Før alle er fri

Amrita og Deepikas første møte er som tatt ut av en romantisk komedie. Tjuetoåringen Amrita er på utveksling i New York, og byen lever ikke opp til de skyhøye forventningene hun har med seg fra film og TV. Både byen og menneskene i den forblir fremmede for henne. Ofte fremstår de som rett ut karikerte. Som de hasidiske jødene, som er gjengangere i bybildet: «De var allerede blitt karikaturer for meg, individualiteten deres hvisket ut, det kunne like gjerne vært det samme uniformerte mennesket som gikk forbi igjen og igjen.» Deepika, derimot, skiller seg plutselig ut i en by av ansiktsløse andre. Første gang de møtes, sitter hun der, på en punjabi deli, i lilla fuskepels, slengbukser og store sko, og Amrita tenker at: «Hele henne uttrykte at det fantes en vår, at den ville komme etter vinteren i år også.» Den reserverte og litt morske studenten blir øyeblikkelig besatt av den unge influenser-kunstneren, og store deler av Kaurs debutroman Superbloom følger det nesten-romantiske og ganske usunne vennskapet mellom de to unge kvinnene.

Det blir raskt tydelig at det ikke skal gå bra. Amritas skildringer av Deepika ligger hele veien faretruende nær klisjeen. På samme måte som hun forventer seg det New York hun har sett på film, blir Deepika idealisert som om hun var selve definisjonen på kunstnerisk og politisk frihet. Deepika tar med seg Amrita inn i vennegjengen som et uttalt oppussingsprosjekt – «mitt lille prosjekt» – og tankene mine går straks til manic pixie dream girl-tropen fra det tidlige totusentallets Hollywood-filmer. Her har vi en fargerik, litt halvsprø jente som skal inn og oppmuntre den innadvendte og forknytte Amrita samt redde henne både fra seg selv, fra ensomheten og, i dette tilfellet, strukturell rasisme. Tilknytningen mellom de to blir aldri noe mer enn overfladisk, og det blir raskt tydelig for leseren at Deepikas personlighet er like nøye regissert som Instagram-profilen hennes.

Deepika etterlater Amrita på nattklubber alene, ghoster henne over flere uker, snakker henne ned blant vennene sine og snakker så ned vennene sine sammen med Amrita. Likevel blir Amrita bare stadig mer fascinert av Deepikas kaotiske Instagram-narsissisme. På tross av (eller kanskje på grunn av) hvor lite tilstedeværende og trygg Deepika er, elsker hun å bli sett av henne og denne verdenen av unge, antirasistiske kunstnere og aktivister som Deepika representerer. Hjemme i Norge betyr det å være punjabi å gå på BI, være «gode sønner og døtre» og bli lege eller advokat – et liv Amrita ikke kjenner seg igjen i. Familien i India holder henne på armlengdes avstand fordi hun er for vestlig, og i Norge holder indiske migranter fast «den spesifikke kulturen som fantes da de reiste». Det er kanskje ikke så rart at Amrita blir så besatt av Deepika, all den tid hun viser henne et fellesskap av frittenkende, skeive og brune kunstnere som iallfall tilsynelatende er solidariske.

Vennegjengen til kunstneren er mindre interessert i henne, og etter hvert virker også Deepikas form for «frigjøring» mer som en fullstendig avsondring fra andre mennesker, ansvar og samhold. Deepika snakker om frihet og frigjøring samtidig som hun i praksis kontrollerer Amrita, som for eksempel da kunstneren bortimot tvinger Amrita til å lese opp en tekst om moren på en poesikveld, for så å presse henne til å legge ut bilder av det på sosiale medier, men følger det hele opp med å spørre Amrita: «Har du noen gang tenkt på at du antageligvis er den første kvinnen på generasjoner, kanskje noensinne, i arverekken din som kan leve så fritt som du lever nå?»

Dette er også påstanden Kaur stiller spørsmåltegn ved i Superbloom. For selvsagt vil ikke frigjøringen eller selvrealiseringen Deepika representerer, gjøre Amrita friere. Deepikas verden representerer en ny form for kontroll, på Instagram handler det for det meste om å se og bli sett, og den digitale identiteten har sjelden dybde.

