Babylon Oslo

Oslo, 1922: Dotømmerne har gått ut i streik, chocoladevognene har stanset, drittlukten er i ferd med å drive østkantens beboere fra konseptene. Eller som Lotta Elstad beskriver scenariet i sin fjerde roman, Xiania 1:

Lukta kom snikende. Først som innbakte kålhoder, så som bedervede egg, og til slutt som et lik som hadde ligget for lenge i gyngestolen og smeltet i solsteken.

Til denne putrende pølen har 19 år gamle Klara kommet fra Hamar for å ordne opp i en uønsket graviditet. Etter henvisning fra en motvillig lege havner hun hos den mystiske Madam Zavarella på Vaterland, der hun blir boende i kjelleren etter inngrepet. Snart deler hun dagene sine mellom madammens sønn, Matteo, som innvier henne i byens og politikkens hemmeligheter, og den eksentriske og drikkfeldige rikingen Freddi på Bygdøy, hvor hun presumptivt ansettes som tjenestepike, men med strengt forbud mot å arbeide («her i huset er ikke nytelsen bare tillatt, men påbudt!»). Sånt blir det en bratt læringskurve av. Legg til ingredienser som smuglersprit, jazz, Monte Carlo-sigaretter i et badehus og en uheldig dragning mot en tvilsom fyr, og du har en eksplosiv ramme for en saktebrennende dannelsesroman med skitt under neglene.

Om dette høres ut som en lett såpete røverfortelling, er ikke det så altfor langt unna realiteten. Lotta Elstad lodder ikke dypt i karakterenes psyke, men prioriterer snarere driv, fargesterke snapshots av tidsåndens detaljer og tette miljøskildringer fra byens vannhull og fattigstrøk.

Forfatteren har ikke bare et våkent øye og en fininnstilt nese for de mindre innbydende sidene av den urbane tilværelsen, men også et dønn poetisk håndlag med hedonismen og livsgnisten som gjerne forbindes med det glade 20-tallet:

Hele livet ble en helg. Jeg satte uhorvelig pris på det. At mens august hadde vært en stor stank, sto september, etter den flere uker lange streiken, i underholdningens tegn; kaniner ble dratt opp av hatter og kniver streifet lettkledde kvinner og engelskmenn steppet og spanjolskenes kastanjetter klapret og det gnagde ikke i fingrene mine mer. Jeg ville bare drikke og røyke.