Dante hadde ikke lest Odysseen da han møtte Odyssevs i åttende sirkel av Helvete. De greske heltene kjente han fra romerske kilder, som sin guide Vergil, som i Æneiden skildrer Trojas fall fra trojanernes perspektiv. Som hjernen bak trikset med trehesten som feller byen, er Odyssevs ingen helt for dem eller deres påståtte etterkommere, romerne. Sjelen hans brenner i Helvetes avdeling for bedragere.
På spørsmål om hvordan han døde, forteller Odyssevs en historie om en ny reise han tok etter den lange hjemreisen fra krigen i Troja, som er Odysseens hovedmotiv. Hos Homer har han vært i krigen i ti år for så å bruke ti til på å komme seg hjem, og knapt en dag har gått uten at han har grått av savn etter hjemstedet og familien. Men da Dantes Odyssevs endelig kom hjem, var verken ømhet for sønnen, respekt for hans gamle far eller kjærlighet til kona tilfredsstillende. Det var ikke nok «til å kue trangen i mitt indre / etter å lære alt om hele verden / og alt om dyder og om men’skers laster», som det heter i Erik Ringens gjendiktning fra i fjor. Ikke nok til å «verte kjend med verda» i Magnus Ullelands fra 1993. Dermed dro han ut igjen, ut på åpent hav med et lite mannskap av dem som var dumme nok til å bli med. I det skipet gled ut av kjent farvann og inn i det ukjente, mot den delen av kloden som Dante trodde var tom for land og mennesker (men som cirka 200 år senere skulle vise seg å inneholde både land og mennesker som kunne underlegges), holdt Odyssevs en motivasjonstale til besetningen:
Følg solen mot den folketomme verden!
Husk på hvor dere kommer fra, for dere
Ble ikke avlet til et liv som villdyr,
men til å strebe etter dyd og viten.
Så seilte de rett ut på havet og druknet i en storm.
I Odyssevs åre har Geir Angell Øygarden sin egen versjon av denne motivasjonstalen, om enn i en litt selvironisk posering, rettet til alle menn: «Vi er ikke født til å trille barnevogn. Vi er født til å dra ut i verden og finne den hellige gral.»
Så drar han i krigen for å finne seg selv som familiemann.
Født 1987. Reportasjeleder i Morgenbladets kulturavdeling. Redaktør for Vinduet 1-2/2020.
Fotnoter
Det er en ekte åre. La oss få det avklart med én gang. I Odyssevs åre har Angell Øygarden dratt til Afghanistan «for å forsones med aldring, farskap – og døden» (fra vaskeseddelen), men helt konkret har han dratt til Afghanistan med en (helt konkret) åre i bagasjen, i håp om at noen skal tro det er en spade. Vel fremme går han korte spaserturer i Kabuls (og, på sitt mest vågale, i Jalalabads) gater, ikledd tradisjonell punjabidress og med den ekte åren over skulderen.
Dette er en slags cosplay av Homers Odyssevs, som under en kort visitt i dødsriket i ellevte sang av Odysseen får beskjed av spåpersonen Tiresias om å ta med seg en åre så langt inn på fastlandet at han møter folk som aldri har sett havet. Odyssevs har som kjent hisset på seg havguden Poseidon og må blidgjøre ham før han selv kan falle til ro. Som forsoningsgave skal han gjennomføre et PR-stunt: Når han omsider finner noen som ikke kjenner til Poseidons rike, signalisert ved at de tror åren er et jordbruksredskap, skal han plante den i jorden og slakte noen offerdyr. Da, spår Teiresias, kommer Poseidon til å tilgi at Odyssevs stakk ut det eneste øyet til sønnen hans, den menneskeetende kyklopen Polyfemos.
Geir Angell Øygarden er altså også på jakt etter forsoning, men det er ingen guder eller elementer han må slutte fred med. Det er derimot med rollen som skandinavisk familiefar og den dårlige samvittigheten overfor sin avdøde mor. Kanskje, håper han, et siste eventyr i en krigssone vil kurere ham for restene av utferdstrang som fremdeles brenner i hans indre. Derfor legger han en åre på skulderen, forlater familien og setter kursen mot den evig plagede innlandsstaten Afghanistan idet amerikanske styrker sakte, men sikkert er i ferd med å «avslutte kampoppdraget» og overlate landet til tilfeldighetene.
I filmbransjen har de et begrep som heter MacGuffin, som betegner et dramaturgisk verktøy hvis eneste funksjon er å sette i gang og drive en historie fremover. Fenomenet er mest fremtredende i spenningsfilmer og kan ta form av en gjenstand skurkene prøver å få tak i: En mystisk koffert, for eksempel. Den hellige gral fungerer faktisk ofte som MacGuffin, fra legendene om kong Arthur til Life of Brian, Indiana Jones 3 og Dan Browns Da Vinci-koden.
