Våre kamper - mot rasisme og fascisme 1865-1940 Jonas Bals Sakprosa, 532 sider Res Publica, 2023
Kampen fortsetter - mot rasisme og fascisme 1940 til i dag Jonas Bals Sakprosa, 665 sider Res Publica, 2024
Våre Kamper Og Kampen Fortsetter Av Jonas Bals (2)
Før var det gjerne hoderystende vantro som ledsaget lesing om opptakten til den andre verdenskrig og fascismens framvekst på 1930-tallet. Nå er det isteden nikkende gjenkjennelse. Jonas Bals’ ambisiøse tobindsverk om kamper mot rasisme og fascisme fra 1865 og til i dag kommer derfor som bestilt. Hvordan kan vi stoppe det før det går like ille som forrige gang?
AMERIKANSK FASCISME
Ettersom siste nytt fra vår samtidige, protofascistiske bevegelse er at Donald Trump har vunnet en overbevisende valgseier i Amerikas forente stater, passer det godt at Bals begynner Våre kamper. Mot rasisme og fascisme 1865–1940 (2023) nettopp i USA. I 1865 var statene ikke særlig forente, og Bals knytter antifascismens begynnelse til motstanden mot den latterlig lydende (men virkelig ikke særlig morsomme) Ku Klux Klan. Organisasjonen ble grunnlagt av krigsveteraner i sørstatene som ville gjenopprette det hvite overherredømmet etter at sørstatene hadde tapt borgerkrigen og slaveriet var blitt avskaffet. Dette skjedde samtidig som det som ellers er kjent som «rekonstruksjonen av det amerikanske demokratiet».
De første antifascistene, selv om de ikke kalte seg det, var derfor nylig frigjorte afrikansk-amerikanere som organiserte seg mot KKKs grufulle aksjoner med alt fra bydelsvern og borgerbrigader til streiker og sivil ulydighet. Med motstand mot motstanden mot slavefrigjøringen som bakteppe er det allerede her vanskelig å skrive sammenhengende setninger om hvem det er som reagerer på hvem og hva i Bals’ fortelling om fascisme og antifascisme som motstående krefter. Senere i boka dukker det opp en bevegelse kalt «Anti-antifa», og disse bøkene handler vel så mye om fascistene som om deres motstandere. Bals forklarer det slik:
’Anti’ betyr å være imot, og det er lett å tenke at antifascismen var en reaksjon på fascismen. På et vis forholder det seg stikk motsatt. Det var fascismen som var reaktiv, som reagerte på at friheten og demokratiet ble utvidet, og på at folk som før hadde bøyd hodet og kjent sin plass, gjorde krav på å bli behandlet som mennesker. Antifascismen var et forsøk på å forsvare frihetene som disse menneskene hadde oppnådd, og på å utvide dem framfor å se dem avskaffet. (50)
Grepet med å flytte fascismens «startpunkt» over Atlanterhavet og femti år tilbake tid hjelper Bals med å forklare hva han, dypest sett, mener at fascisme er: en voldelig reaksjon på utvidet frihet. I den nylig utkomne skriver han: «Fascister hater rett og slett frigjøring, og det er ingen de hater mer intenst enn dem som frigjorde seg sist» (539).
Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag
Slik blir linjen fra KKK til dagens høyreekstremisters oppheng i woke, via mellomkrigstidas europeiske fascister, nokså tydelig. I KKK ser vi de første konturene av en voldelig, reaksjonær bevegelse som stiller seg på utsiden av loven med ønske om å gjenopprette en dominans som er gått tapt. Samtidig viser Bals hele tida til konkrete forbindelseslinjer mellom for eksempel KKK og den europeiske fascismen som oppstod først noen tiår senere. Det ble for eksempel utvekslet kvasivitenskapelige raseteorier og forslag til lovverk basert på disse på begynnelsen av 1900-tallet. Dermed unngår han etter min mening de verste utslagene av en form for abstrakt og ahistorisk idehistorie, hvor enkelte ideer – for eksempel fascisme – ses som en slags tidløse grunnstoffer (eventuelt «tankevirus») – som kan dukke opp på ulike steder og tider helt uten forbindelse med hverandre. I det store bildet er det heller ikke så veldig lenge fra 1865 til 1918, da Benito Mussolini grunnla avisa Fascio Rivoluzionario d'Azione Internazionalista, og det er heller ikke enormt lenge videre fram til vår egen tid. Det overordnede synet på fascismen som et produkt av moderniteten og en voldelig reaksjon på ulike moderne frigjøringsprosesser holder etter mitt syn vann.
