The Every Dave Eggers Roman, 608 sider Penguin Random House, 2021
Dave Eggers. Foto: Brecht van Maele/Penguin Random House
Mens verdens ledere fremdeles kranglet om greske statsobligasjoner, skrev Marc Andreessen en kronikk i Wall Street Journal. Andreessen hadde laget den første kommersielle nettleseren, Mosaic, og nå var han i ferd å slå seg opp som teknologiinvestor. Kronikken hadde overskriften «Why Software is Eating the World» («Hvorfor programvare spiser verden»). Denne teksten fra 2011 markerte en ny epoke av selvsikkerhet for IT-gründere og ingeniører. Det var også begynnelsen på comebacket til Silicon Valley. IT-børskrakket i 2001 hadde gjort San Francisco til en spøkelsesby, hvor konkursrammede forretningsfolk solgte Herman Miller-stoler utenfor forlatte kontorbygninger. Rundt 30 000 innbyggere hadde reist fra byen på få måneder. Men ti år senere var byen full av aktivitet igjen. «Vi er midt i et dramatisk teknologisk og økonomisk vendepunkt, hvor programvareselskaper er i ferd med å ta over store deler av økonomien», proklamerte Andreessen. Han hadde rett.
Historien om den nordcaliforniske renessansen begynt fort å dryppe inn i populærkulturen. I 2010 etablerte David Finchers film The Social Network en slags mal for hvordan informasjonsteknologiens hovedpersoner skulle bli oppfattet. Filmen skildrer Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg og omstendighetene rundt selskapets tidligste dager. I filmen er Zuckerberg en figur som ikke bare mangler sosiale antenner, men er motivert av ufullendte romantiske ambisjoner og higen etter sosial status. (Her bør det kanskje nevnes at virkelighetens Mark Zuckerberg hadde kjæreste på tiden han grunnla Facebook, nå kalt Meta.) Fortsettelsen kjenner vi fra mang en Hollywood-film – suksessen fører ham inn i en maktrus som gradvis forvitrer hans moralske kompass. Zuckerberg har slått alle, men han har mistet seg selv.
Denne karikaturen er kanskje nødvendig for å skape et drama på lerretet, men den viser også hvordan vi har en tendens til å bruke gamle rammer for å forstå nye fenomener. Finchers Zuckerberg-oppskrift er én del 80-talls Gordon Gekko, og én del 90-tallsnerd – en grisk kapitalist, bare med krummet rygg og dårligere drag på damene. Bak denne forenklingen er kanskje også en manglende forståelse for (eller en uvillighet til å forstå) hvordan denne industriens gründere er vesensforskjellig fra gründere i hedgefond eller media, og hvordan de finansielle insentivene er annerledes. Og i fraværet av virkelig forståelse, fyller vi tomrommet med relaterbare drifter – jaget etter makt og status, seksuell frustrasjon og materiell velstand. Når vi forsøker å fjerndiagnostisere personer som Zuckerberg eller engasjerer oss i personkultusen rundt Elon Musk, mister vi synet av hva den nye informasjonsteknologien faktisk er, og hvilke krefter som former den.
The Every, Dave Eggers’ siste bok, er det nyeste bidraget til ordskiftet om voksende teknologiangst. Boka er en oppfølger til The Circle (2013), men man trenger ikke å ha lest denne for å forstå handlingen. (Eller sett filmatiseringen av The Circle fra 2017, med Tom Hanks og Emma Watson i hovedrollene. Eller operaversjonen, satt opp ved det tyske nasjonalteatret i Weimar i 2019.) Romanen skildrer en uspesifisert nær framtid – kanskje det forrige tiårets mest populære setting – hvor verden er i klørne på et monopolistisk megaselskap, The Every, en kombinasjon av Google, Apple, Facebook, Netflix og Amazon. Produkter fra The Every er overalt – i alle lommer og på hver eneste skjerm. Informasjon om hvor man beveger seg, hva man gjør og hvem man er sammen med, blir støvsugd av selskapets algoritmer for å selge produkter og tjenester. Dette er Shoshana Zuboffs verste mareritt – overvåkningskapitalismens totale triumf. Privatliv eksisterer såvidt, men bare i små, teknologifrie soner, såkalte «trog zones», små enklaver for folk som vil leve uten teknologiens innflytelse. Atmosfæren er halvt amish, halvt Burning Man.
Bokas hovedperson er Delaney, en tidligere skogvokter som har sett sin idylliske småbyoppvekst ødelagt av The Everys markedsmakt og forsømmelse av naturen. Som om det allerede ikke var tydelig nok hvem skurken i historien er, har The Every utkonkurrert familiens koselige lokalbutikk og tvunget hennes foreldre til å ta underbetalte strøjobber. I årevis har Delaney klandret teknologikolossen og konkludert med at den eneste måten å motstå den voksende makten til The Every på, er å sabotere selskapet fra innsiden. Etter noen år med CV-bygging får hun en jobb på bunnen av firmahierarkiet. Livet som infiltratør begynner.
