Årets første spalte med lesetips fra Hanna Stoltenberg er relativt typisk for måneden januar: Den starter med puristisk selvtukt og ender med trang til å skaffe seg sigarettmunnstykke i onyx.

Det feige hjerte
Javier Marías
Roman, 299 sider
Gyldendal, 1996
Planen var å begynne året med å lese en sosiologisk studie av renslighet (Purity and Danger av Mary Douglas), for å gi nevrosene mine en rikere historisk kontekst. Jeg så dessuten for meg at den ville være passende lesning i en tid forbundet med detox, hvit måned og annen puristisk selvtukt. Men årets første måned er også en tid for brutte løfter, og da jeg satt og scrollet i Finn-appen første nyttårsdag, etter å ha deaktivert alle sosiale medier som et ledd i min egen sesongmotiverte selvforbedringsraptus, fikk jeg anbefalt en annonse for Det feige hjerte av Javier Marías, som – da han døde i september i fjor, 70 år gammel – en smule paradoksalt ble beskrevet i New York Times-nekrologen som «Spanias fremste levende forfatter». Noen dager senere hentet jeg romanen – utgitt i Gyldendals Vita-serie og oversatt av Arne Worren – opp fra selgerens postkasse i snøstormen.
Å lese Marías må sies å være det motsatte av forsakelse. På overflaten ligner plottet en krim: En ung mann jakter på sannheten om de to tidligere konene til hans far – en karismatisk kunsthandler – som begge endte opp døde, den første kona under mystiske omstendigheter på Cuba, den andre for egen hånd like etter bryllupsreisen. Her er blodstenkte silkebluser, komplotter oppfanget gjennom tynne hotellvegger, en skjørtejeger ved navn Custardoy, en epigraf fra Macbeth. Fortelleren er Juan, en tolk som simultanoversetter for «delegater og representanter» på internasjonale kongresser. Han møter sin fremtidige kone Louisa, som også er tolk, i et møte mellom to statsoverhoder, og sjekker henne opp ved å snike inn egne tilføyelser i samtalen, som bare hun får med seg. Overlat det til en sydeuropeer å gjøre forførerkunst av en dårlig utført jobb!
Det som følger er en filosofisk utforskning av kommunikasjon i familier. Mordmysteriet avspores stadig av omstendelige digresjoner om alt fra ekteskapelig intimitet til erfaringens betydning. Setningene er lange, sirklende og akkurat så sofistikerte som Marías' forfatterportrett bærer bud om. I ovenfor nevnte nekrolog ble han sammenlignet med Henry James, Marcel Proust og James Bond-skaper Ian Fleming. Det gir mening. Marías er, for å låne et uttrykk av en venn av meg, sunn pizza. Og hva lyder vel bedre på tampen av januar, like før du gir opp helt, enn det?