Både grepet og begrepet kommer fra Alfred Hitchcock. I Notorious er det uranium, i North by Northwest en mikrofilm med statshemmeligheter og i Psycho kan det sies å være pengene Marion Crane stjeler fra sjefen: De er bare der for å sende henne på rømmen forbi motellet til Norman Bates. MacGuffinen er et påskudd, men ellers meningsløs. Den er bare det noe som sørger for å få karakterene inn i situasjonene og relasjonene filmen vil dramatisere. I François Truffauts fantastiske, ukelange intervju med ham i 1962, gjengitt i bokform fem år senere, avfeier Hitchcock «the plausibles and logicians» (et fiendebilde han stadig henviser til) som prøver å finne sannheten i MacGuffinen. For ham betyr den ingenting. For å illustrere dette forteller han en vits han mener er begrepets opphav, og som kan minne litt om scenen Angell Øygarden håper å oppleve med åren i Afghanistan:
To menn sitter på et tog. Den ene sier til den andre:
«Hva er den pakken du har på hyllen over deg?»
Den andre svarer: «Å, det er en MacGuffin.»
«Hva er en MacGuffin?» spør den første.
Den andre svarer: «Det er en innretning for å fange løver i Adirondack-fjellene i New York.»
«Men det er ingen løver i Adirondack-fjellene,» sier den første.
«Vel, da er ikke det der en MacGuffin.»
Reisen er viktigere enn målet. Angell Øygardens åre er bare et redskap, det er ikke meningen at man skal bry seg noe særlig med den. Andre anmeldere har kalt den komisk og absurd. De har rett. I fare for å fremstå som en plausible eller logician vil jeg likevel ta den litt på alvor. Åren er nemlig en skuffelse.
En leke!
Som MacGuffin fungerer den greit nok, selv om motivasjonen vil slå mange som absurd. Den får Angell Øygarden til Afghanistan, og gjør, noe uventet, dialogen med Homer litt mindre påtatt. Den gir ham et påskudd for å dra til Hellas for å kjøpe den, sånn at han kan demonstrere hvor klønete han håndterer farsrollen på ferie med familien. Den gir ham til og med et påskudd for et kort essayistisk snapshot om alle Homer-oversettelsene han har konsultert for å finne ut hvordan den bør se ut, som passende nok fort avbrytes av en ustyrlig sønn, en ydmykende bleiesjekk og en nesten uutholdelig standuphumor-bit om svensk identitetspolitikk. I det hele tatt er det litt for mye i Odyssevs åre som minner om dårlig standup: anekdoter om ikke å funke i hverdagen, overfladisk riffing om forskjellene mellom menn og kvinner,1 pinlige one-linere (for eksempel: «Ikke mange har den følelsesløsheten som skal til for å knulle et menneske man elsker») – og altså komiske rekvisitter.
Åren, ja. Her er problemet: Den er for liten. Den er bitte liten og av oransje plast, en type åre som man bruker i oppblåsbare badebåter. En leke! Dette avsløres allerede på innbretten av smussomslaget, som bærer et bilde av forfatteren ikledd sitt tradisjonelle kostyme med den utradisjonelle åren på nakken.
Jeg leste først om dette prosjektet i vaskeseddelen som var trykket i Gyldendals høstkatalog i fjor. Da tenkte jeg at det måtte dreie seg om en fornuftig, metaforisk åre. Da jeg derimot ble fortalt at han hadde med seg en ekte åre, ble potensialet åpenbart. For en idiotisk idé! For en strålende idé! Jeg tenkte på aluminiumskassen med Demokratiet som danske «Claus Beck-Nielsen» og Thomas Skade-Rasmussen Strøbech (kjent som Nielsen og Rasmussen) slepte med seg inn i unntakstilstanden i Irak, og senere på turer gjennom blant annet Egypt, Iran, USA og Afghanistan. Selvmordsaksjonen, romanen signert clausbeck-nielsen.net som omhandler turen inn i Irak vinteren 2004, rett etter arrestasjonen av Saddam Hussein og rett før våroffensiven og det absolutte kaos, er interessant på flere måter, ikke minst som ledd i Nielsens langvarige iscenesettelse av selvutslettelse og stadige reinkarnasjoner, sist som Madame Nielsen vandrende rundt i Auschwitz med en leppestift i hånden for et års tid siden. Selvmordsaksjonen stiller interessante spørsmål om krig, identitet, politisk organisering, vestlig selvforståelse og forholdet mellom fiksjon og virkelighet. Men et litt undervurdert aspekt er dens journalistiske kvaliteter. Som reportasje er den nemlig en av de beste skildringene jeg har lest av Irak i stormens øye tidlig i 2004: i beskrivelsene av alle tings oppløsning; i møtene med koalisjonssoldater, grensevakter og lokale; og i gjenfortellingen av vandringen under den sterke solen, bærende rundt på den tunge, upraktiske, tåpelige kassen. I den mindre interessante Suverenen tar de Demokratiet med videre til USA, hvor kassen behandles som en sikkerhetsrisiko ved ankomst. Det kan gjerne være tåpelig, men også tåpelige gjenstander kan si ting om institusjonene og kontekstene de bringes inn i.