I hennes første dag på jobb blir Delaney satt til å rotere mellom jobber i forskjellige avdelinger, en av mange nymotens praksiser. Slik blir hun kjent med et rikt artsmangfold av eksentriske ingeniører, strebere og andre teknologiske eventyrere. Kanskje fordi Eggers er basert i San Francisco, og har mulighet til å se kulturen rundt teknologiindustrien i vidvinkel, har han et usedvanlig bredt repertoar av arketypene i IT-sektoren. Noen er vi allerede godt kjent med (dårlig kroppslukt), mens andre observasjoner er skarpere, for eksempel en tendens til å misbruke funksjonelle klesplagg. (Menn i neonfargede leggings!) Andre kjennetegn er språkbruk dominert av flaue neologismer, akronymer og generell tåkeprat. (Ansatte blir kalt en «Everyperson».) Mange er også besatt av tanken på kvantifisering av alle aktiviteter (alt fra søvn til vann-inntak blir målt), som leder til nevrotiske forhold til gledesløse helserutiner. (Ansatte tvinger seg til å le minst 35 minutter om dagen, og de fleste bærer ryggsekk med vann for å nå de daglige vann-inntaksmålene.) Arbeidsplassen er gjennomsyret av en absurd grad av politisk korrekthet – inspirert av svensk flyskam, introduserer man konseptet «banan-skam», for å rette oppmerksomhet mot karbonutslipp fra Guatamalas bananeksport. Mange av de nye kollegene til Delaney har også merkelige allergier og spesielle dietter. En gjeng pyser, altså. Et forsøk på å organisere en bli-kjent-tur til en strand, ender i katastrofe, da det viser seg at samtlige deltakere er for sarte til å tåle tanken på at selungene på stranda blir forlatt av mødrene sine. Naturen utenfor kontoret er rett og slett for brutal. Det er i skildringene av denne skjøre teknologiarbeideren, 'homo technologicus', at romanen er på sitt mest underholdende. Eggers’ fargerike beskrivelser og strømlinjede handlingsforløp passer bra til å beskrive mennesker som er løsningsorienterte om alle tilværelsens detaljer. Livet er en oppgave som skal (og kan) løses. Dette er kanskje den sentrale innsikten i boka: At teknologene er overbevist om at metodene man bruker for å programmere en database også skal brukes på vennskap, kunst og politikk. Eggers beskriver en intellektuell arroganse som ser ut til å følge aksjekursen til Apple, rett til himmels.
Mye av fortellingen foregår på en ny type sosial arena: den moderne teknologicampusen. Noen er kanskje allerede kjent med luksuriøse tilbud på campusene til Facebook og Google, som gratis klesvask, massasje og ramenbarer. Dette er ikke bare veldedighet for arbeiderne – dette er grunner til å tilbringe enda mer tid på jobb. The Every tar det enda et par skritt lengre, og oppmuntrer arbeiderne til å flytte inn i nybygde leiligheter på campus. Grensene mellom fritid og arbeidsplass er i ferd med å viskes fullstendig ut. Vi ser hvordan dette ikke bare fører til at man bruker flere timer på jobb – The Every-ansatte blir også mer isolert fra omverdenen, og trenger derfor heller ikke å konfrontere de moralske og politiske konsekvensene av produktene de lager.
Delaney begynner etter hvert sin sabotasjeaksjon. Strategien er akselerasjonisme – hun introduserer en strøm av nye ideer, den ene mer ekstrem enn den andre, i håp om at selskapet skal knele under vekten av sine absurde produksjoner, eller at verden skal innse at The Every må stenges. Det begynner med en app som rangerer (på en skala fra én til hundre) hvor ærlig utsagnet til samtalepartneren din er. (Dødsstøtet for ethvert forhold.) Dette følges opp av en app hvor brukere kan rangere og sammenligne orgasmer. Videre følger en app hvor man kan registrere anmerkninger mot rampete barn og tenåringer. Og så et program som forandrer klassisk litteratur til å bli enklere å like for moderne lesere (bort med unødige passasjer, og endelig en oppløftende slutt på Dostojevskijs romaner!) Til hennes store overraskelse blir ideene godt mottatt av både markedet og ledelsen i The Every. Delaneys innflytelse vokser.
