En flyktning krysser sitt spor

Da áhkku dør, er det mange år siden barnebarnet hennes Marie – eller Márjá på samisk – har emigrert til Frankrike. Hun har lagt Norge bak seg så godt hun kan. Det var det norske hun dro fra, men vi forstår etter hvert at løsrivelsen også har rammet Maries forhold til det samiske, hjembygda og til familien.

Over nesten 400 sider, i en roman med stor tematisk spennvidde og lang tidshorisont, viser Nedrejord hvor enormt Maries offer er, og hvorfor det måtte bli sånn. Med klar og følsom fortellerstemme skisserer Nedrejord et skrivende menneske som frykter samtaler om sin samiske identitet, ikke bare med fremmede, men også med de aller nærmeste, som med partneren sin, franskmannen Clément. Da Marie i romanens begynnelse sender inn en skjønnlitterær tekst til et fransk småforlag, har hun hvisket bort så å si alt som kan minne om barndomsbygdene Márkannjárga og Seifjord. Hun vil vekk fra virkeligheten, «vekk fra det reelle», mot noe «universelt» og åpner teksten med et tenåringsønske hun husker fra sin egen oppvekst – om ikke å ha kropp, «eller i hvert fall bytte ut min veldig spesifikke kropp med en nøytral en» (17). Akkurat det med «nøytral» må hun selvfølgelig redigere bort og erstatte med en «abstrakt følelse» (17). Marie innbiller seg at dette abstrakte skal være lettere å forstå for en fransk leser, på et språk og i et land hvor Marie uansett alltid kommer til å være utlending. Ved å usynliggjøre bakgrunnen sin mister Marie seg selv. Hun er blitt like abstrakt (eller «nøytral») som fortellingen sin.

Tilbakemeldingen fra redaktør Raphäelle Reynaud er drepende. Teksten Marie har sendt, er vag og tåkete, den mangler en ordentlig forankra forteller, et budskap og en fortelling. Er det virkelig dette Marie skal skrive?

Det er ikke før áhkku dør og Marie må dra hjem til Finnmark uten Clément og den nyfødte datteren Anna, at Marie skjønner hva hun burde ha skrevet om. At det er áhkku, bestemoren, hun som ble flyktning i eget land under andre verdenskrig, som overlevde grov diskriminering og fornorskningspolitikk, flytta til Márkannjárga, forelska seg, fikk barn og ble lokalpolitiker, alt under kolonistaten Norges argusøyne, som burde ha vært gjenstand for hennes skriving.