Med Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing får kunstnerne bak et av norgeshistoriens mest omstridte teaterstykker endelig sin revansj.
Storm i et vannglass
Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing
Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban (red.)
Sakprosa, 438 sider
Oktober, 2022

Som aktiv teatergjenger har det å sette seg i en mørklagt sal etter hvert blitt ganske hverdagslig for meg, og jeg kan godt innrømme at jeg ikke alltid er like forventningsfull. Men da jeg skulle se Ways of Seeing for første gang under Heddadagene i juni 2019, var jeg spent. Siden premieren et halvt år tidligere, hadde det stormet i mediene. Nå skulle jeg endelig få se hva all ståheien dreide seg om.
Det var et antiklimaks. Ikke fordi forestillingen var dårlig. Snarere tvert imot. Men denne sagnomsuste «snikfilmingen»? Her hadde virkelig én fjær blitt til fem høns. Blant ramaskrikene som fulgte etter premieren, så det ut til at noen hadde tolket sceneteksten helt bokstavelig – som om skuespillerne virkelig hadde spionert i månedsvis i busker og bak blomsterpotter. Stod det virkelig så sjokkerende dårlig til med folks fiksjonsforståelse? En sak er HRS-bloggen og Frp-politikere, som åpenbart så en sjanse til å angripe et av de skumleste spøkelsene de kan se for seg: venstreorientert scenekunst. Men røverhistorien om de fryktinngytende luskende skuespillerne spredde seg langt utover ytre høyres grenser.
Det er jo fristende å tenke «Jeg må bare le av dem», som Hanan Benammar ble sitert på i Morgenbladet – et intervju Laila Bertheussen senere skulle klippe ut og lime sammen til et trusselbrev. Hvordan havnet vi egentlig der at kunstnere ble politianmeldt, hetset og trakassert, og en justisminister gikk av etter at samboeren ble siktet – og senere dømt – for angrep på demokratiet?
Det begynte altså på Black Box en novemberkveld i 2018. Ways of Seeing er en forestilling som få har sett, men som «alle» har en mening om – særlig når det gjelder den omdiskuterte filmingen av husene til et utvalg FrP-politikere, skribenter fra ytre høyre, investorer og militærtopper, heriblant NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg. Disse er det inkludert stillbilder av i Jeg skulle si storm. Filmingen er et grep som kan virke provoserende, men kunst må tross alt kunne være nettopp det. Selv mener jeg at det er et grep som fungerer godt i forestillingens kontekst – overvåkningstematikken snus på hodet, her er det minoritetene som holder øye med makten. Det er klart det er et konfronterende virkemiddel, og det er kunstnerne fullt klar over. De kom til og med reaksjonene i forkjøpet: I forestillingen forklarer tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund på pedagogisk vis at det de gjør ikke er ulovlig. Men kunstnerne ble likevel politianmeldt – for et kunstverk.