Idet Delaney går dypere inn i forretningsdriften til The Every, mister boka den satiriske treffsikkerheten og blir mer fabulerende. Arbeidsplassen mangler mye av teksturen man kunne forvente fra en roman hvor så mye av handlingen foregår på jobb. Vi får lite innblikk i møtekultur, hierarkier, forfremmelser og andre kilder til dramatikk på kontoret. Hvor er møtene med jålete designere eller dogmatiske ingeniører? Hvordan skrives koden til alle produktene? Følelsen av at The Every kunne vært et virkelig selskap, med virkelig teknologi, begynner å forsvinne. Nå har jeg riktignok tilbrakt 15 år i forskjellige teknologifirmaer i San Francisco, men jeg synes satire biter hardere med troverdige, saftige detaljer. Hvis The Every skal være et dystopisk varselskudd, så må jeg også kunne tro at noe av det kan bli sant.
«Jeg har aldri vært på campusen til Google, Facebook, eller Twitter. Jeg har ikke intervjuet noen ansatte i disse selskapene, og leste ingen bøker om dem heller», sa Eggers i et intervju med nettsideversjonen av magasinet han grunnla, McSweeney’s. Må man kjenne virkeligheten for å lage god komedie? Kanskje ikke. En avstand til emnet kan gi et friskt perspektiv. Men når målet ser ut til å være å levere en slags vekker om IT-industrien, så er denne likegyldigheten frustrerende. Når man leser The Every, får man følelsen av at problemene vi forbinder med teknologigigantene – for eksempel monopolisme, voksende ekstremisme, kroppsfiksering blant unge – er en konsekvens av at noen glutenintolerante fjols ikke skjønner hvordan Virkeligheten fungerer. Det virker som Eggers begår samme feil som streberne i The Every – han har avsondret seg fra miljøet han forsøker å forandre.
The Every føles rett og slett mer som en blanding av teknologikritiske aviskronikker enn et produkt av skarpe observasjoner. Bare de mest synlige delene av industrien er skildret i detalj. For eksempel er mange viktige scener i boka presentasjoner av typen som Steve Jobs og Apple er blitt så kjente for. I virkelighetens teknologiselskaper er dette ren markedsføring – en offentlig kunngjøring av avgjørelser som var tatt årevis i forveien. Disse fasadene er langt mer ryddige enn det mer interessante kaoset man finner bak sceneteppet. Man trenger ikke grave lenge for å se at det er de interne møtene, kontorintrigene og ikke minst alt tullet man gjør med post-it-lapper, som er de rikeste årene for satire. Og programvare er ofte skrøpelige greier – kodefeil skjer ofte og kan være både underholdende og destruktive. Eggers kjenner kanskje IT-personlighetene, men livet på innsiden av The Every er skildret av noen som står utenfor og kikker gjennom et butikkvindu.
Som mange andre kritikere av informasjonsteknologiens innflytelse, har Eggers en tendens til å abstrahere bort teknologien, og gjøre den til en destillert representasjon av menneskelige intensjoner. Altså: Det settes likhetstegn mellom teknologiens funksjon og Tim Cook eller Mark Zuckerbergs hensikter. Hvilket betyr at alle utilsiktede effekter (politisk radikalisering, nedlegging av bokhandler) også er en del av deres spesifikke planer. Dette feilberegner både IT-sjefenes planleggingsevner og deres kapasitet til å utøve makt over tusenvis av egenrådige ansatte.
Bak Eggers’ satire ligger også en idé om informasjonsteknologiens ufeilbarlighet. Som mange andre viser han en overdreven tro på (og derfor en overdreven frykt for) hva en app kan gjøre. Men fra dagliglivet har de fleste erfart at elektroniske dingser er altfor kompliserte, kræsjer stadig vekk og sjelden gjør det du vil. (Er det egentlig noen i verdenshistorien som har klart å bruke en printer på første forsøk?) Det meste av teknologien vi eier, er rett og slett for dårlig. Noen føler kanskje at reklamen man ser på Instagram er så relevant at det er skummelt, men til tross for all informasjonen som Instagram har om deg, er såkalt «re-targeting» (reklame for et produkt du har sett på tidligere) fremdeles den mest effektive formen for reklame. Til tross for skrekkhistoriene om Cambridge Analytica, er det ingen teknologiselskaper som har klart å forutsi preferansene eller atferden vår med særlig suksess. Hverken Google eller Facebook har noe hastverk med å presisere dette for offentligheten, fordi dette fungerer i firmaenes favør – hvis annonsørene tror at teknologien lar dem avertere til akkurat de rette personene, kan IT-kjempene også ta seg bedre betalt. Mytene om at Facebook kjenner oss bedre enn oss selv, virker i IT-industriens favør.
