Imperiet slås tilbake

Runa Skjeldals debutroman Eleonora visste verken hvordan den skulle begynne eller slutte, men den stilte modige, relevante spørsmål underveis og var trolig den mest litterært interessante førsteboka jeg leste i 2021. Romanen følger et ungt par, franskstudenten Ella og sykepleieren Audun, fra nær og fjærlett tosomhet inn i en krise utløst av en voldtekt Ella blir utsatt for på en fest, en hendelse som kommer mellom dem og uunngåelig driver dem fra hverandre. Etter overgrepet er ikke lenger den trygge sexen paret har hatt nok for Ella, som forteller Audun at hun fantaserer om at han skal ta henne slik overgriperen, Maja, gjorde – «Du tar deg til rette, uten å spørre, fordi du må ha meg» – noe som sender ham ut i en brottsjø av lyst og bekymring. Når de prøver å sette prosjektet ut i livet, kjenner hun straks at han ikke er til stede, «begjæret hans er som et innlært sitat», mens hun på sin side kjenner at «dette alltid har ligget latent i meg, som et imperium»:

Jeg fører hånda hans mot halsen min, og ber ham kvele. Han gjør det og jeg får pustevansker før lyskildens kraft svekkes. Han mister intensitet og driv, har bare glimtvise lysgnister, løsner grepet om halsen. Jeg ønsker meg en ubehersket, vellystig handling. Rommets fire vegger av pust skal fylles med skrik og stønn, langvarige pinsler. Men han er nybarbert, glatt barnehud, jobber som sykepleier. Han vet hvordan det er å lappe menneskehud sammen, han vil ikke rive meg opp, ikke plukke meg fra hverandre, lem for lem, mage, skalle, svelg.

På sitt beste oppholdt Eleonora seg i dette farlige, umulige landskapet med en enestående vilje til å konfrontere tabuer, forventninger og paradokser i et presist og sanselig språk. Men romanen klarte aldri helt å svare på spørsmålene den stilte. For selvsagt har Ella gitt Audun en oppgave han ikke kan løse – «Det var ikke det at jeg ikke likte det, men jeg har ikke lyst til å like dette», betror han henne etterpå. Men hva Ella skulle gjøre med seg selv og sitt imperium når denne innsikten ikke lenger bare lå latent i henne, hadde ikke Skjeldal noe språk for i 2021.

Er hun nærmere nå, i roman nummer to? Vel, både ja og nei. Kalk og fuktig jord kan si mer om det den vil si noe om enn det debuten kunne, og si det bedre, men noe av konfrontasjonsviljen og det eksistensielle trøkket fra Eleonora mangler, og mer er henvist til det uutsigeliges svalende skygger.