Løsrivelse, splittelse

Karoline Mirković’ romandebut er en fortelling om stedstilhørighet, familie og en krigs innvirkning på det personlige planet. I spennet mellom Veitvet og Zlatibor, mellom det som fortsatt finnes og det som for lengst er forsvunnet, møter vi Divna. Divna er en tenåring med norsk mor og jugoslavisk far. Slik er livet hennes splittet mellom hverdagen i Oslo og sommerferiene i de zlatiborske fjellene i det tidligere Jugoslavia. På den ene siden gir romanen oss innblikk i et jugoslavisk diasporamiljø i Oslo der alles liv er sammenvevde. Det er et miljø preget av samhold og fellesskap, men romanen viser også hvor skjør denne samholdsfølelsen er i møte med en krigs realiteter.

Divna er bokens forteller, og hun beretter om sin familie og sine norsk-jugoslaviske aner og, i forlengelse av dette, om en identitet splittet mellom disse to sidene. Romanen kretser kring (steds)tilhørighet ved vekselsvis å fortelle om de frodige somrene på Zlatibor og det vanlige skoleåret i Oslo. Og i og med at Divna tilbringer alle sine sommerferier i de zlatiborske fjellene, blir det slående når vi mot slutten av boka blir fortalt om dette samme landskapet, men i løpet av en mørk og kald vinter som inntraff under krigsårene. Selv Divna føler på denne forskjellen:

Jeg kunne orda for prestekrage, urter og grønnsaker, moden fløteost, men jeg visste ikke hvilken blomst som var den første som ville sprenge seg opp fra bakken etter kulda, eller ordet for rimfrost, jeg kunne ikke vinterens smaker, ikke beskrive en snøball ned nakken, krig og død.

Disse kontrastene mellom de to sidene av Divnas identitet avspeiles til en viss grad også i romanens komposisjon. Første halvdel av romanen er beskrivelser av Divnas oppvekst. Her presenteres vi for både det jugoslaviske og det norske hun bærer i seg, som illustreres ved at hun lærer å strikke raggsokker med både norsk og jugoslavisk hæl, at hun feirer to påsker med hver sine tradisjoner, og gjennom en skolegang til dels i en norsk skole og til dels i en jugoslavisk skole.

Det særegne ved fortellemåten er imidlertid de gjennomgående antydningene om at noe fryktelig skal skje. Som når vi blir fortalt om en sommertur gjennom skoglandskapet i Zlatibor som plutselig avbrytes av et nokså dystert bilde:

Det var baba Divna som leda an, gjennom tett og lav einerskog og høy og lukka eikeskog, og gjennom åkre med så mye markjordbær at det brant rødt i gresset – som blod, men det tenkte jeg på først seinere.