Størst av alt

De to siste begravelsene jeg har vært i, var til Dag Solstad og min farmor. Det var to år mellom dem, de så påfallende like ut (enorme briller og stort, krøllete hår) og likte seg i politikken, om enn i motsatte ender av spektrumet – ellers var det ikke all verdens som forbant dem, foruten det faktum at jeg, i begges farvel til omverdenen, ble truffet av en hittil ukjent lengsel etter å inngå i generasjonenes kretsløp, å bli gammel mens familiens og slektas yngre yngler rundt om. Kort fortalt: lengselen etter, og takknemligheten over, å være del av en sammenheng, et meningsbærende fellesskap som forankrer meg i tiden, også etter at jeg er borte.

Eller jo! Det er en ting til som forbinder dem, og den springer ut av det samme perspektivet: det er slektsforskninga, alderdommens syssel foran noen. Slekters gang er gjennomgående i Dag Solstads verk fra han «avslutta» sitt forfatterskap med T. Singer i 1999, og det er uten tvil det viktigste motivet, enn si den viktigste drivkrafta, i alle hans utgitte romaner fra 16.07.41 (2002) og fram til det som skulle bli hans aller siste skrift fra egen hånd: Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger¹. I 16.07.41, Solstads vareste og vakreste skriftstykke, sirkler han gradvis inn tapet av faren, som døde da Dag var 11 år, og som kaster ham ut i en fundamental forandring:

Jeg kan bare innrømme det: Jeg har ikke vært meg selv siden far døde. Jeg har vært forfatteren Dag Solstad. Jeg har hatt en oppgave å utføre, og den har jeg ennå ikke fullført. Jeg tenker bare på min framtid.

Hvilken framtid er det snakk om? Og hva er oppgaven? Jeg skal ikke si det for sikkert, men gravinga i familien, i alderdommen, i det å søke forankring i tiden idet livet svinner hen, later til å være en del av det: De to siste romanene om Bjørn Hansen er begge fortellinger om familie, den monstrøse Telemarks-romanen (som jeg for ordens skyld ikke har orka å lese) er et regnskap over tiden og menneskelivet, ja, selv hesteboka, En sann svir!, er en slags genealogi, navn på navn på navn på hester og kusker – fordi navnene, kjedene, linjene i seg selv er meningsskapende for den som klarer å tyde dem. Og hva er Endelig! Lykken?

(…) det begynte som en storslagen idé. En idé som ville bli en hel selvbiografi over mitt liv nærmest fra jeg var født til jeg var 11–12 år, i 1952, 1953. At dette skulle ende med 1953, var nokså naturlig, da dette var det året min far døde, han døde 29. januar 1953, og en epoke i mitt liv var over.

Der har vi det. Endelig! Lykken er et regnskap, en avstemming, kanskje også en fotnote – en lang, utvida fotnote til 16.07.41, hvor forfatteren Dag Solstad en siste gang sirkler inn de avgjørende øyeblikkene i sin barndom. Noen stor roman er den ikke, den er heller en brennende bagatell, langt på vei å foretrekke framfor den nesten uleselige hesteboka. Det hele starter med en helt fabelaktig erindring:

Jeg husket plutselig at jeg på et bestemt tidspunkt i min barndom oppdaget at jeg egentlig var kommunist, og det måtte jeg ikke fortelle til min far, som var den person jeg satte aller høyest i verden, fordi han ville misbillige det, og det måtte jeg, 11-åringen, unngå.

Ikke bare er tanken på en 11 år gammel Dag Solstad som erkjenner at han er kommunist, både lattervekkende og på sitt vis rørende; man kan også, om man vil, lese store deler av forfatterskapet inn i denne erindringa, fra hans omvending til kommunisme, opprøret mot foreldregenerasjonen og det etablerte etterkrigssamfunnet og samtidig frykten for å skuffe faren, den forgudede faren, som sønnen elsker og ser opp til med en grenseløs beundring som lader alle tekstene om ham med litterær og eksistensiell smerte. Og når jeg leser Endelig! Lykken, får jeg fornemmelsen av at tapet av faren er selve urtraumet i Solstads forfatterskap: Det er den gradvis avdekkede hendelsen som, sammen med omvendelsen til kommunisme, legger grunnlaget for forfatterens baling med menneskets merkelige tilværelse på jorda, spesifikt i Norge.

Men der tidligere romaner har vært antydende, er Endelig! Lykken direkte. Mer enn noe er den en roman som går direkte inn i de solstadske familieanliggender. Familien på fire – Dag, den ni år eldre broren Cato, den krevende moren og den tidlig døde, forgudede og, etter den 80 år gamle sønnens formulering, «umistelige» faren – er sentrum i romanen, og spesifikt den aldrende forfatterens forsøk på å fortelle om det jeg, etter hvert, forstår er følelsen av et svik. Han svikter den dødssyke, kristne faren – som etter en konkurs forsøker å konstruere en perpetuum mobile, en evighetsmaskin, fordi en engelsk avis har lodda ut «1 000 000 engelske pund» til den som lykkes i foretagendet – ved å bli kommunist. Men hva skal han gjøre? Saken er jo at den forgudede faren også er en tragisk og patetisk skikkelse, ja, det er noe i måten Solstad sirkler rundt farens oppfinnerdrømmer på – slik han også gjorde i 16.07.41, i det som vel er den vondeste sekvensen i hele forfatterskapet – som på samme tid ignorerer det dypt tragiske i farens vrangforestillinger om at han vil lykkes med å skape «evighetsmaskinen», og som nettopp gjennom ignoransen gjør skjebnen hans, og den skygge som kastes over sønnen, desto tristere.

