Mashallah, for en debut!

I debutsamlingen til Eira Søyseth, Farget flekket nå, stadfestes det tidlig at «ingenting hang egentlig sammen.» Søyseth er litteraturviter, jobber til daglig som kontorfullmektig på Skrivekunstakademiet i Bergen og er blant annet oversetteren av danske Mette Moestrups Til den skjønneste (Cappelen Damm, 2020). Jeg liker tittelen godt, særlig ordene farget og flekket, for de fungerer som følgesvenner, størrelser som sier ulike ting om tid, rom, miljø og emosjonell kapasitet. Vi har å gjøre med en ung kvinne som sliter med å finne et feste i nået, ettersom all historien som har vært, og alt som skal komme, er så urovekkende for henne: «Hvem er denne kroppen / jeg / og hvem er inne i hodet / jeg.»

En rotløshet brettes gradvis ut: «I natt / mister jeg en viktig buss / tre ganger på rad / fordi jeg aldri vil stå / og vente der jeg skal.» Forflytning på indre og ytre plan er gjennomgående, jeget flytter fra leilighet til leilighet: «Rom vi ikke klarer / fylle opp / før andre flytter / inn.» Her finnes det en samfunnskritikk rettet mot ytre forhold, men også personlige erkjennelser og en innrømmelse av å kanskje ikke alltid strekke til.

I et av de første diktene ser jeget tilbake på da hun var et «vanlig barn», som likte å se ut av vinduet mens hun gjentok visse ord. «Hvis jeg gjentok et ord / mange nok ganger / vindu / vindu / vindu / var det som om verden / mista sin mening.» Denne hangupen på språk kan sies å være et av flere spor i Søyseths utforskning av identitet, arv, familie, historie og hvilken plass individet har oppi alt dette.

Jeget blar seg gjennom «farfars hefter til barnebarna / om tiden under krigen / skrevet for at vi skulle / huske.» Forfatteren virker å være særlig opptatt av nedtegnelser og historieskrivning, de ulike motivasjonene vi har for å ville fange et eller annet i egen samtid for fremtidige øyne. Mens jeg leser disse diktene, kommer jeg til å tenke på Nina Bahars fra august i år. Bahar sier: «Når man har familie, trenger man ikke å huske barndommen sin selv. Det er alltid noen andre som husker for deg. Noen man kan ringe og spørre om spaden i minnet egentlig var gravmaskin og om steinen var grus. Når de dør, må man begynne å huske selv.»