Jeg plystrer i den mørke vinden Maria Navarro Skaranger Roman, 411 sider 2023, Forlaget Oktober
Maria Navarro Skaranger. Foto: Io Sivertsen / Forlaget Oktober
Noen ganger synger naboen min på T-banen. Og på hjemveien og på verandaen, en munter melodi, ja, alltid den samme, falske melodien, og bestandig iført samme, slitne stråhatt.1 Han synger jo høyt, men ikke for oss andre – kanskje til noe han har inni seg?
I Clarice Lispectors posthumt utgitte bok Stjernens time (orig. 1977, oversatt 2015) «hører» leseren noe beslektet, nemlig «[i] nattemørket en plystrende mann og tunge skritt, den forlatte kjøterens ul». Og fortelleren selv orker ikke «å høre plystring i mørke, og skritt». Tonene når omsider bokas tittelside: «Jeg plystrer i den mørke vinden» er ett av de 13 alternative navnene på Stjernens time.
For Lispector finnes det med andre ord en forbindelse mellom ensomhet og tungsinn og den musikken mennesker kan skape med leppene sine. I dagslys virker plystring bare avslappet, mens nattemørket jo krever årvåkenhet: Plystrer du likevel, er du muligvis langt inni deg selv. Du har vendt deg mot noe annet, og kanskje noe mer håpefullt, enn den ytre verden.
Ingen plystrer i Maria Navarro Skarangers fjerde roman, kalt nettopp Jeg plystrer i den mørke vinden. Men hovedpersonen synger mens det skumrer, i opptakten til en avgjørende scene:
(...) det er et taust borettslag, bare Sidsel, som går her og synger litt for seg selv, går mens hun ser på himmelen, går mens hun ser ned i bakken, på skoa, på asfalten, på kumlokkene, hun har på seg en blå kjole, en svart strømpebukse, bruker den nye leppestiften, den er veldig rød i forhold til den blå fargen på kjolen, jeg har tenkt at hun ser ut som et flagg, hun har gått ut av døra med leppestiften på, men nå tør hun ikke likevel, så hun gnir den vekk med håndbaken.
Sidsel har altså blitt litt rar: Det er utgangspunktet for Jeg plystrer i den mørke vinden, som ikke er en direkte oppfølger til, men springer ut av Skarangers forrige bok, den Kritikerpris-nominerte Emily Forever (2021). Sidsel er mora til Emily og mormora til Liam, hun bor i blokk i Groruddalen og er godt voksen, aleneboende, ufør – og nå stadig fjernere. Hvorfor det? spør Skarangers forteller.
Moderne, i positiv forstand
Jeg plystrer i den mørke vinden har nemlig mer til felles med Lispectors Stjernens time enn tittelen den låner. Begge romanene har fortellere som stadig bryter inn i fortellingene sine. De undrer seg over personene og er langt ifra allvitende på gamlemåten, de vedgår faktisk begge to at de dikter underveis. «Så er spørsmålet om dette er en ren uheldig tilfeldighet, eller om Sidsel er så stressa at det nå sporer av for henne? Det vet man ikke», heter det hos Skaranger, og hos Lispector leser jeg: «Ville de gifte seg eller ikke? Det vet jeg ikke ennå (...)»
Den oppriktige fortellerstemmen kjenner vi igjen fra Emily Forever, den er fremdeles forfriskende fri for det tilkneppede preget litteratur iblant kan få når den prøver veldig hardt å være litteratur. Denne gangen er det endatil overlapp – tilsynelatende – mellom forteller og forfatter: «Jeg er fortelleren, men jeg er også meg selv, jeg har vært her selv, jeg kommer fra de samme blokkene og leilighetene (...)», heter det et sted. Et annet sted, da fortelleren har oppsøkt Sidsels nærområde, står det at «(...) da jeg gikk oppover rampa ut av T-baneområdet begynte jeg bare å gråte (...) Jeg kan ikke være her uten at det minner meg om noe jeg har mista». Blir slike sekvenser i overkant intime, kjenner jeg meg som en kikker? Nja, tidvis.
Samtidig opplever jeg forfatter-fortellerens tilstedeværelse i teksten som relevant. Såkalt virkelighetslitterære bøker risikerer jo også at Jeget skrives med litt for stor J, at fortelleren roter seg inn i en eventuell tredjepersonsfortelling uten noen egentlig grunn. Skaranger makter på sin side å balansere fortellerens personlig-essayistiske tone med en uavbrutt interesse for personene: «Jeg ser meg i speilet, og i speilet dukker Sidsels slitne, men snille ansikt opp», står det, før vi igjen leser videre om nettopp hovedpersonen. Bokas fortellemåte er dermed nokså kompleks og i positiv forstand moderne, jeg vil kalle den lispectorsk post-«virkelighetslitteratur».
