Et stykke glemt litteraturhistorie ser dagens lys, gjengitt og fortalt innenfor nye permer. Nina M. Schjønsbys bok er en studie av vennskapet og det litterære rommet mellom Camilla Collett (1813–95) og Emilie Diriks (1810–43).
Å tine ned kalde og stive bokstaver
Gi meg alt hva du kan
Nina M. Schjønsby
Kunstbok, 182 sider
Tekstbyrået/IGWTLI Publishing

Det er i Lillehammer vi har vårt første møte med boken Gi meg alt hva du kan (Tekstbyrået) av Nina M. Schjønsby. Den ligger der, i kunstbokhandelen Bastard, sammen med andre uavhengige publikasjoner. Den er helt fersk fra trykkeriet, lysende blå i fargen og stor i formatet, god i hendene.
Det kjennes ikke tilfeldig at Forloren Skildpadde – det selvpubliserte tidsskriftet til Camilla Collett og Emilie Diriks fra 1837 – blir tatt opp igjen nå. Vi lever i en tid hvor vi leter oss fram til det smale og subkulturelle som internett kanskje ikke lenger gir oss svar på. Økt oppmerksomhet på kunstbokfeltet kjennes ikke tilfeldig i denne sammenhengen. Kunstbøker kan nemlig ved å være mer visuelt eller materielt orienterte leseropplevelser tilfredsstille et annet behov enn romanen – eller feeden, for den saks skyld. Den gjenfunne interessen gjør at det lille litteraturbladet fortsetter å være aktuelt, om så på nye måter. Det er med samme entusiasme og overskudd at vi leser oss gjennom dette osende studiet av et glemt litterært kapittel, et vennskap og de feministiske tidsskriftene som fulgte – og som dermed står i takknemlighetsgjeld til – arbeidet til Collett og Diriks.
«Forloren Skildpadde var en forlengelse av et vennskap, som igjen var basert på et felles håp om å finne frem til et vokabular som kunne sette ord på deres egen virkelighet», skriver Schjønsby om tidsskriftet fra 1837. Gi meg alt du har viser seg raskt å være like mye en beskrivelse av et vennskap, som av tidsskriftet Forloren Skildpadde. Tittelen på boken er hentet fra den lange brevvekslingen mellom Collett og Diriks. De bodde i henholdsvis Christiania og Eidsvoll. De drøye 60 kilometerne mellom dem var en lang reisevei i sin tid og skriften ble deres foretrukne fremkomstmiddel. Og på mange måter utgjør brevene kjernen av bokens materiale – men hvis man ser nærmere etter, også tidsskriftets materiale. Som Collett skriver i et brev til Diriks:
«La for allting ikke dette herlige foretaket [strande] på den usleste av alle klipper: falsk beskjedenhet. Vi ville skrive så godt vi kunne, uten å strebe etter noe bedre over våre krefter. Jeg kan ikke tro at vi kunne være så latterlige å være bange for vår egen kritikk. La oss derfor ikke file og konstle for meget, men ta det så friskt og naturlig som det faller i pennen; gi meg alt hva du kan; jeg skal ordne det.»
Her får vi blant annet svar på et vesentlig spørsmål, nemlig hva som skulle til for at to unge kvinner skulle gi ut sitt eget tidsskrift i en tid hvor kvinners ytringer ikke hadde noen plass i offentligheten. Tidsskriftet oppsto fordi arenaer for kvinnelige stemmer i samfunnet var helt fraværende, men også fordi en slik arena var nødvendig for at kvinnene kunne utvikle en stemme til å sette ord på sine indre og ytre kamper. Det er derfor ikke tilfeldig at bokens tittel er hentet fra nettopp dette brevet.