Ja, journalistikk
Alle kan ikke være prosaister på nivå med Nielsen, men man har i hvert fall gode erfaringer med eksentriske, skandinaviske menn med eksentrisk bagasje. Jeg så for meg Angell Øygarden med en svær, uhåndterlig treåre, slik de må ha sett ut i sen bronsealder. Svette, redsel og selvbevissthet i Kabuls gater. Kanskje kunne man håpe på noen grundige beskrivelser av de rent logistiske utfordringene ved å frakte åren til Afghanistan. En så stor greie går vel neppe som spesialbagasje. Kanskje den måtte sendes som blindpassasjer på den mystiske, men effektive transportruten for militært materiell fra Norge til Afghanistan? Kanskje fra Kongsberg til amerikanske hærstyrker sammen med en forsendelse RWS Protector, det fjernstyrte våpentårnet som utgjør en av Norges største eksportavtaler for våpen noensinne? Eller fra Raufoss sammen med en kasse 12,7 mm ammunisjon til stansing av biler, med fare for å havne på avveie hos noen som ikke har lest Håndbok for militær folkerett (for eksempel Taliban, IS eller norske skarpskyttere)?
Dette er tilfeldige tanker, men jeg hadde håpet at årens (og bokens) natur skulle tvinge Angell Øygarden til å beskjeftige seg mer med den materielle virkeligheten. Med det jeg i det foregående har kalt journalistikk. Det er kanskje uhøflig av meg å forvente at en lærd skal henfalle til journalistikken, og det minner dessuten altfor mye om en viss essaydebatt som jeg slett ikke er interessert i å ramle oppi. Man skal få skrive om nøyaktig det man er interessert i. Det er bare det at Geir Angell Øygarden egentlig er en enestående journalist.
Det mest upraktiske Geir Angell Øygarden har med seg til Afghanistan, som faktisk også blir stanset i sikkerhetssjekken før han skal flys til militærbasene i nærheten av fronten, er sin forrige bok, den 1136 sider lange (og 1,7 kilo tunge, Iunker!) Bagdad Indigo. Jeg vet ikke hva han hadde håpet at noen skulle tro den var.
Men Bagdad Indigo og Den brukne neses estetikk, hans første bok, er, i tillegg til å være rike (og litt skravlete), essayistiske avhør av henholdsvis krig og boksing, og vold, hypermaskulinitet og hvordan leve ettertrykkelig, bygget over nydelige, våkne reportasjer. De er fulle av observante portretter av mennesker og miljøer få andre har gått inn i, og han går inn i dem med en deltagelse, grundighet og stil som er unik i norsk journalistikk. Ja, journalistikk.
Krigens siste dager
Også i Odyssevs åre er det miljøskildringene og portrettene av mennesker Angell Øygarden møter, som fungerer best. Hjemme i Sverige er scenene med sønnen som må opereres, veldig fine, og i en ny modus for forfatteren. God er også samtalen med sersjant Miller, en kvinnelig presseoffiser hos de amerikanske marinesoldatene på base i Helmand-provinsen, som får snakke lenge om å være kvinne på utenlandsoppdrag for det amerikanske forsvaret.
Hun ler. – Det finnes ingen måte å bekjempe det på. Jeg har vært på baser hvor jeg har vært den eneste kvinnen på mils avstand. Den eneste! Det er vanskelig å ikke bli lagt merke til. Hun ler igjen. – Veldig vanskelig.
Jeg hadde vært her kanskje tre måneder da noen forsøkte å komme inn på rommet mitt. Det var omkring klokken to på natten. Jeg hadde lås på døren, så de fikk den ikke opp.
Miller kan ikke føle seg trygg verken ute på patrulje eller inne på basen. Men hun stoler fullt på at de samme soldatene som vil voldta henne i leiren, vil beskytte henne med livet i felten. Her nærmer Angell Øygarden seg noe fra Svetlana Aleksijevitsj, som han ellers avfeier litt brått tidligere i boken.
Og det lett surrealistiske miljøet av forfyllede expats og etterlatte korrespondenter, spioner, krigsprofitører og krigsprofitørprofitører i nachspielstemningens Kabul, i «krigens siste dager», er nesten som en ny tur til et av dødsrikene: Alle sitter fast, og alle har en god historie. Man ønsker seg at Angell Øygarden var mer nysgjerrig på disse historiene og brukte mindre tid på å utforske sine egne, unyanserte forestillinger om maskulinitet i de litt halvhjertede, impro-aktige essaypartiene. Jeg håper reisen med den lille åren var mer forsonende for forfatteren enn for denne leseren. Det er dessverre ikke alle eventyr som så enkelt lar seg konvertere til verdifull erfaring.
