Ned fra pariserhjulet

Gestas Hutting hadde det ikke godt der han våknet opp på hotellrommet sitt i Madras, et stykke sør langs «den mørke kyststripen» som løper langs østsiden av India. Det var varmt. Det var som om støvet og skitten hadde grodd fast på ham. Og stort bedre får han det kun glimtvis langs den strabasiøse ferden romandebutant Sigmund Jensen sender ham ut på, før han når den hellige byen Varanasi lenger nord i landet.

Sigmund Jensen (f. 1969) har tidligere gitt ut to novellesamlinger; Antikvarens datter (1995) og Motvilje (1998). Disse har han fått mye positiv omtale for. Uten at jeg har lest noen av dem, skjønner jeg at Brikt Jensen antagelig har et poeng når han i forbindelse med Antikvarens datter trekker frem bokens «finurlige innebygde sitater» og «merkelige innsikter om anatomi, filosofi og litteratur». For forfatteren har muligens tilbrakt tenårene i familiebiblioteket. Dette er noe som kommer klart til syne også i Hvite dverger. Svarte hull. Romanen er spekket med kunnskap. På siste side har Jensen vært elskverdig nok til å oppgi hvordan han «under arbeidet med denne boken har latt [seg] inspirere og begeistre, samt friste til å bearbeide og omskrive tanker og passasjer, i all hovedsak av følgende leseverdige bøker:» – hvorpå følger en liste der denne anmelder vil anta at Dante, Nietzsche, Rushdie, Naipaul, Hawking, Postman og Eliot utgjør de viktigste; boken åpner da også med følgende sitat fra Eliots De hule menn:

Vi er de hule menn

Vi er de utstoppede menn

Lent mot hverandre

Hoder fylt med halm

Akk!

(Gjendiktning ved Paal Brekke)

Sitatet kan godt anbringes på romanens rastløse hovedperson. Idet han våknet i Madras følte han seg både umenneskelig og ubetydelig, «som om alt som nå var til overs ikke var av stort større betydning enn grumset på bunnen av en flaske portvin eller den kornete gruten i en kaffekopp». Han var rømt fra London og anklager om underslag hos aksjemeglerfirmaet Masterson & Trickham, samt noen pekuniære historier med kokain og eskortepiker. Scotland Yard var på ham. Og han hadde lenge hatt følelsen av å befinne seg «midt i en uvirkelighetsprosess […] en skjærsild av statisk livløshet,» som ga grobunn for ulmende fortvilelse bak den polerte fasaden. Denne var likevel bare noe han ante og ikke lot få arbeide i seg før han reiste til India. Det første kapittelet i romanen heter «Aftenlandet». Det er vanlig å tolke dette som Europa, jamfør Vesten; der solen går ned. Her er det imidlertid også navnet på en tid på døgnet og en sinnsstemning «i skjæringspunktet mellom den skarpskodde analysen og den kognitive skodden», der han kan se seg selv «på toppen av pariserhjulet, slik jeg en gang hadde sett det i en film med handling fra Wien, med fullt utsyn over alle menneskets absurde og totalt fånyttes handlinger og gjøremål».

Filmen han tenker på er Den tredje mann, og scenen utspiller seg idet Holly Martins møter sin barndomsvenn Harry Lime etter å ha fått vite at denne har gjort seg rik på å selge dårlig medisin – bokstavelig talt – for ikke å si dødelig. Konfrontert med dette svarer Lime: «Ofre? Ikke bli melodramatisk. Se der nede. Ville du følt noen medlidenhet om en av de prikkene sluttet å røre seg for bestandig? Om jeg tilbød deg 20 000 pund for hver prikk som stanset, ville du virkelig, gamle venn, be meg å beholde pengene? Eller ville du regnet ut hvor mange prikker du hadde hatt råd til å spare?» I Jensens roman lyder det slik, i munnen til en britisk journalist: «Vi blir nødt til å utvikle en moral som gjør det akseptabelt for oss at regningen for vår uhørte velstand og vårt frastøtende forbruk betales med barneknokler i den tredje verden.» Det kan lett bli et spørsmål om distanse. En distanse som oppheves i denne romanen, idet Hutting må forholde seg til all lidelsen han omgis av i India.