Dette er materien Dag Solstad er vevd av. På et tidspunkt skriver han:

Barnets virkelighet er helt og holdent bundet til det som har vært, og til og med det som har vært før du selv ble født, som en historie du selv aldri har opplevd, men som har preget deg fullstendig, men som er en avslutning på noe, en perpetuum mobile, for å si det som det er.

Og om dette stemmer – som det jo gjør – er barnet Dag Solstad fullstendig bundet opp i sin fars drømmer om evighetsmaskinen (som ikke er annet enn «sludder», slik broren Cato avfeier det, til Dags skrekk), slik han også er bundet opp i slektas historie, hvor enn fremmed den er for ham. Men jeg spør meg om ikke den egentlige evighetsmaskinen, i alle fall i Endelig! Lykken, ikke er barndommens forhistorie, men hukommelsen selv. For selv om Solstad bruker svært mye av teksten på å relativisere sin egen hukommelse, tidvis inntil det kjedsommelige, for deretter å stadfeste at nøyaktigheten ikke er så viktig, så er han som forfatter uløselig lenka til hukommelsen, til erindringa, som spinner og spinner i de samme sporene om igjen og om igjen: tapet av far, kommunismen, sviket og skamfølelsen. Og det er kanskje dette romanens andre tittel henspiller på, for hvordan kan man «utholde smerten ved tidens herjinger» om ikke ved å vende tilbake (som en annen freudianer) til de tidspunktene som volder mest smerte, granske dem, formidle dem og slik, ideelt sett, transformere dem?

Det er viktig for meg å skyte inn at Endelig! Lykken ikke er et storverk, ei heller en virkelig god roman. Den er for knapp og, som flere av Solstads seinere tekster, ganske enkelt mindre litterært levende enn de virkelig store romanene. Det den derimot har, er en åpenhet og en sjarm som framstår sjelden – ja, som kanskje hører mer hjemme i «artiklene» hans (og denne begynte også som en slags artikkel, skal vi tro opphavsmannen selv). Sjarmen kommer til uttrykk i de flåsete sparkene mot litteraturkritikken, i den konstante metakommenteringa av hva for en tekst vi leser, i påstander som at han har «få minner» fra tida «før jeg ble født» – en linje jeg lo godt av og varmer meg på fortsatt – og, ikke minst, i en emosjonell direkthet som vel knapt har sin like i forfatterskapet utafor 16.07.41 (som, for å understreke det igjen, denne romanen bør anses som en fotnote til).

Og, for å vende tilbake til begravelsene: I tillegg til å være påminnelser om livets sirkel og det forunderlig vakre i at nye mennesker blir til mens gamle forsvinner, er begravelser også, helst, minnesmarkeringer over kjærligheten. Kjærlighet, lykke, har sitt aldri enkle hjem i familien, enten man velger den selv eller slippes ned i den. Selv om Endelig! Lykken er en roman om et svik, et tap, ja, praktisk talt en families oppløsning, er den også umulig å lese som annet enn en kjærlighetserklæring, en innstendig leting i hukommelsens hullete evighetsmaskin etter den potensielle lykken i foreldrenes samliv, på den ene siden, og på den andre en erkjennelse av kjærlighetens kraft – ja, intet mindre! – som garantist for lykke, for mening, og for, kanskje viktigst: å finne et hjem på jorda.

Derfor er det rørende å lese om Dag Solstad, 11 år, som leker ringpigg i Sandefjord. Derfor er det rørende å lese om hvor «innmari glad» han var for at broren Cato var med ham da de var innlagt på sykehus for difteri. Og derfor, for å vende blikket mot romanens faktiske tittel, kommer det som et slags sjokk – ikke et overraskende et, ærlig talt, men som en mild emosjonell rystelse – da Dag Solstad plutselig innlemmer sin kone, Therese Bjørneboe, i teksten: «Alt har med henne å gjøre. Alt avhenger av henne.» Det kommer så bardust på, men likevel ikke. Romanens tittel henspiller på en kommentar, i en av fotnotene i 16.07.41, om Bjørneboes tilstedeværelse i ordet «vi», og om Solstads eget ønske om «en gang å skrive en roman om lykken». Der skriver han: «En annen gang vil min livsledsagerske komme inn i mitt fiktive univers, gjennom en åpen dør, men ikke nå.»

Denne åpne døra heter Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger, og skjønt det ville være en overdrivelse å kalle romanen en roman OM lykken, så ligger lykken – den mest flyktige, liksom usannsynlige av alle følelser, eller erfaringer – som et mykt leie under romanteksten, ja, som dens forutsetning: takknemligheten over å ha vært i verden, kjærligheten til den som har gjort det utholdelig, og det korte glimtet, helt til sist i romanen, av det nesten uutholdelige, men uunngåelige, faktum at livet skal forgå, men at man som navn på stein lever videre, i minnet:

For jeg så for meg oss fram i tida, da vi lå begravet på Veierland kirkegård, i samme grav, evig til hverandre, i et glimt så jeg det for meg. Dette glimtet er blitt til denne romanen. Bare så det er sagt. Mer er ikke å si. «Min evige kjærlighet til Therese», og Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, etc., etc. og atter etc. i det uendelige.