Gyldendal logo
search-button
Av
Marjam Idriss
Samleanmeldelse.
Publisert 13. april 2026.

Mor, du lyver!

Den monstrøse moren dominerer i ny skandinavisk skrekklitteratur. En samleanmeldelse av bøkene til Ellen Støkken Dahl, Leander Djønne, Johanne Lykke Naderehvandi og Emma Rosenzweig.

Samleanmeldelse.
Publisert 13. april 2026.
Av
Marjam Idriss

Dyrisk
Ellen Støkken Dahl
Aschehoug, 2025

Alt et
Leander Djønne
Oktober, 2025

Rök og speglar
Johanne Lykke Naderehvandi
Albert Bonniers Förlag, 2026

Jeg giver alt væk
Emma Rosenzweig
Gyldendal, 2024

Etter å ha lest et knippe skandinaviske skrekkromaner samt en novellesamling fra de siste to årene, er det tydelig at det er morsfiguren som går igjen, i alle sine forferdeligste former. Det er for så vidt ingen nyhet for skrekksjangeren, men det er likevel verdt å minne lesere på tendensen, spesielt da det var Leander Djønnes grove skildringer av vold mot kvinner og barn i Alt et som fikk mesteparten av oppmerksomheten fra anmelderkorpset. For Marta Norheim i Morgenbladet består Djønnes univers av «valdelege fedrar» og «makteslause mødrer». Olaug Nilssen reagerer (men godtar motvillig) at Djønne bruker vold mot barn litterært i romanen, mens Odd W. Surén i Dag og Tid kritiserer Djønne for en lite troverdig skrevet sadist. De monstrøse kvinneskikkelsene Djønne skriver fram, har fått heller mindre oppmerksomhet enn voldsmannen.

Det er en traust og tilbakevendende kritikk av skrekksjangeren at den framstiller kvinner som tomme voldsofre uten agens, men i dag er det kvinnelige monsteret uten tvil i fokus for skrekkforfattere og filmskapere. Nå skal jeg ikke insistere på at det kvinnelige monsteret er mer moralsk eller politisk oppbyggelig enn det kvinnelige offeret, det ville nok i lengden blitt vanskelig å forsvare, men jeg vil likevel understreke at skrekksjangeren svært ofte er interessert i kvinnelig agens, hevn og autoritet. Det være seg frykt for mødrenes påvirkning (som i Psycho og Friday the 13th), eller tenåringsjenta (som i Stephen Kings Carrie, og de mer moderne kultklassikerne Jennifer’s Body og Ginger Snaps).

Etter å ha lest fire nye skrekkromaner fra Norge, Danmark og Sverige mener jeg det ser ut til at vi også her bekymrer oss for morsfiguren, og hovedpersonen i Johanne Lykke Naderehvandis Rök og speglar kommer med en god beskrivelse av den tilbakevendende figuren:

«Skammen är en ful best», tenker Bernarda om sin egen voldelige oppførsel mot datteren Paloma:

Hon känner sig våldsam och lynnig, som en mycket dålig mamma. I ena sekunden otäck, i nästa sekund omsorgsfull, som om det under hennes moderliga ansikte alltid ligger ett styvmoderligt. En dubbelgångare, fast liksom inuti, som om hon härbärgerar en ond kopia som närsomhelst kan kliva fram ur skuggorna och ta över, den goda modern och den onda modern inneslutna i samma behållare, en skrattspegel. (120)

Bernarda elsker datteren sin, det forstår vi, men fra første side i romanen hjemsøkes hun av sine egne fortrengte barndomstraumer. Den avdøde bestevenninnen hennes, Asta, viser seg for henne hver natt, og hun blir dermed en mor som både er Palomas fremste beskytter, men også en genuin fare for barnets sikkerhet. Mor og datter bor i en leilighet i Malmö, og Bernarda jobber på institusjonsteateret hvor hun vokste opp, i en karnevalistisk verden hvor lek ligner alvor, «natten gick att förväxla med dagen, barnet gick att förväxla med den vuxna». Her er det de voksne som leker, mens barna er alvorstunge «gamle sjeler» som etter hvert på svært tragisk vis også blir stedfortredere for foreldrene sine.

Dyrisk
Ellen Støkken Dahl
Aschehoug, 2025

Alt et
Leander Djønne
Oktober, 2025

Rök og speglar
Johanne Lykke Naderehvandi
Albert Bonniers Förlag, 2026

Jeg giver alt væk
Emma Rosenzweig
Gyldendal, 2024

Marjam Idriss

Født 1992. Forfatter og kritiker. Seneste bok: Halvt (Gyldendal, 2024).

