Fredrik Parelius Salt/Land Poesi, 80 sider Gyldendal, 2026
Foto: Linn Heidi Stokkedal / Gyldendal
Alsøy er en halvøy på sørøstsiden av Tomma i Nesna kommune på Helgeland – og, antar jeg, samme sted som det Alsøyland poeten og debutanten Fredrik Parelius (f. 1991) besynger i første verselinje i det første diktet i hans første bok Salt/Land – det som må omtales som et slags komprimert epos. Det er ytterkystens landskap som beskrives, liv og levd, bergene, steinen, det helt sikkert beinharde blå. Å begynne med en påkallelse og utropstegn varsler om et dikter-jeg som ikke ønsker å handle i små kvanta. Ja, i Salt/Land formelig snakker vi om en slags Nordlands trompet 2.0. Og dette første topografiske diktet har vitterlig en himmelvendt og rapsodisk inngang.
Bildene er umiddelbart fengslende og fantasieggende: Spørsmålet «Kiler det når / sitkagranen knar / din svarte jordmuskel?» kan denne anmelderen svare bekreftende på; ja, her kiles de indre billeddannelsene hissig og aggressivt. Og man fester seg like raskt til Parelius’ dragning mot musikalske festepunkter i strofene, i lydlikheten mellom ord som griper; beinspirer; biter; hviler; runeristet; sundskutt; veltet; veifyllingen etc. Disse elementene blør gjennom boken som et vannmerke.
Den bergensbaserte nordlandspoeten Parelius demonstrerer tilsvarende hurtig en slags Vestlands-bergensk patos i den språklige linjen – den arkaiske tonen og trykket i teksten sender raskt tankene til Erlend O. Nødtvedt, til tidlig Yngve Pedersen. For det er, til tross for den indre variasjonen i teksten, en slags poetisk purisme vi har å gjøre med her. Poeten presser mot forfaderlige former i språket og henter mye av energien sin fra, for samtidslitteraturen, i dag nærmest glemte kilder. Men Parelius’ ortodoksi velter derimot aldri over i renhetshysteriet, til det er den for orientert og finstemt, men det er unektelig et ørlite element av seeren og lyrespilleren i denne diktsamlingen, ispedd noen gram svovelpredikant og ørkenprofet. Litt Brand, litt Gunnar Bjørling. Slike dikt skrives ikke øst for Haukelifjell – det er befriende å bevege seg i rom med denne takhøyden.
SANGEN, SONETTEN
Allerede i det neste diktet, titteldiktet SALT LAND, er formen forandret, og Parelius introduserer en italiensk, eller såkalt petrarkisk sonett, med en innledende oktav over to strofer samt en avsluttende sekstett. Her vandrer diktjeget gjennom landskapet i fysisk og historisk forstand og graver i gamle fortellinger om graver og overlevende materiell kultur, alt etterlatt til dem som lever «kun i dette juninå». Dette underfundige substantivet migrerer også inn i senere dikt i boken. Det samme gjør variasjoner over den petrarkiske sonetten, som i diktet «Smalasal» har endret rimmønster til en mindre kanonisk form. Dette diktet peker på den rødlistede varianten av asaltrær som i dag er kjent bare fra Tomma i Nordland – den har vært ansett som kritisk truet siden 2010. Denne endemismen hekter sonetten seg fast i og nærmest suger tilhørighetskraft og stedsidentitet ut av:
Du kneiser fortsatt ubeseiret her, som ydmyk fjellforpaktet skjult for alt holdt dine bladers hvisking lavmælt, nær og sto, da øyas gårder falt: I oss får drømte grener gjenoppstå der stilkomfavnelsen er balderbrå
skriver Parelius vakkert og elegisk.
Denne ekspansive, sjangersultne tilnærmingen er forfriskende og medrivende, samtidig som forfatteren risikerer at de markante bruddene i språklig register gir noe schizofren avkastning hos leseren. Det nysgjerrige ved den lekne og modige bruken av litterære modi har slikt sett opp- og nedsider. I hovedsak rives jeg med av disse frenetiske skiftene, men jeg opplever at den autoritative stemmen – som absolutt er til stede i disse diktene – også unndrar seg tydelig tilstedeværelse. For eksempel når Parelius plutselig slår over i dialektale former for deretter å hoppe umiddelbart over i bokmål igjen. Men for en lyrikklærd forfatter som Parelius, som i fjor disputerte for doktorgraden i nordisk litteratur med en avhandling om lyrikk og galskap hos Kristofer Uppdal, Gunvor Hofmo og Olav H. Hauge, finnes det en fengende fråtsing i ulike diktformer og sjangre som logisk lar seg avlede fra det akademiske.
For etter erindrings- og mønstertung tale velter f.eks. poeten over i dikt som minner om lokale fiskevers og småsanger, som i «Médvers»:
Alk i ol, lur i val. Suri, luri leia. Kom no, bit no, bit du kvite kveita
Her sitter vi nærmest halvdansende i trebåten med manetbrente og sløyeknivkuttede hender, med havsaltet langt inn i kjeften.