Det dysfunksjonelle vennskapet mellom de to unge kvinnene er romanens store styrke. Relasjonen er svært godt skildret, og det kan tenkes at den er gjenkjennelig for mange. Den framkommer i Amritas svært intime skildringer av Deepika, som lipglossen hennes, som først er glansfull, men «tilsmusset i munnvikene av gurkemeien i maten», deretter skinner den «klumpete» når glansbildet har begynt å slå sprekker. Gjennom samtaler og nøye skildrede Instagram-poster får vi også se hvordan Amritas forståelse av Deepika og gruppa manipuleres over tid. Det er interessant gjort, men også ganske frustrerende lesning. Deepika er kald og slem, mens Amritas besettelse virker mer og mer syk. Jeg lengter fort etter å komme meg ut av Amritas førstepersonsperspektiv. Selv om Amritas begrensede utsyn på verden er tro mot henne som karakter, kan man spørre seg om romanen tjener på å holde Amrita fra å oppnå større innsikt tidligere.

En ordentlig forløsning får vi ikke, men vi får heldigvis det jeg anser som en kjærkommen avløsning og et alternativ til Instagram-frigjøringen som Deepika representerer. Den avløsningen kommer i form av andre del, hvor vi får følge Amritas mor da hun flyttet til Norge som ung kvinne.

Andre del er strengt tatt Amritas forestilling om morens første tid i Norge. Vi følger Meera i tredjeperson, og parallellene mellom mor og datter er tydelige. Begge har ankommet et nytt land alene og er ute etter en form for selvrealisering. Meera flytter til Oslo for å leve sammen med en ektemann hun knapt kjenner, i et helt fremmed land. Bare noen uker etter ankomst drar mannen nordover med plan om å starte restaurant. Meera skal være alene i leiligheten i bare maks tre måneder, sier han og legger igjen penger i en konvolutt før han drar. Meera forteller ikke familien i India hva som har skjedd. I begynnelsen går hun ikke ut døra og snakker heller ikke med noen. Det ser ikke ut til at det skal gå bra, men sakte, men sikkert skal Meera komme til å takle ensomheten på overraskende måter.

Kaurs prosa har imidlertid dessverre også i andre del en hang til klisjeer. Nordmennene Meera møter, er ikke vakre og lykkelige som hun forventet: «vinterkulda sto i stil med ansiktene». Vennen Meera etter hvert får seg, «hadde hud som nyploget, frisk jord, hår som mørk ull». Klisjeene frustrerer, nok en gang, men Meera er en mye lettere karakter å lese og følge, ikke bare fordi hun er mer sympatisk skildret, men fordi hun virker langt mindre statisk enn Deepika og Amrita. Meera får plass til å vokse på en måte Kaur ikke tillater Amrita. Det er synd da romanen som helhet er et tematisk gjennomført og interessant studium av frigjøring som kulturelt betinget fenomen.

Fordi Meera reiser fra en oppvekst i India hvor hun bortimot aldri har vært alene, betyr frigjøring også til dels å være aleine, noe Meera tåler mye bedre enn dattera Amrita skal gjøre mange år senere. For Amrita er på leiting etter et støttende kollektiv, men for henne blir «frigjøring» ladet med ensomhet, og i the land of the free møter hun en versjon av den som er svært tynget av egoisme. Superbloom er ikke akkurat oppløftende lesning, altså. Etter endt lesning sitter jeg igjen med en litt halvtrist følelse av at frigjøring i Kaurs øyne alltid innebærer løsriving fra gruppa. At det ikke går an å frigjøre seg uten å bli syk av det. Som Amrita sier, tilbake i New York, i bokas siste del: «Kanskje det finnes mange versjoner av oss, og kanskje var alle versjonene sanne til en viss grad. Men det er bare noen versjoner man velger å presentere for verden, de andre sitter man alene igjen med i sitt eget fang, de må håndteres på egenhånd.» Jeg savner likevel et positivt fellesskap. Kanskje mest av alt en mer genuin versjon av Deepikas gruppe med kunstnere. Vi får et glimt av det i Meeras begynnende vennskap i Oslo, og her skulle jeg ønske hun ble litt lenger.