertid at denne tematikken i Om trær… munner ut i en uvanlig dramatisering av fundamentale estetiske og epistemologiske spørsmål som «Hva er representasjon, hvordan representerer vi fortiden og hvordan representerer vi oss selv»? Bokens jeg trer frem i erfaringen av at alt vil forsvinne. Til tross for denne tapserfaringen er ikke den som taler noe melankolsk subjekt. Snarere tvert i mot: han (eller hun) ønsker verden velkommen, og blottlegger en sensitivitet og mottagelighet ovenfor dens forskjellige detaljer: «Tilfredsstillelsen: at ikke noe er ingenting, at det f.eks./ ikke er tyngden av hodet eller hånden som erobres;/ bare det blå (en åpen plass, en rand, en flenge/ du oppsøkte) ved stedet» (s. 12). Selv om alt forsvinner kan erindringen re-presentere det for bevisstheten atter en gang. Erindringen kan, på sin side, bli utløst av noe så enkelt som et fotografi (s. 11, s. 23). På lik linje med fortelleren i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid (som gjenopplever sin barndoms Combray via lukten av Madeleine-kake og lindete) vekker tidvis små inntrykk erindringsbrokker til live igjen hos Christiansen også, noe som står sentralt i samlingens første dikt:

VELKOMMEN

Det er din livstidsmorgen; du sitter på en benk, den blå

himmelen adlyder ikke, etterlever f.eks. ikke mørket i

en etterlatt notatbok, men blendes av alle mulighetene

i det materielle, slik du blendes eller fortrylles av den

forestående utslettelsen. Snart er sommeren over, lyset

hviler mot kinnet ditt og verden skinner i sitt ikke-

uoverkommelige ikke-omfang. Når du stenger øynene

ligner solen et sandkorn ført av vinden: da står du i

skarpt lys i et glemt værelse og gulper opp barndom, du

berører øyelokkene, vet at alle katastrofer er intakte;

hvor kommer du ellers fra? (s. 9)

I siste delen av diktet blokkerer diktjeget den umiddelbare, sanselige virkelighet for å hengi seg til en annen type syn, som ser det som ikke er tilstede. Synet av solen i første delen av diktet, lukkes av fra sin kilde og blir (gjennom en simile) opphav til et erindret bilde i stedet. Minnet er, aner vi, ikke av de lykkeligste («oppgulpet barndom»). Likevel stilles det på lik linje med en rekke andre hendelser i diktets siste linje «… du/berører øyelokkene, vet at alle katastrofer er intakte;/ hvor kommer du ellers fra?». Diktjeget beskriver her fortidige begivenheter som «katastrofer». Kan dette hentyde til ulykkelige begivenheter? Muligens, men slik jeg leser diktet (og samlingen) går denne beskrivelsen lenger. Enhver begivenhet er en katastrofe fordi den vil forsvinne. Samtidig er de, i og med at minnet er en fastholdelse, intakte. «Katastrofene» kan representeres, huskes. Bruken av datoer (som er skilt fra nedskrivningens dato) og fotografier (som bilder av noe som er borte) understreker en dragning mot erindringsbildet.

Forgjengeligheten gestaltes et sted i samlingen gjennom et ekorn som begraves. Det døde dyret kan betraktes som en metafor på ethvert individ, uavhengig av om det faktisk er et ekorn, et menneske eller en hendelse det er snakk om.

[…] Merker du

at jeg tenker på deg, tenker at du ikke fins, at du ikke fins

i alle de andre; du var den eneste, slik vi alle er

den eneste. Jeg f.eks. tror jeg er far, tror jeg er sønn.

(s. 10)

Senere i samlingen fortelles vi at en døende flue var det eneste vitnet til at «en duggdråpe [falt] ut av/kronbladene i liljetapetet i det avstengte rommet i det fraflyttede huset ved kysten» (s. 17, min tilføyelse). Når fortelleren fjerner fluen, som er død, og således også dens bevitnelse av duggdråpen, husker han en scene fra sin egen barndom: «Jeg falt og slo i stykker en tann mot en betongvegg». I diktets avslutningssekvens sammenstiller fortelleren seg selv med et insekt, en sommerfugl. Ved å trekke denne parallellen etablerer diktjeget også et slektskap med fluen.

Skyggen og verden

Verden er konkret i Om trær… . Hør bare: «Verden forteller at sjelen er stoff, siden/den kan skades av våpen, som jo selv er stoff» (s. 18). Senere i samlingen blir gud også earthbound: «Kanskje speiler gud oss; vi speiler ikke gud,/Vi speiler det tilgjengelige: et barn som puster,…» (s. 21). Men samtidig som verden er konkret er den også, for å knytte an til hendelsens utsatthet som diskutert ovenfor, flyktig:

I.