DE VANSKELIGE BEGREPENE
Når det er sagt, så fører enhver fascismedefinisjon til uunngåelige spørsmål om hvilke fenomener som skal og ikke skal falle inn under begrepet. Ettersom rasisme har vært en såpass sentral del av fascismen (og også opptrer i Bals’ undertitler), har mange, for eksempel Hannah Arendt, pekt på kolonialisme og europeiske herrefolks systematiske vold mot folkegrupper i sør som et viktig bakteppe for fascismen. Bals er innom dette og trekker spesielt fram det tyske kolonistyrets folkemord på herrero-folket i Namibia mellom 1904 og 1908, men som Håvard Fris Nilsen påpekte i en kritisk anmeldelse i Prosa av Våre kamper, finnes det flust med andre eksempler også, blant annet de amerikanske nordstatenes folkemord på de amerikanske urfolkene. Dette kompliserer bildet av fascistiske sørstater og presumptivt antifascistiske nordstater i kamp mot slaveriet, men til Bals’ forsvar er det spesifikt KKK etter borgerkrigen han løfter fram som fascistisk, og altså motstanden mot KKK som tidlig antifascisme.
Risikoen ved å utvide fascismebegrepet til også å omfatte andre bevegelser enn de «klassiske» europeiske på 1920-, 30- og 40-tallet, er likevel tydelig: Den hensynsløse og systematiske volden, troen på overmennesker og forakten for demokrati er blant fascismens fremste kjennetegn, men hvis alt som innehar dette, eller bare peker mot dette, skal forstås som fascisme, er det mye som må med, både lenge før og lenge etter 1930-tallet. Vi risikerer å ende med «det gode» mot «det onde». Er det da sikkert at begrepet hjelper oss å forstå mer av fenomener og bevegelser som strengt tatt også er nokså ulike? Man bør snakke om ulike fascismer i flertall, men ord som slutter på -isme, har det likevel med å antyde at denne -ismen er fenomenets virkelige essens.
Slike sammenblandinger av veldig ulike fenomener har jeg ytret skepsis mot tidligere, blant annet når det er blitt tatt til orde for at jihadistiske bevegelser er vår tids «totalitarisme». Bals bruker også dette begrepet, som oppstod blant tyske sosialister på 1930-tallet som så klare likhetstrekk mellom Hitlers nazi-styre og Stalins kommunistiske styre. Under den kalde krigen ble det mer som et propagandabegrep å regne da det lot USA hevde at den nye fienden (Sovjetunionen) var den samme som den gamle (Nazi-Tyskland). Begrepet lot dem også skille mellom totalitære, venstreorienterte diktatorer som måtte bekjempes, og høyreorienterte diktatorer som de gjerne selv hadde innsatt, og som «bare» var autoritære og derfor kunne tolereres i demokratiets navn. Det skillet var i stor grad falskt, men likhetene mellom Sovjetunionen og Nazi-Tyskland, som også var allierte mellom 1939 og 1941, var tydelige – og ikke minst veldig skuffende – for mange allerede da. Bals skriver også mye om «nazi-kommunisme», «rød fascisme» og lignende begreper som var i bruk.