Gråtoneportrett
Men språket er langt fra lispectorsk. Jeg finner ingen høystil eller mystikk, motivene er konkrete, ordvalget hverdagslig, og poesien finnes heller i rytmene enn i bildene. Slik ser for eksempel forrige sitat ut, med mine kursiveringer: «Jeg ser meg i speilet, og i speilet dukker Sidsels slitne, men snille ansikt opp.» Lydlikhetene og gjentagelsene får meg til å tenke på lavmælt nynning.
Like fullt kan Skarangers forteller brått veksle til brølemodus, til CAPS LOCK og doble spørsmålstegn og utropstegn. Etter endt lesning tror jeg likevel tekstens egentlige brøl finnes på en annen frekvens, en vi ikke hører med det blotte øret: på frekvensen som ei bok bruker når den sender ut sitt tematiske innhold, sine ordløse innsikter.
Jeg plystrer i den mørke vinden handler på dette overordnede nivået om hvorfor Sidsel skjener ut. Her synes jeg Skaranger briljerer. Det er aldri noe én-til-én-forhold mellom årsak og virkning, ingen deterministisk tese om at «ulykkelige barn blir ulykkelige voksne». Istedenfor undersøker fortelleren om en episode med alvorlig psykisk sykdom, en død søster, erfaringer med destruktive menn, fysisk skrantende helse, dårlig råd og uflaks kan ha noe med saken å gjøre. Samtidig knytter fortelleren konsekvent de negative opplevelsene til de fysiske omgivelsene, til de mer eller mindre slitne borettslagene nordøst i Oslo; nyansert, men nådeløst skildrer hun T-baneundergangene og OBOS-leilighetene og skogsområdene vi som bor her, kjenner godt.
Slik er Skarangers portrett av Sidsel også en gråtonetegning av drabantbyene innerst i Groruddalen, svært forskjellig fra for eksempel Tove Nilsens Skyskraperengler (1982), som jo bruker utpreget varm palett til å male fram Bøler, en av hovedstadens sørøstlige blokkbebyggelser.
Taushet og roping
En annen 1980-tallsroman fra Oslos drabantbyer, som Skaranger også siterer, er Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige (1984). Det Solstad-romanen forsøker å beskrive, med umiskjennelig språklig intensitet, er ifølge seg selv enkelte trekk ved det norske samfunnet den gangen. Hovedpersonen er en sentrumsbosatt OBOS-sjef som lengter så innmari etter «folket» at han flytter til Romsås, et boligområde han selv har planlagt. Som fortelling er Forsøk … dermed kunstig og forglemmelig, den finnes kun for at fortelleren kan erklære oss at «sånn er det!», «sånn er Norge!»
Faktisk brøler fortelleren ikke bare i overført betydning. Han brøler rent bokstavelig tre ganger i løpet av boka.3 Kontrasten er stor til borettslagene i Groruddalen, som igjen og igjen beskrives som tause: «Tomheten, stillheten, Fraværet skriker imot meg.»
Drabantbyen er tidvis taus hos Skaranger også, men lavmælte skildringer av blant annet syngende blokkbeboere skaper en helt annen troverdighet. Denne språklige og motivmessige finessen gjør Skaranger til en av de mest raffinerte yngre forfatterne vi har: «Se her, dette finnes», lyder bokas tause brøl. Dét vet vi allerede godt, vi som bor her; selv en innflytter som meg ser det. Andre inviterer boka derimot inn i dalen, den viser fram noen mennesker, noen steder, og ber leseren tenke selv. For meg blir derfor Jeg plystrer i den mørke vinden en påminnelse om potensialet i romanrealismen, om nynningas heller enn brølets kraft.
Født 1993. Utdannet statsviter. Frilansjournalist og fast litteraturkritiker i Morgenbladet. Seneste bok: Blomsterkrans (Aschehoug, 2023).
Fotnoter
1.
Egentlig har han en annen, men like snål hatt; her er han for sikkerhets skyld anonymisert.
2.
Fortelleren er en forfatter som nylig har skrevet ei bok kalt Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land. Brølene hans runger gjennom Oslo sentrum, to ganger på Theatercafeen og én gang på OBOS-kontoret på Hammersborg.