Du gjør meg kvalm
Av Marjam Idriss

Du gjør meg kvalm

Skrekkens mest uglesette undersjanger body horror tar monsterets kropp på alvor. Om David Cronenbergs The Fly og Alison Rumfitts Brainwyrms.

Dei døde ser på oss med vidopne auge

Meld deg på Vinduets nyhetsbrev!

Redaktør:
Kontakt:
Utgiver:
Gyldendal Norsk Forlag
Loading...
Rök og speglar

Det begynner å nærme seg tjuefem år siden Asta og familien hennes døde. Det hele skjedde i julen og ble avskrevet som en tragisk ulykke. Det var det egentlig ikke. Bernarda har i tjuefem år visst at dødsfallene egentlig var mord, og hun har visst hvem som gjorde det. Likevel velger hun å ikke si noe, verken til politiet eller til sine egne foreldre. Hun lar seg svelge av apati, flytter hjemmefra så snart hun får muligheten, dropper kontakten med foreldrene, men klarer likevel aldri å forlate teateret hvor hun og bestevenninna tilbrakte så mye tid. I romanens nåtid blir hun etter hvert overbevist om at hun er i ferd med å straffes for måten hun reagerte på. Hver natt når klokka nærmer seg fire om morgenen, våkner hun av en fremmed og farlig tilstedeværelse i leiligheten. En natt er det som om hun kjenner en sval hånd stryke henne over ankelen. En annen kveld er det noen som synger. En kveld oppfører ikke Paloma seg, og Bernarda tar seg selv i et lite karakteristisk ønske om å kunne dope barnet ned. Tanken kjennes ikke som hennes egen, og det får henne til å føle seg som en falsk mor. «[E]n bedragare i rollen som barnets mamma». Samme kveld får Bernarda det for seg at heller ikke Paloma virker som seg selv. Hun har et lurt smil om munnen som får henne til å virke annerledes, som en «beräknande tonårstjei som smidda lömska planer bakom sin mammas rygg». Er Asta der inne i dem begge?

Det er ikke før den tredje natten at Bernarda faktisk ser den avdøde bestevenninnen. En «nästan genomskinlig spökflicka» som sitter og ser på henne i nattemørket.

På tross av stadige, skremmende besøk tar det svært lang tid før Bernarda klarer å gjøre noe med det, annet enn å filleriste datteren, ta henne med i sokkelesten ut i vintermørket og sende henne i barnehagen i pysjamas. Hele tiden med en voldsom (og forståelig) frykt for å bli rapportert til barnevernet. Hun ser ut som en dårlig mor, det vet hun, og kanskje er hun det også? Bernarda tviler på seg selv, og det samme gjør vi.

«Paloma somnade till slut», får vi høre etter en av disse episodene, «[f]astklamrad vid sin mamma trots att det var hon som hade jagat upp henne, vilket förstås är barnets sorgliga öde, att söka tröst hos den som har orsakat smärtan från första början.» (119)

Bernardas harde fordømmelse av egen oppførsel gir oss et språk som skildrer morsfiguren slik jeg ser henne også i Djønnes verden, i Ellen Støkken Dahls fortellinger i Dyrisk og i Emma Rosenzweigs debutroman Jeg giver alt væk. Det er i skildringene av forholdet mellom voksne og barn, i en verden hvor de voksne av ulike grunner er umodne og selvsentrerte, at Naderehvandis roman er virkelig sterk. Vi forstår hvordan Bernardas apati har gått i arv, men dessverre er også apatien hennes det som gjør Rök og speglar svak som skrekkroman. Det tar for lang tid før Bernarda agerer, og da hun endelig gjør noe, uteblir de store klimaksene i det som er et fantastisk tegnet univers. Resultatet er en billedrik og visuelt interessant roman med et litt for tilbakeholdent plot.

Bernarda sier det selv da hun undrer seg over hvorfor menneskene som er fanget i spøkelseshus, ikke bare drar derifra. «Man stannar inte av dumhet, utan av utmattning. Hon orkar ta sig till hissen, men inte längre.»

Det er et interessant forslag, selv om jeg er uenig. Spøkelseshistorier inkluderer ofte en grunn til at familien ikke kommer seg ut av spøkelseshuset, om det er fordi veiene er stengt (som i Stephen Kings The Shining), eller fordi man har forpliktet seg til å bli i en gitt periode (som i Shirley Jacksons The Haunting of Hill House). Og selv om Bernardas hjemsøkelse er en slags sorg, og det sannsynliggjør apatien hennes, bør valgene hun tar få større konsekvenser for henne selv og dem hun er glad. Det gjør de ikke.