Det må han jo ettersom antifascistene, som forsøksvis er de virkelige hovedpersonene i disse bøkene, selv skrev, snakket og diskuterte i disse termene. Med tanke på den overordnede, historiske «definisjonen» av fascisme som en voldelig reaksjon på frigjøring, blir det hele imidlertid mer problematisk. Hvor grusom den enn var, så skal det tross alt en del mental gymnastikk til for å definere Sovjetunionen som reaksjonær. Bals parafraserer historikeren Tony Judt om en avgjørende forskjell mellom de to regimene: «Mens stalinismen var en pervertering av opplysningstidas ideal om likhet, var nazismen tom tribalisme og grov rasisme». Det kan man stille seg bak, men problemstillingen viser noen av de mulige ulempene med å bringe ulike ting inn under samme -isme og hvor rett i munnen tunga i så fall bør holdes.
HISTORISKE OG POLITISK ENGASJEMENT
I likhet med Bals er jeg utdannet historiker, og siden jeg har balet en del med å putte tidvis nokså ulike ting inn i samme -isme – i mitt tilfelle «nyliberalisme» – har jeg stor sympati for Bals’ prosjekt. Man kan alltids pirke hull i en definisjon, men poenget med å studere fortida, og så bruke ord for å skrive om den, må jo være at vi forstår mer av hva som skjedde før. De aller fleste historikere vil også tenke at forståelsen av fortida vil kunne hjelpe oss i dag. I lys av den skremmende politiske utviklingen i mange land akkurat nå er jeg ikke lenger like skeptisk som jeg en gang var til nytteverdien av begrepet «fascisme» i samtida. Kanskje kan det hjelpe oss med å forstå noen viktige trekk ved samtida og gjøre oss bedre i stand til å unngå ytterligere katastrofale utviklinger.
En annen historiker, den tidligere nevnte Håvard Friis Nilsen, hevder i sin anmeldelse at Våre kamper er en «historietime for menigheten», og at «ønsket om at boken skal være en ideologisk veiviser for vår tid» går på bekostning av «det historiefaglige». Videre skriver han at «(…) allerede på side 100 er jeg trett av det insisterende toneleiet og forfatteren som bastant befinner seg på riktig side i alle kamper». Dette er en litt urettferdig kritikk, for Bals er langt mer nyansert enn Friis Nilsen gir inntrykk av.
Likevel får jeg noen ganger følelsen av at Bals’ måte å gå til historien for å lære av den på ikke er den aller beste: Selv om han kan være balansert, er det som om det hele tida ligger en slags søken etter «den rette linja» i bunnen. Så er det jo også antifascister og deres uenigheter om strategi som ofte er emnet for boka, men jeg er ikke sikker på at den implisitte, og noen ganger eksplisitte, bedømmelsen av ulike fortidige aktørers handlinger og strategier er den beste måten å lære av historien på. Vi trenger ikke, og det er heller ikke opp til oss, å avgjøre hvem som tok feil og hvem som hadde rett i fortida.
NITTITALLET SOM NØKKEL
Årets verk, Kampen fortsetter, begynner i 1940 og innledes med en nokså summarisk gjennomgang av motstandsarbeid i Norge under den andre verdenskrig. Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? fra 2018 utfordret bildet av den stolte norske motstanden, blant annet ved å spørre hvordan det kunne ha seg at så utrolig få norske jøder ble reddet fra deportasjon og utryddelse, når Norge hadde en såpass godt utviklet motstandsbevegelse. Men disse innsigelsene passer dårlig inn i Bals’ fortelling om motstand, og «Michelet-debatten» avspises med et par linjer i en framstilling som med unntak av at kommunistene også er inkludert, ligger nokså tett på bildet som ble etablert av den norske hjemmefronten selv allerede i mai 1945.