Hvem er så denne 33 år gamle Gestas Hutting med det merkelige navnet? Fra ungdommen har han med seg bøtter og spann av åndelig bagasje. Han har lest både Nietzsche og Beckett, Shakespeare og Bibelen, Conrad og Kipling og det meste annet – med unntak av Dante, som han imidlertid blir kjent med i løpet av romanen. Nøyaktig hvorfor han ble aksjemegler og ikke akademiker kunne godt kommet tydeligere frem i teksten. Farens død har gått sterkt inn på ham. Men først og fremst tynges han av sorg over et havarert ekteskap. De vakreste og inderligste passasjene i boken forekommer når han tenker tilbake på Iris som glapp mellom hendene hans og ned i galskap og anoreksi. «I skrivende stund» befinner han seg selv – så vidt jeg kan forstå – for det meste på en klinikk for sinnslidende i England, etter å ha kommet hjem fra India. Her fører han samtaler med doktor Watt og fader Parrish. Romanen veksler hele tiden mellom de narrative nivåene på klinikken og i India, som begge igjen inneholder minner og refleksjoner om livet hans før reisen. For øvrig tilbringer han dagene med å spise, sove og å se på tv. Som en kontrast – men også en parallell – til Iris legger han på seg 70 kilo under oppholdet på klinikken. Navnet han har fått av sin libanesiske mor er identisk med navnet på røveren på korset som hånet Jesus og derfor ble dømt til en tilværelse i helvete.

Annet kapittel i romanen heter «India Inferior». Begrepet kan enkelt og greit forstås som det indiske lavlandet, men den opprinnelige, latinske betydningen bærer også i seg navnet på underverdenen: Inferno. Helvete. «Dermed er jeg tilbake til begynnelsen,» åpner kapittelet. Hutting har reist fra Aftenlandet og begitt seg inn i et India som ved nærmere ettersyn ikke består av «storslåtte byggverk, fruktbarhet, vennlighet, rekreasjon, mystikk og minneverdige opplevelser,» men snarere «illeluktende kuruker, soppinfiserte bygninger, kvelende hete og stanken av bunnløs fattigdom. […] Helvete heller. Ja, helvete heller! Det hele var en fryktelig feiltakelse.» Og dermed titter Dante smilende frem fra kulissene. I likhet med gamle Alighieri har også Hutting mistet den rette veien og blitt jaget av gårde i møtet med verdslig griskhet, – for Dante en ulvinne, for Hutting hans underslag – hjertets hovmot – for Dante en løve, for Hutting «en følelse av storhet og uovervinnelighet» – og kjødets vellyst – for Dante en leopard; for Hutting eskortepiken som lager skandale med sine avsløringer på firmafesten og dermed betyr slutten på Huttings karriere. Nedstigningen kan begynne.