Et av romanens hovedpoenger er at The Every har isolert seg fra det offentlige rom, og har derfor ingen interesse av å skape hyggelige byarealer. Beskjeden er at byene utarmes av selskaper som insisterer på å bygge egne, private «mini-byer» i stedet for for å bidra til fellesskapet. Amerikanske selskaper er kanskje ikke kjent for å betale skatt med glede (mye av profitten fra europeiske markeder blir erklært i land med gunstige skatteregler som Irland og Luxembourg), men dette føles likevel som en overvurdering av teknologiselskapenes handlefrihet. Forfallet av bylandskapet i California begynte nemlig lenge før teknologiindustrien ble dominerende. Én sjokkerende statistikk viser at staten har flere hjemløse innbyggere enn alle andre amerikanske stater til sammen, konsentrert i San Francisco og Los Angeles. Under pandemien var det få steder å gjøre sitt fornødne for denne gruppa, siden restauranter og offentlige toaletter (som det allerede var altfor få av) var stengt. Dette, i kombinasjon med en parallell epidemi i opiatavhengighet, har resultert i et gatebilde hvor bæsj og brukte heroinsprøyter dekorerer mange gatehjørner i San Franciscos sentrum. (Da dette ble skrevet hadde flere mennesker i byen dødd av overdose enn av Covid-19). Til tross for dette er det mange unge teknologiarbeidere som heller vil jobbe i byen enn i de sterile campusene i forstedene. Problemet er bare at San Francisco ikke har nok næringsbygg, og har strittet imot å bygge flere. Resultatet er leiepriser bortenfor enhver fantasi. Sist gang jeg var med på forhandlinger om kontorlokaler, i den mest slitne delen av Market Street, hvor ansatte i noen tilfeller måtte bli fulgt til og fra parkeringsplassen av sikkerhetsvakter, anslo jeg at vi betalte tre ganger mer for kvadratmeteren enn de mest ettertraktede lokalene i Oslos nye Barcode-område. Som de fleste andre byer i USA, har San Francisco heller ikke et omfattende offentlig transportsystem. Mange firmaer velger derfor å slå seg til på steder hvor man kan tilby parkeringsplasser til ansatte som ikke har noe annet valg enn å kjøre på jobb. I denne lapskausen av byforsømmelse, skyhøye eiendomspriser, manglende sosiale ordninger og dårlig samferdsel er det vanskelig å se The Every som noe annet enn en markedsaktør som gjør sitt beste for å behandle sine ansatte best mulig. Et helt vanlig selskap, altså.
Dave Eggers har brukt de siste årene på å advare om de vanvittige endringene som informasjonsteknologi har satt i sving. Han er spesielt opptatt av hva sosiale medier gjør med psyken til unge mennesker. Han var tidlig ute med å se at alle store institusjoner og sosiale mønstre er i omveltning – arbeidsplasser, fritidsaktiviteter, relasjoner, politikk og religion. Vi trenger flere blikk på de som former disse forandringene. Eggers har kanskje levert den definitive avkledningen av den nordcaliforniske teknologiarbeideren cirka 2019. Men som teknologikritikk er The Every av begrenset verdi. Romanen fokuserer på de store selskapene i Nord-California, i en tid hvor bransjen har vokst seg ut av dette barndomshjemmet for lenge siden. Det er nå IT-selskaper med milliardinntekter på alle kontinenter, så det har blitt vanskeligere å skjære hele arbeidskulturen over samme kam – «dropshippere» på Bali har ikke mye til felles med kryptoingeniører i Kenya. De store firmaene har også brakt inn ny ekspertise (skribenter, jurister, statistikere) med en tilsvarende økning i det kognitive mangfoldet (selv om minoriteter og kvinner fremdeles er underrepresentert og underbetalt). Det er også vanskeligere å definere informasjonsteknologibedrifter, når selskaper som PepsiCo har svære ingeniøravdelinger. Er PepsiCo en brusprodusent eller en IT-bedrift? Begge deler? Når informasjonsteknologi gjennomsyrer alt, hvordan kan vi skille samfunnsspørsmål fra teknologispørsmål?
IT-teknologien har ikke lenger fast bopel i et datasenter ved Highway 101. Den har flyttet til nettskyen og blitt mobil. Den har mistet materialiteten, samtidig som den utøver voldsom makt. Men denne makten flyter også gjennom mange eksisterende institusjoner og eliter. Blant disse finner vi forvalterne av enorme pengesekker – de som jobber på vegne av statlige investeringsfond, private universiteter og fagforeningenes pensjonskasser. Det finnes også spesialiserte investorer – selskaper som Sequoia Capital, A16Z og det japanske konglomeratet Softbank – som dirigerer penger direkte til nye teknologiforetak. Dette er bare noen få av beslutningstakerne som påvirker hvilken retning teknologien tar. Hvis vi vil ha klokere teknologikritikk, må vi ta blikket bort fra sirkuset rundt IT-gigantenes toppsjefer, og se på hvilke næringskjeder som styrkes av at «programvare spiser verden». Jeg vil gjette at det ikke bare er nerder i neonfargede leggings.