Så tråkler vi oss gjennom overvintrede NS-eres spede forsøk i etterkrigsårene på å få i gang en norsk fascistbevegelse som kunne minne om den på 1930-tallet – som altså hadde støtte langt inn i både militæret, Høyre, Aftenposten og Morgenbladet. Omsider kommer vi til det som er bokas store høydepunkt, og antakeligvis også mye av beveggrunnen for å skrive verket, nemlig den tidligere nokså lite omtalte historien om den voldelige kampen mellom nynazister og antifascister i Norge på 1990-tallet. Blitzeren Bals legger ikke skjul på at dette er en fortelling fra innsiden, men han unngår også å helteforklare seg selv og sine venner. Det er liten tvil om at han mener konflikten ble både misforstått og feilrepresentert av alt fra medier og forskere til påtalemakt og politi. Samtidig skriver han nyansert om hvordan «fascistenes vold på et vis smittet oss og gjorde oss til noe vi ikke ville være», og at det «fantes dem blant oss som ble tiltrukket av dramatikken og volden» (347–348).
Sammen med Anne Bitsch’ bok Brorskapet (2021) gir kapittelet «Ingen nazister i våre gater» ny innsikt i hva som foregikk mellom nynazister og antifascister på 1990-tallet. Sammen er de en skarp korreks til den utbredte forestillingen om at høyreekstremistene ikke utgjorde noen reell fare, men bare bedrev «guttestreker». Bals skjeler ofte til Sverige ettersom norske høyreekstremister har fått støtte fra langt bedre organiserte grupperinger i nabolandet, og den naive forestillingen om det daværende statsminister Carl Bildt kalte «pojkstreck» (han snakket visstnok om den såkalte «lasermannen» som skjøt 11 mennesker på åpen gate), oppsummeres i et fotografi av kong Carl XVI Gustaf som spiller dart på et offentlig finansiert ungdomshus for høyreradikale.
FRA RAMP TIL REGJERING
Dersom vi skal gå litt historisk-biografisk til verks i lesingen av disse bøkene, noe Bals jo selv legger opp til, må det kunne sies at en mulig motivasjon bak dem er å sette forfatterens egen ungdomstid i forbindelse med fascismens og antifascismens historie, slik at hendelser som Krystallnatten i 1938 og Neville Chamberlains forhandlinger med Hitler samme år passer sammen med fortellinger om at noen så en pistol på Ensjø i 1996 – for å sette det hele litt på spissen. En annen motivasjon blir tydelig i bokas siste kapittel, hvor nevnte ungdomstid settes i forbindelse med urovekkende politiske utviklinger i dag og da spesielt krigen i Ukraina. Bals fokuserer især på Russland som et slags sentrum for vår tids fascisme, men av plasshensyn vil jeg forbigå dette i en slags stillhet og heller gå rett til spørsmålet om hvordan fascismen får virkelig politisk makt.
«Det begynte så smått i 1930-åra også», siterer Bals den norske holocaust-overlevende Herman Sachnowitz i forbindelse med en omtale av rettsprosessen mot den nazisympatiserende lektoren Olav Hoaas i 1976. Sachnowitz ville ikke bagatellisere det som da ble omtalt som nynazisme, og enhver som ikke ønsker å bagatellisere dagens situasjon, bør interessere seg for overgangen fra ramp til regjering – knekkpunktet hvor dehumanisering av hele folkegrupper får oppslutning ikke bare i små miljøer, men i velgergrupper store nok til å gi fascister reell politisk makt i demokratiske nasjonalstater.
Det finnes passasjer i disse bøkene som tyder på at Bals og jeg vil være enige om at en omfordelende økonomisk politikk er sentral for å unngå at fascisme får stor oppslutning. For eksempel skriver han i Våre kamper om Aase Lionæs og Ole Colbjørnsens analyser fra 1930-tallet at det var selve fascismens grobunn i folket som måtte fjernes, da gjerne ved hjelp av en offensiv økonomisk politikk som kunne demme opp for misnøye og gjøre livet bedre for arbeiderklassen. Dersom de aller fleste opplever materiell trygghet og sosial tilhørighet, er det kun et fåtall som vil skylde sine problemer på utvalgte folkegrupper og vende demokratiet ryggen. Det er selvfølgelig ingen automatikk i at folk som er fattige blir fascister, det finnes heldigvis nok av bevis på det motsatte, men forbindelsen på samfunnsnivå mellom økonomisk depresjon og fascisme er grundig etablert.