Møtet med India blir møtet med all den nøden vi bare sporadisk får stifte bekjentskap med på våre fjernsynsapparater. Sigmund Jensen har i intervjuer tatt til orde for at litteraturen igjen må kunne oppfylle den gamle devisen om å sette problemer under debatt. Ved å sende en britisk aksjemegler fra sine vante omgivelser i City og penthouse-leiligheten i Chelsea Village til den indiske hverdagsvirkeligheten, får han rikelig med anledning til å gjennomføre en sivilisasjonskritisk studie. Dette ikke minst takket være Huttings egen evne til selvrefleksjon: «Jeg var for lengst blitt smittet av den angloamerikanske galskap. Jeg kunne alt om grådighet.» Som sagt: Det kan virke besynderlig at Hutting ikke valgte en annen karriere og et annet liv. På den andre siden: Limes betraktninger rundt fenomenet distanse er vesentlige. Vet vi ikke alle at Vestens rikdom er basert på andre lands lidelser? Men at dette er vanskelig å ta inn over seg så lenge fattigdommen befinner seg flere tusen mil unna? Det er i konfrontajonen med all denne nøden at Hutting får satt ord på alt dette som har plaget ham lenge allerede, og i samtaler med andre han treffer i hotellbarer, cafeer, på strender og i togkupeer. «Er du klar over at de tre rikeste menneskene i verden, Bill Gates, Sultanen av Brunei og aksjespekulanten Warren E. Buffet, kontrollerer verdier som sammenlagt overskrider BNP i de 48 fattigste landene i verden?» spør BBC-journalisten. «I Vesten i dag, har jeg inntrykk av, streber alt sammen nedover,» sier den engelske industriherren som mer eller mindre har gjort inder av seg. «Vår virkelighet er altfor virkelig, mens dere europeere tyr til alskens merkverdigheter for i det hele tatt å kunne innbille dere at dere er til,» hevder den indiske legen. «Vel, det er nå engang slike bilder nyhetsredaksjonene vil ha,» sukker fotografen. Dialogene er drivende godt skrevet i alle sine sprang og meningsbrytninger. Dermed blir de et middel for Jensen til å kunne formidle en rekke foruroligende temaer og kjensgjerninger. Tidvis kan det virke belærende; oftere er det interessant og originalt formidlet.

Hvite dverger. Svarte hull kunne brått blitt en meget dyster roman. For så vidt er den også det, jo da, men Jensen vet heldigvis å legge inn brokker av barsk humor her og der – kanskje tydeligst i sin omtale av Oppenheimer som en mann «med et tungtveiende bidrag til den japanske byfornyelsen». Hjelper gjør det også at Hutting kan være en bisk diskusjonspartner. Andre steder kan forfatteren illustrere store poenger ved hjelp av små virkemidler. Genialt i så måte er veddemålet Hutting inngår med en britisk gentleman ved navn Edward Jones om en kasse whisky på at India ikke kommer til å forandre ham det minste. Når India nå ubønnhørlig gjør dette, i en fantastisk passasje jeg vil hevde er romanens høydepunkt, kan han lakonisk fastslå: «Nå var jeg minst en kasse whisky fattigere.»

Scenen det dreier seg om begynner i den 34. delen av romanen – for øvrig den samme delen som Djevelen dukker opp i hos Dantes komedie. Gestas Hutting våknet på stranden etter å ha blitt neddopet med en drink i Bar Ihuana, samlingspunktet i en brakkeleir bestående av diverse forblåste eksistenser fra Vesten. Men det var ikke Djevelen som betraktet Hutting idet han kom til seg selv. Bare nesten. Det var to notoriske voldsforbrytere bevæpnet med hver sin stokk: Murphy og Strange. (Finn Beckett-linker den som vil.) Hutting lå lammet og følelsesløs i hele kroppen, og hadde ingen mulighet til å komme unna. Murphy og Strange ville gjerne at han skulle merke det når de slo, men kom utålmodig frem til at det fikk holde «at han kommer til å kjenne det i morgen.» Så begynte de. «Jeg kjente slaget, hørte lyden av det, men det gjorde ikke vondt noe sted. Det tok lang tid før de endelig kom inn i en arbeidsrytme, men da var de til gjengjeld som to rallarer som vekslet på å slå mot svillen med sleggen. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge de holdt på. Det føltes ikke lenge. Det gjorde ikke vondt. Jeg hadde tankene andre steder.» Da de var ferdige, «var det helt stille. Jeg ble liggende og se på stjernehimmelen. Jeg tenkte bare halvveis at skadene måtte være nokså omfattende. […] Det var som om ingenting av dette riktig angikk meg». Og så foresvevet det ham at han antagelig hadde tapt et veddemål.