[om det verden innebærer]

En skygge delte verdens kropp og verdens kropp var

ubesluttsomhet i bladnerver, høstlige regnestykker,

fotokopier, verdens skygge delte kroppen og kroppen

var gud og luft samtidig, du og jeg i rekkefølge; gud

som eksempel var verden: oppløst, tømt, homogen,

mindre enn et tall, som guds skygge var verden;

utslettet /oppstått. (s.27).

I dette diktet dukker skyggen opp. Skyggen er en grunnleggende figur i samlingen, men ikke desto mindre paradoksal. Den er knyttet til det materielles logikk, dvs. til det blotte faktum at skygger danner konturer, skiller et objekt fra et annet og lar gjenstander tre frem med fylde og plastisitet. Kort sagt: skyggen lager et rutenett av verden, den deler den opp, skaper forskjeller. Sett fra denne vinkelen er skyggen kosmos, orden. Men fra en annen vinkel er den kaos. «[V]erdens skygge delte kroppen og kroppen var gud og luft samtidig, du og jeg i rekkefølge». Hvis vi forestiller oss kroppen, materien, det som graviterer og peker mot en bestemt form, er vinden det motsatte, «gud og luft samtidig». Vinden er det som oppløser orden: «Vinden ligger utenfor tidens rekkevidde og kan f.eks. betraktes i løvverkets føyelighet, i støvets konsistens. Uorden, ikke måtehold, er vindens opprinnelse.» (s. 32) Verden er, i kraft av skyggen, «utslettet, oppstått».

II

[om skyggen]

Treets skygge over muren, verden delt av skyggen,

skyggen uten skygge, treet og verden delt av skyggens

sannhet. Treet og treets skygge smeltet sammen med

andre skygger (ingen annen verden) slik at verden kan

oppstå (i blandingen av skygger og sannhet), slik at

ingen sannhet unnslipper verdens rekkefølge (som

tre, skygge, mur), kanskje bortsett fra hånden, hånden

din, så sannferdig andresteder. (s. 28)

Er skyggen avgjørende for hvordan verden fremtrer, må jo den være knyttet til vår representasjon av verden også? Er ikke skyggen (bortsett fra det som danner forskjeller) også det som alltid unnslipper sollyset og aldri vil kunne tre frem i seg selv? Skyggen er mørke, – skyggen tilhører natten. På denne måten er den knyttet opp mot fravær og forsvinning: den er alltid en negasjon av en ting, et negativ.

Hva med erfaringen av øyeblikket vi snakket om ovenfor? Er ikke det også hjemsøkt av fravær i og med at det forsvinner, oppløses? Jo, men likevel kan det komme tilbake, som vi husker, i form av erindringens bilde. Kan ikke erindringen da være beslektet med skyggen, forstått som konturene av et objekt som det uopprettelig er atskilt fra?

VII

[komposisjon, epigram]

Og det andre språket, dødens, ikke i sin enkelhet, men

i sin klarhet, vendt mot det motsatte, som form (illu-

minasjon), for at alt en dag skal forvandles, skal bli

språk; sollys gjennom treet, treets skygge over ansiktet.

Husker jeg det? Det året? Du gikk tidlig til sengs, du

nølte så eksakt, ble borte, en lampe slukket deg, du

etterlot verden; snart var du lukket: et argument. (s. 33)

Kan døden, forsvinningen, danne et språk? Jeg tror bokens jeg beveger seg mot en slik dannelse, – et språk som innreflekterer relasjonen mellom forsvinning og tilblivelse (erindringens billeddannelse).

Avskjed (og velkomst)

Vi vender derfor tilbake til utgangspunktet, til bokens terskel.

Det å ønske leseren velkommen er samtidig å ta avskjed. Dette er spesielt påfallende i kraft av at det er en bok vi har med å gjøre, en avsluttet sådan (det finnes andre), og som således er fortid selv. Diktjeget er derfor ikke i stand til å ønske et uforbeholdent «velkommen», fordi han ikke befinner seg noe sted man kan ønske velkommen fra. Den som taler er en skygge, et negativ, et bilde, eller en rest, av noen som ikke er til stede annet enn som tekstens stemme. Hvordan kan henvendelsen da finne sted? Fordi henvendelsen vet om sin egen umulighet, og bærer denne innsikten frem i sin gest.