ILD OG MODENHET
I tråd med måtene det bergenske forfattermiljøet ofte skriver seg inn i hverandres liv og bøker på – enten det er Erlend og Yngve på tur i Erlend O. Nødtvedts «Vestlandet» eller Tomas Espedals «Bergeners» – får vi her, i forlengelsen av lydlige dikt som «Médvers», mimetiske svennestykker à la «Frokost med Ådland», som påkaller den Bergens-baserte poeten Vemund Solheim Ådland i tittel så vel som i tekst; Ådlands eksperimentelle, hypnotiske fragmentering og nysammenstillinger av ord som halvrimer, kolliderer og etterlikner hverandre, hentes opp av Parelius, som ikke så mye parodierer som emulerer Ådlands språk i et komprimert mikrodikt. På samme side gjentar han dette grepet, bare med Arne Garborg som forelegg denne gangen. Disse små hyllestene er sympatiske, men i praksis noe anekdotiske tilskudd til teksten, som risikerer å vanne seg selv ut når boken i utgangspunktet har en kort lengde. Da bør de dikteriske digresjonene begrenses. Særlig når saltsmaken i munnen begynner å forsvinne. Men Parelius henter seg alltid raskt inn igjen. For han er god når saltet og kraften koker i språket, som i «Sjarkbål», hvor Hölderlin og Hauge, ispedd noe Hofmo, møter hverandre i en høyintensitets og billedmettet halvvisjon.
Kom nå gnister! Et min morkne side! Ta fang der lakken flasser og bli mange, la min haikropp ravgult fylle luften, og endelig forlate denne fjorden. La dråpene med tynne jubels kvin utånde gjennom mine mette porer mens jeg bøler tungt inn mot grisetangen som fletter seg rundt meg grønn av hete.
Det mest imponerende ved Salt/Land – til tross for at Parelius ikke er en purung debutant og boken preges av enkelte av de litterære paringsropene som er typisk for den tidlige karrieren – er fremfor alt den tålmodige, saktegående modenheten som gjennomsyrer – jeg er fristet til å si gjennomsalter – teksten.
ET SUKSESSFULLT STRUPETAK
Blod og stein er uløselig sammenvevd i Salt/Land. Poeten går ut i et slags genealogisk ærend, med dikt til forfedre – «Solnære stamfar!» – som han skriver frem fra landskapet selv og de fysiske bestanddelene i det – havet, makrellen, lyset, ja nær sagt hva han effektivt og pregnant sammenfatter i beskrivelsen av Helgelands «himmelhavsverden». Parelius’ poesi preges av slike Olav Nygard-aktige neologismer, denne store ordsmeden i norsk poesi og en annen husgud blant Vestlandets tempelvoktende diktere; «dimsvale»; «solfalls-drag» og «avdagsskjelven» er alle eksempler på deilige, syntetiske termer som like lett kunne dukket opp mellom Parelius’ «jonsokglupske blader», mellom deres «knitrende nordplanteliv».
Jeg tar meg selv i å bli såpass påhektet de formale parametrene til Parelius at når han varierer sonetteformen, som i diktet «Åkergjemsel», med nye uortodokse og strukturelt urolige elementer, som f.eks. ordet «stilner», som henger enslig og forlatt som en cesur i teksten og, nettopp, stilner sonetten en stakket stund, kan jeg bli småperpleks, rastløs. Selv om ordet opererer som en typisk volta, etterfulgt av det forutsigbare «Så hører jeg», så blandes elementer av den shakespearske sonetten i bruken av kryssrim med en friere, mer moderne sonetteform. Den er ikke epigrammatisk på samme måte som den engelske, men langt mer fysisk. Bildene ligger nærmere, eller i hvert fall minst like nær, vitnesbyrdet som de gjør retorikken.
Denne tredelte diktsamlingen mister noe av intensiteten i den avsluttende delen, og enkelte partier blir mer sceniske innblikk i matkultur samt ulike tilhørighetsgester og markører som bidrar til å utpensle det geografiske og antropologiske motivet. Enkelte av disse passasjene blir halvflate eller underutviklede litterært sett, som diktet «Uskiftet bo», hvor begrepet om det maskuline landskapet, sønners landskap, ikke får plass til å utfolde seg. Noen slike andregirs-instanser er det dann og vann i Salt/Land – som det er i alle bøker; «In art there is no progress, only fluctuations of intensity», sier kritikeren Robert Hughes et sted. At det i kunsterfaringen, eller i kunsten overhodet, ikke finnes slike fremskritt eller helheter, men kun svingninger i intensitet.
Og denne svingningen i intensitet kjennetegner debuten til Parelius, men er ikke til forkleinelse for sluttproduktet. Tvert imot er det en sjelden evne her til å balansere det litterære regnskapet; pendlingen mellom det eruptive og innadvendte, det vulkanske og vertikale på den ene siden og det avstemte og horisontale på den annen, er i all hovedsak et vellykket prosjekt i Salt/Land. Og det tidvis mesterlige i denne boken blir, hadde jeg nær sagt, ømt i rytmer naglet fast, idet Parelius avslutter med en mestersonette, komponert ut ifra alle de tidligere sonettene i teksten. Og snart lukkes liksom teksten rundt meg som leser, «Snart drysser vinden nye morgenflak,/i rød jonsokblom, gul engsoleie,/de springer ut mot grønskens strupetak». Det strupetaket Salt/Land har på denne leseren, er av det ønskelig avhengighetsskapende slaget. Dette er en debut som er sprekkeferdig av vilje, det er en debut som gjerne ligger lavt, men aldri stille.