Hvordan har India greid å forandre Hutting? Her faller Jensen heldigvis ikke for fristelsen til å komme med enkle svar. Det blir ingen dannelsesroman av dette. I hvert fall ikke av den tradisjonelle sorten. Jones, som han tilfeldigvis treffer igjen i Calcutta senere, hevder å ha vunnet veddemålet når Hutting ikke blankt avviser hans ord om at «man må da kunne leke seg en gang iblant». I en nåtidssekvens skutt inn mellom kapitlene der han lå skadet uten mulighet for å komme seg av gårde, ikke lenge etter at smertene var i ferd med å gjøre seg gjeldende ettersom dopdrinkens virkning fortok seg, diskuterer han det felles etymologiske opphavet til ordene «lidelse» og «forandring», som begge stammer fra det greske ordet «pathos», med doktor Watt. Senere, mot slutten av romanen, inntreffer en annen scene som vel er ment å skulle skildre en langt større begivenhet, en som gjør et mer dyptloddende inntrykk på Hutting, men den tangerer aldri denne glitrende passasjen som nærmest komprimerer romanens handling ned til et par sider. Det er skrivekunst av høy klasse.

Hutting overlever takket være en indisk familie som finner ham, tar ham med hjem og får ham på sykehus, der synet av de timeglassformede sykesøstrene er nok til å fylle ham med takknemlighet og en ny tro på livet, i kapittelet ved navn «Amor fati. Lysningen». I det samme kapittelet er det vi ironisk nok får den største utlegningen om sorte hull.

Mens Hutting ligger skadet på stranden, filosoferer han også over det ondes problem, og kommer frem til at det har noe uvirkelig over seg. «Kan hende er heller ikke helvetet, som hos Thibon, annet enn en falsk avgrunn, et bunnløst intet som simpelthen gir seg ut for å være noe annet enn det er.» På samme måte oppfatter han i dette neste kapittelet de sorte hullene som, ifølge astronomisk-matematiske utregninger, oppstår i universet etter at en stjerne med en masse større enn halvannen gang vår egen sol er utbrent og har trukket seg sammen til et kritisk punkt «der tyngdekraften på overflaten er så enorm at ikke engang strimer av lys vil ha noen mulighet til å slippe igjennom». Hutting kommer frem til at sorte hull bare ved sin papireksistens forulemper ham som menneske. «Hva kan jeg si? Det er fryktinngytende. Tom terror. Det absolutte intet.» Likevel er han inne på tanken om at ethvert sort hull bærer kimen i seg til et nytt univers. Det hadde vært spennende om Hutting kunne fulgt akkurat denne digresjonen videre, i stedet for å insistere på at det som skjer i et sort hull ikke følger «naturlig av det andre i henhold til vante og normale forestillinger». Dermed kunne han også ha trukket sammenligningene mellom sorte hull og Dantes helvete med en større selvfølgelighet. Når Hutting kommer til Calcutta, heter det med en drosjesjåførs hilsen: «Velkommen til Det svarte hullet!» – og i hans egne ord: «Det Dante har beskrevet, slår det meg nå, i skrivende stund, er Calcutta,» der «klodens største søppeldynge av menneskelig lidelse og fiasko samlet seg». Men det er jo logikk i Dantes helvete. Attpåtil en svært så streng logikk, der alle lidelser er nøye anpasset syndene som ble begått. Hutting undrer på om det går an å henge innskriften fra helvetes porter ved inngangen til et sort hull: «Den som her treder inn, la alt håp fare.» Men da virker det på meg som om han glemmer ordene som står lenger opp, om at det er den treenige Guds allmakt, allkjærlighet og allvisdom som har bygd institusjonen som et redskap for rettferdigheten, samt Vergils ord til Dante om at det egentlig betyr at man skal la all frykt fare. Et sort hull som livmor for et nytt univers. Et helvete basert på rettferdighet. Det aner meg at Jensen i sin fremstilling av sorte hull som noe absolutt kjipt har snytt seg selv for noen dristige metaforer.

