Tannløs utopi

Det er ingen tvil om at Lauren Groff kan skrive. Vakre, formfullendte setninger og slående språklige bilder kommer stadig trillende gjennom Matrix, en litterær drøm om lyrikeren Marie de France, som sto bak en rekke versefortellinger, såkalte lais, under andre halvdel av 1100-tallet. Groff lar oss møte henne idet hun rir alene ut av skogen, 17 år gammel:

Året er 1158 og verden er medtatt nå mot slutten av fastetiden. Snart er det påske, den kommer tidlig i år. På markene ruller frøene seg ut nede i den mørke jorda, rede til å slå seg fri.

Groffs Marie er en kjempekvinne med glupende appetitt, og også hun befinner seg så å si «i den mørke jorda, rede til å slå seg fri», som om omgivelsene og jordsmonnet slett ikke gir Marie næring, men tvert imot hindrer henne i å bli den dronninga hun kunne og burde vært.

Lite er kjent om den historiske Marie – selv forfatterskapet av de tolv versefortellingene som tilskrives henne, trekkes tidvis i tvil, men hun presenterer seg nå engang som «Marie, som kjenner sin plikt mot sin egen samtid» i (Helge Nordahls 1982-oversettelse av) Fortellinger, og en samtidig av henne, den engelske poeten Denis Piramus, refererer til Marie rundt 1180 som en berømt forfatter av lais, fiksjonsfortellinger om kjærlighet som særlig falt i smak blant damene ved hoffet.

Mange har spekulert i hvem denne Marie egentlig var, og Groff følger tradisjonen som identifiserer Marie som abbedissen av Shaftesbury, halvsøster av Henrik II, og dermed en Plantagenet. Men Groff er militant lite interessert i konger og menn, som bare dukker opp i kulissene i denne nonneromanen. Tittelens matrise viser først og fremst til livmoren, som universets kreative og mektige sentrum, og dette universet er på alle måter kvinnedominert. Derfor lar hun også Maries nemesis være dronning Eleonora av Aquitania, som idet romanen åpner altså har sendt Marie i kloster, slik at hun aldri kan gjøre krav på tronen.