Mor, du lyver!

Etter å ha lest et knippe skandinaviske skrekkromaner samt en novellesamling fra de siste to årene, er det tydelig at det er morsfiguren som går igjen, i alle sine forferdeligste former. Det er for så vidt ingen nyhet for skrekksjangeren, men det er likevel verdt å minne lesere på tendensen, spesielt da det var Leander Djønnes grove skildringer av vold mot kvinner og barn i Alt et som fikk mesteparten av oppmerksomheten fra anmelderkorpset. For Marta Norheim i Morgenbladet består Djønnes univers av «valdelege fedrar» og «makteslause mødrer». Olaug Nilssen reagerer (men godtar motvillig) at Djønne bruker vold mot barn litterært i romanen, mens Odd W. Surén i Dag og Tid kritiserer Djønne for en lite troverdig skrevet sadist. De monstrøse kvinneskikkelsene Djønne skriver fram, har fått heller mindre oppmerksomhet enn voldsmannen.

Det er en traust og tilbakevendende kritikk av skrekksjangeren at den framstiller kvinner som tomme voldsofre uten agens, men i dag er det kvinnelige monsteret uten tvil i fokus for skrekkforfattere og filmskapere. Nå skal jeg ikke insistere på at det kvinnelige monsteret er mer moralsk eller politisk oppbyggelig enn det kvinnelige offeret, det ville nok i lengden blitt vanskelig å forsvare, men jeg vil likevel understreke at skrekksjangeren svært ofte er interessert i kvinnelig agens, hevn og autoritet. Det være seg frykt for mødrenes påvirkning (som i Psycho og Friday the 13th), eller tenåringsjenta (som i Stephen Kings Carrie, og de mer moderne kultklassikerne Jennifer’s Body og Ginger Snaps).

Etter å ha lest fire nye skrekkromaner fra Norge, Danmark og Sverige mener jeg det ser ut til at vi også her bekymrer oss for morsfiguren, og hovedpersonen i Johanne Lykke Naderehvandis Rök og speglar kommer med en god beskrivelse av den tilbakevendende figuren:

«Skammen är en ful best», tenker Bernarda om sin egen voldelige oppførsel mot datteren Paloma:

Hon känner sig våldsam och lynnig, som en mycket dålig mamma. I ena sekunden otäck, i nästa sekund omsorgsfull, som om det under hennes moderliga ansikte alltid ligger ett styvmoderligt. En dubbelgångare, fast liksom inuti, som om hon härbärgerar en ond kopia som närsomhelst kan kliva fram ur skuggorna och ta över, den goda modern och den onda modern inneslutna i samma behållare, en skrattspegel. (120)

Bernarda elsker datteren sin, det forstår vi, men fra første side i romanen hjemsøkes hun av sine egne fortrengte barndomstraumer. Den avdøde bestevenninnen hennes, Asta, viser seg for henne hver natt, og hun blir dermed en mor som både er Palomas fremste beskytter, men også en genuin fare for barnets sikkerhet. Mor og datter bor i en leilighet i Malmö, og Bernarda jobber på institusjonsteateret hvor hun vokste opp, i en karnevalistisk verden hvor lek ligner alvor, «natten gick att förväxla med dagen, barnet gick att förväxla med den vuxna». Her er det de voksne som leker, mens barna er alvorstunge «gamle sjeler» som etter hvert på svært tragisk vis også blir stedfortredere for foreldrene sine.