Det er nærliggende å tenke at det er noe slikt vi må kjempe for også i dag dersom vi skal unngå at framtida rimer altfor mye på historien. Men vi får ingenting – med unntak av noen få antydninger – i disse bøkene om hvordan en slik kamp kan se ut og hva slags krav den bør inneholde. Det er side opp og side ned om fascistisk ideologi og organisering, om gatekamper og fysisk mostand fra Parma til Arendal, men altså nesten ingenting om det vi kan anta at faktisk fungerer, nemlig en progressiv økonomisk politikk som bruker demokratiet som et verktøy for sosial utjevning. Hvorfor er det viktigste botemiddelet mot fascismen så godt som utelatt i Bals monumentale tobindsverk om antifascisme?
TILBAKE TIL MELLOMKRIGSTIDA
Arbeiderbevegelsens kamp for demokrati og omfordeling var på et brennpunkt i mellomkrigstida, da de fleste europeiske land omsider innførte allmenn stemmerett. Bals’ historie om fascismens framvekst i Europa viser med all mulig tydelighet at fascismen fantes i alle nasjoner, og at dens hovedfiende var arbeiderbevegelsen og den politiske venstresida. Etter hvert som fascister tok makta i stadig flere europeiske land og disse statslederne gikk til angrep på andre stater, ble den andre verdenskrig en krig mellom nasjoner. Slik endte vi med et bilde av fascismen som nærmest et nasjonalt fenomen, knyttet spesielt til Tyskland. Flere tiår senere begynte man å ta innover seg de vanvittige grusomhetene begått mot Europas jøder, og vi fikk i tillegg en forståelse av fascismen som noe spesifikt antisemittisk, eventuelt mer generelt rasistisk. Det er jo ikke feil, men det som lenge har manglet, er en forståelse av at fascismens grunnlag ligger vel så mye i antisosialisme. Mellomkrigstidas arbeiderbevegelse, i alle dens ulike og nesten alltid anti-kapitalistiske avskygninger, var frigjøringsbevegelsen den europeiske fascismen oppstod som en reaksjon mot.
Kanskje tenker Bals’ at den frigjøringskampen nærmest var vunnet etter 1945, og det er jo sant at betingelsene for den endret seg med etterkrigstidas klassekompromiss. Etter at Kampen fortsetter gjør seg ferdig med den andre verdenskrig, framstår i hvert fall sosialisme og andre former for antikapitalisme mer og mer som et slags livsstilsvalg som fascister tilfeldigvis var motstandere av, enn som selve grunnmotsetningen. Men kanskje er det noe mer å hente her i vår egen tid?
På litt ulike måter analyserte mange av venstresidas antifascister fascismen som en grotesk utvekst av den kapitalismen de kjempet mot. Men dette perspektivet forsvinner helt for Bals, som isteden bare så vidt nevner «noen av de svakeste fascisme-teoriene som ble lansert i det 20. århundre, særlig fra marxistisk hold» (538). Diskusjonen av disse er imidlertid kort og rotete, kanskje fordi den marxistiske forståelsen av fascisme som borgerskapets voldelige reaksjon på arbeiderbevegelsens styrke jo vil tale imot å bruke begrepet i dag, all den tid arbeiderbevegelsen er i en helt annen posisjon nå enn den var på 1930-tallet. Men som med så mange andre marxistiske teorier finnes det en kjerne av sannhet der inne som det kan være dumt å kaste vrak på: Selv om det ikke skyldes noen framvoksende arbeiderbevegelse, er kapitalismen i dag, som på 1930-tallet, i dyp krise etter både den globale finanskrisa og covid-19-pandemien. Ser vi rundt oss, oppdager vi sosial uro, politiske bevegelser uten respekt for demokratiet, konspirasjonsteorier, krig, dehumanisering og folkemord. Bals er ikke fullstendig blind for dette, men det vi kanskje kan kalle den opprinnelige antifascistiske analysen av fascismen, drukner i hans framstilling. Det er synd.