Det som er en svakhet i Naderehvandis Rök og speglar, er derimot en stor styrke i karakteren besta i Leander Djønnes brageprisvinnende Alt et. Her følger vi tvillingene Våle og Rind, som etter foreldrenes død blir tvunget til å bo hos besta og besten, Vreide og Gydje, ved en fjord på Vestlandet et sted. Han er en hypervoldelig sadist og hun et apatisk vitne. Overveldet av avmakt tolererer besta ekstreme overgrep mot barna hun har i sitt verge. Selv er hun så ut-torturert etter et langt samliv med besten at vi må forstå at motstand nesten har blitt umulig. Likevel klarer jeg ikke la være å hate henne for at hun ikke «bare» tar seg sammen og hjelper ungene hun har ansvar for. Besta er heller ikke den eneste «skrattspegel»-mammaen i Alt et. Djønne presenterer moren til Vreide som en slags forklaring på oppførselen hans. I en anmeldelse i tidsskriftet Fett argumenterte jeg for at bestens perspektiv er mindre nødvendig for romanen, og at Vreide er mer interessant som et bilde på ren ondskap enn som en psykologisk-realistisk karakterskildring om traumer, som er det vi er mer vant til i samtidslitteraturen. Selv om jeg fortsatt skulle ønske at Djønne turte å la besten forbli ugjennomtrengelig, er det interessant at når Djønne først velger å gå inn i perspektivet til sadisten, er det nok en gang moren som er ur-overgriperen i en beksvart verden hvor traumene og raseriet går i arv.

Her er også jerven vi følger gjennom romanen, en spennende parallell. På romanens første sider får vi en beskrivelse av en jerv som dreper og eter sin egen mor. Ved jevne mellomrom og ofte i forbindelse med epilepsianfallene som plager jerven, griper morens ånd tak i ham. «Mor skrik», heter det i ett av disse øyeblikkene. «Drep!» og «[e]t!». I romanens klimaks blir den gale jerven beskrevet som besatt av ei lang rekke voldelige mødre. «Mor har samla seg, vorte fleire. Ei ljomande røyst som frå alle mødrer. Alle mødrer samla i fylking.» Morskap for jerven forstår vi representerer både død og liv, en nedbryting av jeget, slik som skjer gjentatte ganger i romanen, igjen ofte i forbindelse med epilepsianfall, der både Jerven, Rind og Våle glir inn i omgivelsene sine i en slags motsatt fødsel, om vi forstår fødsel som en voldsom seperasjon av moren og barnet og døden (og epilepsianfallet) som en retur fra selv til helhet. Jerven og etter hvert kanskje også besta er en mor, slik monsteret i Alien er en mor i Barbara Creeds feministiske lesning av filmen i The Monstrous Feminine. En ur-gammel og mektig mor som representerer både liv og død på en og samme tid. «[T]he primordial abyss, the point of origin and of end».

Også i Ellen Støkken Dahls novellesamling Dyrisk utforskes i flere noveller figuren Barbara Creed kaller «the archaic mother» – eller urmoren. I novellen «Ormeyngel» går en ufrivillig barnløs kvinne til anskaffelse av en pytonslange som stedfortreder for sønnen hun egentlig ønsket seg. I begynnelsen spiser ikke slangen, og kjære mor innser at det er fordi poden trenger levende bytter. Han er for smart til å la seg lure av moren, som varmer døde mus opp i mikrobølgeovnen og rister dem foran ham. Morskjærligheten går etter hvert så overstyr at vi begynner å bekymre oss for hovedpersonens mor, som kommer for å sjekke hvordan det går med datteren hun ikke har hørt fra på en stund.

Messingstetten var tung og god i hånden. Lampen ville duge. Det ville ikke være lett å gjøre det jeg måtte, jeg var glad i mamma. Men det ville være slekters gang, kjærligheten til en mor kan aldri overskygge kjærligheten til et barn. Vi må videre.

Lignende logikk som jerven hos Leander Djønne, altså, og det er ikke så rart, for både Støkken Dahl og Djønne utforsker det dyriske i mennesket, og begge ser ut til å finne at det dyriske i oss er spesielt tydelig i morsrollen.

