Mikroanmeldelser (november 2021)

Peach Blossom Paradise
Ge Fei
Roman, 377 sider
NYRB Classics, 2020

Mot slutten av Ge Feis pseudo-episke roman beskriver en av karakterene hvordan tid avhenger av persepsjon: en time eksisterer knapt for den som sover, men føles endeløs for en kvinne i fødsel. Tid var et problem da jeg leste denne boka. Jeg brukte en pinlig – og, med tanke på denne spalten, uhensiktsmessig – stor del av november på å fullføre romanens helt overkommelige 377 sider. Dette av grunner som hadde mer med livet mitt enn med Canaan Morses ukompliserte, drivende oversettelse av Ge Feis prosa å gjøre.

Peach Blossom Paradise utspiller seg under Hundredagersreformen i 1898, en reformistisk bevegelse for å modernisere Qing-dynastiet, som endte i et blodig militærkupp, men også banet vei for etableringen av Republikken Kina. (Jeg googlet mens jeg leste.) Vi følger Xiumi, datteren til en rik landeier hvis brå og sporløse forsvinning sammenfaller med at hun får mensen for første gang. Da en mystisk fremmed dukker opp på døren like etter, igangsettes et tettpakket hendelsesforløp som inkluderer barbariske banditter, svinske kåtskalker og korrumperte rebeller på en forvirret søken etter Utopia. Men om fortellingen drives frem av menns megalomane visjoner, er det likevel kvinners opplevelser, og volden de lider, som står i sentrum. Xiumi trer frem som en slags radikalisert Mulan, en traumatisert antihelt hvis kamp for endring og kroppslig autonomi fører henne stadig nærmere avgrunnen.

Ge Fei er en av Kinas fremste samtidsforfattere, men foruten to langnoveller er dette den første av bøkene hans som er oversatt til engelsk. Etter endt lesning ble jeg klar over at historien om Xiumi innleder en trilogi, noe jeg er glad jeg ikke visste på forhånd, da det ville avskrekket meg fra å ta fatt på den. Jeg deler likevel kunnskapen her, i troen på at dere er mer tålmodige lesere, og med forsikringen om at boka avslutter uten cliffhangere (i den grad man kan påstå at å forlate kinesisk historie i første halvdel av det 20. århundre ikke er en cliffhanger) og fint kan leses alene.

Tuktens lykkelige år
Fleur Jaeggy
Oversatt av Tommy Watz
Roman, 135 sider
Solum forlag, 1998

«Fjorten år gammel var jeg elev ved en kostskole i Appenzell.» Slik begynner Fleur Jaeggys mest kjente roman og det er fristende å bare sitere videre, ettersom jeg umulig kan skrive noe som gjør mer nytte som anbefaling enn de harde, elegante setningene hennes. Jeg har lest boka flere ganger tidligere, men plukket den opp igjen som en kjølig – iskald! – ganerenser etter det mangslungne narrativet ovenfor.