Solplomme av Anna Kleiva og Vilde Tuv er livsbejaende på en måte økokritikken sjelden er. Det tverrkunstneriske samarbeidet er som en ode til det å skrive og leve i en verden som kanskje faller sammen rundt oss.

22. juli 2021, ti år etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya, spilte musikeren Vilde Tuv på den lukkede minnemarkeringen i Bergen. Før hun gikk på scenen, hadde jeg fått høre at hun skulle spille blokkfløyte, og jeg, som i grunnen ikke kjente til Vilde Tuv utover navnet hennes, var skeptisk til ideen. Blokkfløyten var for meg langt på vei et tåpelig instrument, et jeg forbandt med barneskolen og Linda Eide. Men da hun gikk på scenen, ble det umiddelbart klart at Vilde Tuv så noe helt annet i denne enkle trefløyten. I Vilde Tuvs hender hadde det enkle, ja nesten barnslige, instrumentet blitt en tryllefløyte. Av alt som ble sagt og fremført på minnemarkeringen, var det hennes fremføring vi snakket om da vi gikk derifra, ut i regnet og sorgen som ventet utenfor.
Det er det underlige og overraskende som tilsynelatende har vært målet når Vilde Tuv har samarbeidet med Anna Kleiva for å lage verket Solplomme, et verk som består av både musikk og dikt: Kjøper du boken, følger det med en CD. Prosjektet begynte som et bestillingsverk til Dei nynorske festspela i Ørsta i 2023, hvor de to kunstnerne fremførte verket.
Samlingen, eller verket, består av tre deler. Den første delen, som heter «Solplomme», er en rekke dikt skrevet av Kleiva, den andre delen er en rekke kortprosatekster under tittelen «Backstage, Backstone», også disse skrevet av Kleiva, og den tredje delen heter også «Solplomme» og består av Tuvs musikk. Men tredelingen fremstår ikke som styrende for lesningen, i stedet beveger jeg meg som leser og lytter frem og tilbake mellom de ulike delene. Det er altså ikke sånn at diktene i boka er transkripsjoner av opplesninger som er gjort til musikk, slik det er lett å tenke seg. I stedet står musikken og teksten på egne ben. Sammenhengen mellom dem står som et åpent spørsmål: Kan dikt og musikk si det samme? Kan de snakke sammen, eller vil de bare forstyrre hverandre?
Det er en intens tilstedeværelse i Tuvs lydlandskaper, for hun forsøker hele tiden å jobbe frem en stemning heller enn en melodi. På en måte ligner det filmmusikk, likevel kjennes låtene som mer enn bare bakgrunnsmusikk for Kleivas tekster. Prosjektet utfordrer lesesituasjonen siden det føles feil å holde tekstene og musikken helt fra hverandre, jeg må endre måten jeg leser på. Samtidig lurer jeg på hva musikken har betydd for Kleiva under skrivingen, for diktene er også rytmiske og rimende.
Noen kunstnere søker hele tiden mot det åpne og overskridende. Vilde Tuv er åpenbart en slik kunstner, men jeg har ikke lest Kleiva som en slik forfatter tidligere. Kleivas øvrige forfatterskap er preget av konsentrerte strofer i mer eller mindre konseptuelle verk. Flere ganger har hun arbeidet med tydelige rammer i samlingene sine. I (2014) var utgangspunktet unge mennesker som dør i bilulykker. Fra dette skrev Kleiva seg inn i det rurale bygdenorge, om mennesker og natur og sammenhengen mellom dem. I samlingen (2016) var det den europeiske storbyen som rammet inn diktene. Med disse samlingene utviklet også Kleiva en særegen stil som først og fremst er preget av en gjennomarbeidet vekting av hvert enkelt ord og hver enkelt strofe, og hvor naturbilder står helt sentralt. Kleiva har ikke tidligere vært noen messende pratsom poet, selv om hun utfordret stilen sin i boksingelen fra 2021.