For den franske litteraturteoretikeren og kritikeren Maurice Blanchot er språket selv skygge, negasjon. Han skriver at idet vi benevner noe, f.eks. en blomst, negeres den virkelige blomsten i språket, – ordet skilles fra sitt objekt. Det å ønske noe velkommen i språket er samtidig å utslette det. Blanchot skriver:

I say a flower! But in the absence where I mention

it, through the oblivion,

to which I relegate the image it gives me, in the

depths of this heavy word,

itself looming up like an unknown thing, I

passionately summon the darkness

of this flower…

(Literature and the Right to Death, fra The Work of Fire,

s. 327).

Blanchots forestilling om språket er beslektet med tankene om forgjengelighet og erindring i Om trær… . Et objekt, et menneske eller en hendelse lar seg gripe i dets forsvinning, men kun som bilde. Mens dette i Christiansens bok foreløpig bare har blitt betraktet fra et temporalt ståsted, er denne strukturen hos Blanchot en betingelse for menneskets representasjon av verden i det hele tatt. Alle bilder er, sier Blanchot, skygger (og ikke bare erindringens bilder). Bildene er representasjoner som uopprettelig er atskilt fra sine «modeller». Dette er også en tydelig innsikt i Om trær…, som, på tross av den overveiende temporale perspektiveringen av denne problematikken, beveger seg mot en Blanchotsk ontologi. Forgjengeligheten, det at alt blir historie, er ikke bare et temporalt aspekt ved menneskets gjestfrihet mot verden. Ethvert fenomen som blir forsøkt representert, språkliggjort, mistes idet det blir til ord eller bilde. Fraværet, eller forsvinningen, er således hjertet av menneskets representasjonsevne i det hele tatt, uavhengig av om det er snakk om noe som erfares her og nå, eller noe som har blitt fortid.

III.

[ Om alfabetet ]

Det slutter, kanskje snart, kanskje tar det tid, det går

over. Språket stanser opp, men bokstavene fortsetter,

deres eksistens er uavhengig (det må finnes andre

muligheter for så vakre redskaper): uten språket kom-

mer de sikkert til å veie mindre og det er løfterikt: A;

vektløse sky, B; uuttalt for siste gang og C; endelig

løst fra gjentagelser og aske. (s. 29)

Språket er «gjentagelser og aske». Christiansen forestiller seg her språket som løsrevet fra representasjonen, som ting, på lik linje med andre ting i naturen, uten betydning. Et annet sted forestilles representasjonens fallitt fra en litt annen vinkel: «Stjernene skylder oss ingenting,/ ikke denne natten og ikke den neste;/ de er biler og fjerne sjøer, kabler etter regn og senere/ bare ustadige objekter og sangbart kull» (s. 14). Men mer enn noe annet er spørsmålet om representasjonen Om trær… knyttet til konkrete situasjoner og relasjonen mellom et «jeg» og et «du», og umuligheten av å representere noe for den andre:

XIII

[ musikk: respons]

Hvis avstanden mellom virkeligheter er et speil, har

fraværet likevel ingen verdi; bare bestrebelser, gulnet

avglans (…) men velkommen; la oss tilintetgjøre noe,

la oss gå til spille, la oss oppstå. (s. 39)

Bokens dikteriske subjekt gjentar kun seg selv, idet han forsøker å kommunisere sin verden til den andre. En verden, eller deler av en verden, er i representasjonen for den andre, atskilt fra sin kilde: oss selv og vår erfaring av verden. Forsøket på skapelsen av en felles verden vil således bare være «bestrebelser, gulnet avglans». Som vi har sett er det imidlertid ikke bare forsøket på å forsone forskjellige virkeligheter som støter på vanskeligheter, men også representasjonen av en virkelighet overhodet. Tilsynelatende mot alle odds søker likevel boken en forsoning med eller en avklart erkjennelse av representasjonens umulighet. Denne mulige forsoningen ligger, forstår vi, i evnen til å danne bilder, – men da som en annen type representasjon enn den som søker å innfange et bestemt objekt. Det vi snakker om er det vi kan kalle meta-bilder, eller det som i boken kalles «åpenbaringer». Disse bildene er allegorier: de viser hvordan fortiden perforerer nåtiden, eller hvordan bildet tæres opp av sin skyggekarakter. «Åpenbaringen» glimter til i øyeblikket som en avsløring av menneskets erindring og av erfaring som forsvinning og tilblivelse: «Et øyeblikk/ lignet refleksene i frontruten noe vi kalte åpenbaringer/ (en gyllen vogn, en glanset frukt) og jeg tenkte at vi/ kunne sove i all evighet i en så varsom glød» (s. 11). Åpenbaringen overskrider seg selv som bilde, – men også ethvert begrep om det. Det er noe som finner sted idet en innsikt krystalliseres i et konkret bilde. Hva slags innsikt er det som får en konkresjon i åpenbaringens bilde? Et åpenbaringsbilde er et bilde som bærer frem representasjonens umulighet som en konstituerende bestanddel av sin fremtreden. Men den endelige fullendelsen av åpenbaringsbildet trekker linjen lenger enn boken selv, noe som fører oss til leseren og tilbake til gjestfriheten han møter i boken. Dette endelige åpenbaringsbildet fører oss naturligvis også tilbake til tidsaspektet. Det er en erfaring av konkrete strukturer og bilder vi snakker om og ikke en begrepslig avklaring av et filosofisk problem.

