Feelgood som lugger

Fryktelig mye skjer på de aller første sidene av Erik Eikehaugs andre roman, Skatten og Tyven. Etter en sjarmerende liksom-paratekstuell oppramsing av de 29 titlene i den fiktive Skatten og Tyven-serien som faren til romanens forteller har blitt berømt for («Skatten og Tyven møter gjenferdet til Theodor Kittelsen» er spesielt pirrende), får vi en stikkordsmessig oppramsing av motiver vi om litt vil kjenne igjen som romanplottets byggesteiner, der alt fra løse dørhåndtak til den «tolv centimeter lange penisen» til en slovakisk pornostjerne er inkludert. Allerede her begynner leseren å famle etter steder å gjøre av slike iøynefallende, ikke umiddelbart meningsbærende informasjonsbiter. Og verre skal det bli. For idet fortellingen begynner, har fortelleren Vetle allerede ligget på en issvull i ti minutter, med det venstre kneet ute av ledd, etter et fall.

Den klassiske måten å gå videre fra en slik åpningssituasjon på, ville være å kjapt etablere hva som har ledet opp til fallet, samtidig som man lar det føre noe nytt inn i hovedpersonens tilværelse. Innledende fall leder som oftest til nye begynnelser. Eikehaug skuffer ikke i dette henseendet. Vetle, får vi snart vite, nærmer seg 40. Det eneste han har fått til i livet er å skrive en mislykket debutroman som han ikke har klart å følge opp på ti år. Han står uten jobb, og pengene han har mottatt fra faren, den berømte forfatteren bak tittelens Skatten og Tyven-serie, en sterkt idealisert og mytologisert fremstilling av barndommen til Vetle (Skatten) og broren hans (Tyven) på Jomfruland utenfor Kragerø, er oppbrukt. Dessuten har kjæresten hans, Kyrre, som han har delt leilighet med i selveste «homoblokka» på Enerhaugen, forlatt ham til fordel for en kul influenser i andre etasje. Hvem dukker opp i Oslo-våren for – bokstavelig talt – å få Vetle på beina? Jo, kjekke Tord, ungdomsforelskelsen over alle ungdomsforelskelser, med en ulveliknende elghund oppkalt etter Hanne Krogh i bånd.

Dette er i hvert fall den sterkt forenklede, salgbare versjonen av Eikehaugs romanåpning. Debutromanen hans, (2017), fikk mye ros, men også noe kritikk for sin episodiske struktur. Årets roman er stramt komponert, med hendelser i fortiden som påvirker nåtiden, og et mangslungent og fargesterkt persongalleri som utnyttes kløktig. Tannhjulene griper elegant inn i hverandre, og det hele ender i en nokså tilfredsstillende etter en rekke forviklinger. Det ville overraske meg stort om denne skeive -fortellingen om å finne kjærligheten og seg selv dukker opp på en skjerm nær deg om ikke så altfor lenge.