I den tredelte novellen «Pattedyr» går Støkken Dahl inn i de mer dyriske aspektene ved morsrollen. En mor leter desperat etter et spedbarn vi etter hvert begynner å tvile på om noensinne har eksistert. Er det snakk om et innbilt svangerskap? I neste del begynner en mor å tvile på om barnet hun har hentet fra barnehagen, er en bytting, og i siste del får jeg klump i magen av å tenke på hva som sitter i baksetet i bilen til moren som kjører seg selv og sønnen gjennom skogen på flukt fra noe vi aldri forstår hva er. Støkken Dahl er ofte både burlesk og morsom i tekstene sine, men i novellene som skildrer morskap, skremmer hun meg virkelig. Det mener jeg selvfølgelig som et kompliment.

I Emma Rosenzweigs danske debutroman Jeg giver alt væk er det morsfiguren og det farlige feminine som studeres. En ung kvinne flytter inn med en vi bare kjenner som «manden». Han er komponist, gammel nok til å være faren hennes og var inntil nylig gift med gründeren Maria. Sammen har han og Maria en tenåringsdatter som ikke er særlig mye yngre enn inntrengeren. Nå har jeg-fortelleren flyttet inn, og datteren og moren flyttet ut. Hun er en vandrende blekblond klisje, med en fraværende far og en hard og umoden alenemor. Mennene har Rosenzweig liten interesse for. Jeg-fortelleren går rundt alene på dagene og kikker gjennom kommoder og skap etter tingene til Maria. Hun føler seg både frastøtt og tiltrukket av herskapshuset og de etterlatte tingene til ekskona. Etter hvert begynner hun å gå med klærne hennes, lar det blekblonde håret gro ut og bli svart som Marias. Hun blir mer og mer besatt, kjenner henne inni seg, tar råd fra henne, vil bli henne. Inntil nå har hun trodd at hun lot seg skape av mennene rundt seg. Har hun noensinne egentlig visst hvem hun er, eller hatt noe eierskap til eget liv, eller har hun gitt kontrollen bort til de mannlige kjærestene sine? Denne gangen, derimot, er det avtrykket etter en annen kvinne hun gir seg hen til, et avtrykk som også minner om moren hun selv har vokst opp med. Som da hun og mannen begynner å gjøre herskapshuset til sitt eget:

Manden maler på den runde væg, og det er en lettelse, at spejlene ikke er der længere. Lunefulle var de, som mødre, der skriger højt, at man er en ondskabsfuld dronning, og så siger, at de elsker en. (151)

Som i både Naderehvandis og Djønnes roman går altså besettelsesmotivet igjen, selv om det i deres tilfelle har nesten positive fortegn, mens Rosenzweigs sakte transformasjon av jeg-fortelleren nok ikke kan forstås som en positiv forvandling. Jeg giver alt væk er dessverre i Rosenzweig tilfelle, som med Naderehvandi, en svært tilbakeholden roman, og også her skulle jeg ønske at forfatteren turte å gå lenger inn i jeg-fortellerens besettelse. Begge romaner beskrives som spøkelseshistorier, og da åpner også forfatterne for både det groteske og det fryktinngytende. Det er rett og slett hverken skummelt eller sprøtt nok, der både Djønne og Støkken Dahl på hvert sitt svært forskjellige vis har turt å strekke sjangeren så langt som mulig. Det er jeg også svært takknemlig for.

Av
Marjam Idriss

Født 1992. Forfatter og kritiker. Seneste bok: Halvt (Gyldendal, 2024).

Fotnoter

    Av Ingvill Kjærstein

    Dei døde ser på oss med vidopne auge

    Igjen står dei tomme husa, dei viltveksande markene, og den usynlege observatøren. Om døde forteljarar i bøkene til Yan Lianke, Han Kang, Sara Stridsberg og Yu Miri.

    Moglegheita av eit rom, eller ein bunkers
    Av Ingvill Kjærstein

    Moglegheita av eit rom, eller ein bunkers

    Det er rommet Jacqueline Harpmann skaper for lesaren, som gjer Jeg som aldri har kjent menn så god.

    Typisk norsk å være barsk
    Av Marjam Idriss

    Typisk norsk å være barsk

    Eivind Buenes Jordfest er en lite tilfredsstillende fortelling om «Nynorge» i 2043.

    Vinduet logo
    Redaktør:
    • Priya Bains
    Kontakt:
    vinduet@vinduet.no
    Utgiver:
    Gyldendal Norsk Forlag
    Gyldendal logo
    Nyhetsbrev