Lesningen som erfaring

Forestiller vi oss at det er mulig å betrakte lesningen fra bokens eget ståsted, fra den talendes ikke-sted, er lesningen noe som ennå ikke har skjedd. Boken beskriver fortiden og fremtidens felles fraværskarakter slik: «Jeg glemmer så fort nå-om-dagen/ Men ingenting er over, alt befester oss/ og jeg husker fremdeles fremtiden:/ den korte panneluggen, de for store skoene;/ at jeg ble født, at andre blir det. (s. 20)». Diktet fremhever at selv om ting forsvinner («jeg glemmer så fort nå-om-dagen»), er det likevel ikke tapt («Men ingenting er over, alt befester oss»). I siste linje tar diktet imidlertid en radikal vending. Den som taler i diktet dras mot fremtidens fravær og danner bilder i dette rommet. Han forteller oss: «[…] og jeg husker fremdeles fremtiden […]». Det ligger en åpenhet i å «huske fremtiden» som er annerledes enn å huske det som faktisk har skjedd. Denne åpenheten trekker opp linjene i en skisse av en særegen litterær representasjon: det er selvfølgelig ikke mulig å huske fremtiden. Likevel er det mulig å danne bilder av den, forestille seg hva som kan skje, eller (som er tilfellet her), åpne opp en struktur som føyer seg inn i samme ramme som den bokens gjestfrihet grunnla ved dens begynnelse.

Ved å innreflektere det som enda ikke har skjedd, danner Om trær… muligheten for en repetisjon utover den erindringens gjentagelse vi kjenner og som boken reflekterer over. Hva består den i? Den som taler i Om trær … gjentar det som ikke lenger er, i form av erindringsbilder, – men bokens jeg tar også form av en gjentatt erindring selv, ved å henvende seg til en fremtidig leser. Betrakter vi denne strukturen fra vårt, leserens, sted, er dette faktum nesten en trivialitet. Den som taler er åpenbart et bilde. Men ikke et erindringsbilde forstått som noe leseren husker, men et bilde av noe som ikke er til stede, et bilde av fravær.

Men så enkelt er det ikke. Når den som taler henvender seg til oss, mimer han erindringens form. Han ikler seg det privilegerte minnets drakt. Den talende i boken trer frem på en måte som kan sammenlignes med hvordan vi selv danner erindringsbilder. Når vi leser flettes vi inn i en konkret iscenesettelse av erindringens form, ved at den som taler selv lar seg selv tre frem som skygge, som negasjon. På denne måten avslører han ikke bare sin egen status som bilde, men drar leseren inn i samme situasjon som han selv er stilt ovenfor – de erindringsbilder som dannes i bokens egen fiksjon. Ovenfor denne gjestfriheten fremheves også vår egen manglende evne til å representere, ikke bare våre egne erindringer, men verden slik vi ønsker den velkommen.

Når vi tidligere beskrev velkomsten som umulig, var dette uten å overveie bokens særpregede måte å reflektere på. Nå kan vi imidlertid se at det er denne formen for gjestfrihet som kanskje er den sanneste. Om trær… betror leseren en form for gjestfrihet som ikke bare bærer frem språkets doble struktur, men som også åpner for muligheten av det vi kan kalle en litterær erfaring.

Tatt i betraktning at jeg har opplevd å bli flettet inn i bokens tekst gjennom dens gjestfrihet og samtidig har fått belyst min egen gjestfrihets bakside, er det fristende å si at Om trær… ønsker å gjøre lesningen av den til et siste dikt. Min lesning, og dens form, blir faktisk selv et bilde av det slaget boken søker å gestalte siden den gjentar bokens egen struktur i form av et konkluderende åpenbaringsbilde: lesningen som hendelse. Likevel: Det du har lest er intet annet enn skygger av en bok, skygger av en lesning, som allerede (mens jeg skriver disse ordene) er borte.