Før alle er fri

Amrita og Deepikas første møte er som tatt ut av en romantisk komedie. Tjuetoåringen Amrita er på utveksling i New York, og byen lever ikke opp til de skyhøye forventningene hun har med seg fra film og TV. Både byen og menneskene i den forblir fremmede for henne. Ofte fremstår de som rett ut karikerte. Som de hasidiske jødene, som er gjengangere i bybildet: «De var allerede blitt karikaturer for meg, individualiteten deres hvisket ut, det kunne like gjerne vært det samme uniformerte mennesket som gikk forbi igjen og igjen.» Deepika, derimot, skiller seg plutselig ut i en by av ansiktsløse andre. Første gang de møtes, sitter hun der, på en punjabi deli, i lilla fuskepels, slengbukser og store sko, og Amrita tenker at: «Hele henne uttrykte at det fantes en vår, at den ville komme etter vinteren i år også.» Den reserverte og litt morske studenten blir øyeblikkelig besatt av den unge influenser-kunstneren, og store deler av Kaurs debutroman Superbloom følger det nesten-romantiske og ganske usunne vennskapet mellom de to unge kvinnene.

Det blir raskt tydelig at det ikke skal gå bra. Amritas skildringer av Deepika ligger hele veien faretruende nær klisjeen. På samme måte som hun forventer seg det New York hun har sett på film, blir Deepika idealisert som om hun var selve definisjonen på kunstnerisk og politisk frihet. Deepika tar med seg Amrita inn i vennegjengen som et uttalt oppussingsprosjekt – «mitt lille prosjekt» – og tankene mine går straks til manic pixie dream girl-tropen fra det tidlige totusentallets Hollywood-filmer. Her har vi en fargerik, litt halvsprø jente som skal inn og oppmuntre den innadvendte og forknytte Amrita samt redde henne både fra seg selv, fra ensomheten og, i dette tilfellet, strukturell rasisme. Tilknytningen mellom de to blir aldri noe mer enn overfladisk, og det blir raskt tydelig for leseren at Deepikas personlighet er like nøye regissert som Instagram-profilen hennes.

Deepika etterlater Amrita på nattklubber alene, ghoster henne over flere uker, snakker henne ned blant vennene sine og snakker så ned vennene sine sammen med Amrita. Likevel blir Amrita bare stadig mer fascinert av Deepikas kaotiske Instagram-narsissisme. På tross av (eller kanskje på grunn av) hvor lite tilstedeværende og trygg Deepika er, elsker hun å bli sett av henne og denne verdenen av unge, antirasistiske kunstnere og aktivister som Deepika representerer. Hjemme i Norge betyr det å være punjabi å gå på BI, være «gode sønner og døtre» og bli lege eller advokat – et liv Amrita ikke kjenner seg igjen i. Familien i India holder henne på armlengdes avstand fordi hun er for vestlig, og i Norge holder indiske migranter fast «den spesifikke kulturen som fantes da de reiste». Det er kanskje ikke så rart at Amrita blir så besatt av Deepika, all den tid hun viser henne et fellesskap av frittenkende, skeive og brune kunstnere som iallfall tilsynelatende er solidariske.