*
Etter stormingen av den amerikanske kongressen 6. januar 2021 raste det en debatt blant amerikanske intellektuelle om hvorvidt Trump og det som noen ganger kalles MAGA-bevegelsen, fortjener betegnelsen fascistisk.1 Et argument for å bruke fascisme-begrepet om bevegelsene i dag er at det kan virke mobiliserende. Det Bals i et kapittel kaller «Fascismens fasit» er krig og folkemord. Dette vet fortsatt de aller fleste, og det burde vekke tilstrekkelig mange til å stå imot, er tanken. Men hva om det ikke stemmer, hva om bruken av fascismebegrepet i dag ikke bare er historiefaglig problematisk, men også strategisk uklok?
En av innsiktene fra den amerikanske debatten er at fascismebegrepet særlig blir brukt av moderate og sentrumsorienterte krefter, for eksempel av dem som stod bak Kamala Harris’ mislykkede presidentkampanje nå nylig. For dem kan det virke som at fascismebegrepet blir et substitutt for å utvikle en økonomisk politikk som faktisk kan virke mobiliserende, noe de vel verken ønsker eller er i stand til innenfor USAs gjennomkorrupte politiske system. Isteden blåser de alt kruttet på retorikk og sier «stem på oss, hvis ikke vinner fascisten, demokratiet veltes og det kan bli krig og folkemord». Ettersom de samme menneskene helt åpenlyst både finansierer, støtter og i noen tilfeller driver krig og folkemord i Palestina, låter det hult, men kanskje aller viktigst så innebærer det at de unnlater å gjøre noe med den grobunnen for fascisme som Aase Lionæs og Ole Colbjørnsen satte fingeren på.
Jonas Bals’ bøker om kampene mot rasisme og fascisme er viktige og fortjener mange lesere fra hele det politiske spekteret. Bals gjentar også stadig et ønske om en «bred folkefront» – hvor norske konservative skal følge den modige Høyre-mannen C.J. Hambros eksempel og avvise fascismen. Vi kan alle håpe at flest mulig på den norske høyresida vil falle ned på riktig side i disse spørsmålene dersom det skulle bli nødvendig, men det kan ikke stå i veien for å innse at antifascismen ikke bare kan være defensiv. Vi må kjempe for noe også. Risikoen er nemlig at antifascismen blir en slags forsvarsbevegelse for det som i seg selv er et viktig bakteppe for at vi i vår tid dessverre ser ut til å måtte snakke om fascisme igjen: en nyliberal kapitalisme med rekordhøy sosial ulikhet og stadig mer isolerte enkeltindivider i intens konkurranse med hverandre. Vi må ha noe bedre å tilby, for kanskje er fascismen en slags innebygd risiko i modernitetens og massepolitikkens tidsalder.
Det viktigste vi kan lære av den norske arbeiderbevegelsen i mellomkrigstida da, er ikke bare at Einar Gerhardsen organiserte arbeidervern og rev ned fascistiske plakater på Grünerløkka – selv om det kan bli viktig, det også – men at de gikk inn for en radikal omforming og forbedring av samfunnet. Til daglig er Jonas Bals ansatt i LO, og han har vært personlig rådgiver for statsminister Jonas Gahr Støre. Det går derfor an å tenke at han har en viss innflytelse i toppsjiktet hos dagens arbeiderbevegelse. Dersom de er like overbeviste som ham om at vi står overfor en ny fascistisk trussel, håper jeg de forstår hva som må gjøres. Bals’ bøker om fascismen som en konkret og tidvis sammenhengende ideologi som gis næring av moderne frigjøringsbevegelser, er et skritt på veien. Det viktigste er imidlertid erkjennelsen av at vi kan og må gjøre mer enn å «stå opp mot» fascismen på ulike vis. Fascisme er ikke bare noe sykt og frastøtende (et tankevirus?) som vi må ta avstand fra – vi må gjøre noe med selve forutsetningene for at den får vokse seg sterk.