Men la oss nå likevel holde fast i Huttings tanke om at det onde er intethet og tomhet. Da er vi fremme ved et av de andre temaene han beskjeftiger seg med på sin reise: Hva kan vi holde frem som evig og allmenngyldig i en tid der tilsynelatende ingenting lenger er hellig eller har noen verdi; hva skal vi rette blikket vårt mot for å unngå denne totale tomheten? Når han kom frem til Varanasi, den hellige by der Ganges renner og troende hinduister kommer for å bade og/eller dø, der han igjen lot seg forbløffe av indernes merkelige sedvane med å bli sprekkferdig av raseri over en hund som blir prylt, men knapt nok hever et øyebryn over tiggeren, fant han frem til den europeiske humanisten i seg selv: «Vi forstår dem ikke. Og forhåpentligvis vil vi heller aldri kunne forstå dem, for i dette spørsmålet skal vi ikke forstå dem. I dette spørsmålet må vi være urokkelige. Vi er kanskje i ferd med å bukke under for relativisme og kynisme, men i dette spørsmålet, kanskje som det eneste, vet et barn av aftenlandene at han har evig rett. Individet er ukrenkelig.» Og tolker jeg fortellingen rett, må man derfor være i stand til å identifisere seg med verdens pariakaster. Som en motvekt mot dehumaniseringen. Det gjelder å komme seg ned fra pariserhjulet.

I Ganges så Hutting elven Acheron: De dødes elv. Fra den andre siden der den berømte badetrappen er, befinner de urene seg. Slakterne. De ingen vil ha noe med å gjøre. «Fra tid til annen skar et fryktelig skrik gjennom mørket; et dyr som hylte i dødsangst.» Han bestemte seg for å krysse elven ved en anledning. Og den fikk han. Vel over tok han del i slakternes ritualer og skar strupen over på et villsvin, «og det forekom meg med ett at jeg hele tiden hadde levd livet mitt i en slags skyggetilværelse,» idet han slo ut med armene og hvisket: «Det er fullbrakt!» hvorpå en fotograf mumler «Ecce homo!». Det er denne scenen jeg mener faller i skyggen av det som hendte på stranden, selv om denne er ment å skulle være viktigere. Her blir symbolikken overtydelig. Oppbyggingen svakere. Det hele halter. Symbolene dynges på hverandre uten å få pusterom. Jeg får simpelthen ikke tak i hvorfor dette slaktet får denne enorme betydningen. Jeg kan ikke se at scenen utdyper noen temaer som har vært berørt tidligere i boken. Da er neste scene langt mer tiltalende, der Hutting har kvittet seg med all sin frykt for skitt og «sto […] med føttene i gjørmen, utilnærmelig i mylderet av krøplinger» ved bredden av Ganges, «slaktehuset på den andre siden, hvor jeg kvelden før, endelig, var blitt avviklet».

Han ender sin indiske reise der, ved den hellige floden, idet pariserhjulet har sluttet sin sirkel og han har steget ut for å være sammen med de ubetydelige prikkene der nede. Men historien om Gestas Hutting ender ikke der. På Magdalena Mentale Medlidenhetshjem griper han tak i sin egen skjebne ved å gli inn i en selvpålagt taushet. Etter å ha sitert et dikt av Beckett som ender med ordene «Finn en mening, den som kan. Jeg slukker,» ytrer han ikke et eneste ord til. Doktor Watt forteller hans bror Dimas at han er tapt for dem. Men hva er det vi akkurat har fått vite om Nietzsche? At han etter å ha omfavnet en hest, som ble pisket på det mest bestialske, brøt fullstendig sammen og ble innlagt på et medlidenhetshjem, for deretter å bli tatt hånd om av sin mor: «Noen er av den mening at Nietzsche spilte skuespill i Torino, at han simpelthen tok på seg sin siste maske og iscenesatte sin egen selvavvikling.» Nå bestemmer ikke Hutting seg for å følge altfor slavisk i filosofens fotspor. Riktignok oppsøker han sin mor for å be om hjelp, men derfra velger han nok en gang selv. Nøyaktig hva skal vi ikke røpe her, men han velger uansett en tilstand det er vanskelig å trekke noen bastante konklusjoner ut fra med tanke på verdivalg. Hvilket passer denne anmelder veldig godt. Av og til må kunsten gjerne imitere livet.