Om kolonister og menn

Med Etterliv har Abdulrazak Gurnah skrevet en roman om hvordan kolonialisering, krig, patriarkat og fattigdom påvirker enkeltmennesker. Boka finner sted i tiden før og under første verdenskrig, i det som da ble kalt Tysk Øst-Afrika av Tyskland, som holdt makten frem til 1920. Hovedpersonen Ilyas vokser opp i fattigdom. En dag går han hjemmefra og vender aldri tilbake. Siden blir han bortført av tyskerne, og med tiden får han seg utdannelse som gjør ham attraktiv på arbeidsmarkedet og som soldat. Ilyas mener tyskerne er vennlige, dyktige og begavede, og at enhver motstand mot deres tilstedeværelse er feil.

Utover i boka utfordres Ilyas' perspektiv ved at Gurnah viser frem maktdynamikken mellom en tysk offiser og karakteren Hamza, som også lærer tysk. Vi møter Hamza idet han frivillig verver seg til å tjene de tyske troppene. Han rømmer fra en slavetilværelse hos en handelsmann han ble solgt til for å dekke farens gjeld. Som askari (soldat) er han likestilt med andre soldater, og for første gang opplever han derfor et samhold med andre mennesker. Dette blir tatt vekk fra ham da han blir flyttet vekk fra soldatene og inn til et hus der han skal tjene tyske overbetjenter.

Flere spekulerer i at Hamza blir forflyttet fordi en av offiserene liker menn, og derfor vil ha Hamza nær seg. Den samme offiseren er opptatt av at Hamza skal lære seg å snakke og lese tysk. Det overrasker ikke at tyskeren, som har et godt øye til Hamza, kan være både slem og snill. Som leser forventer man likevel det verste for Hamza. Vi vet at det er tyskeren som gir ham muligheter for et bedre liv, men det er også tyskeren som kan mishandle ham fysisk uten konsekvenser. Det som overrasker er Hamzas vilje til å vende tilbake til timene. Sammenlignet med Ilyas er ikke Hamza spesielt opptatt av tyskerne. Det er det å lære seg å lese som virker tiltalende for ham. Han er ivrig etter å lære seg språk, og derfor finner han seg i den makten offiseren har over ham.

Vi følger også historien til Afiya, søsteren til Ilyas, som blir solgt som slave til en lokal familie, som mishandler henne. Hun blir reddet av storebroren så fort han får vite at han har en lillesøster. Hun havner til slutt hos et par som er venner av broren. Barnløse Khalifa og Asha tar vare på Afiya, og hun blir boende der, også etter at Ilyas verver seg til kamp. Afiya lærer seg også å lese, og samtidig lærer hun at måten hun ble behandlet på som slave innebar en brutalitet hun ikke skal finne seg i. Afiya utvikler etterhvert et selvverd som innebærer at hun vet at hun fortjente bedre enn måten hun har blitt behandlet på, samtidig som hun skammer seg over det som har skjedd. I tillegg blir hun svært vàr for omverdenens forsøk på å undertrykke henne.

Romanen utvikler seg til en kjærlighetshistorie mellom Afiya og Hamza. Også Hamza havner hos paret Khalifa og Asha, som for andre gang må ta vare på et fremmed menneske de egentlig aldri ba om. Omsorgen de får er sjenerøs, men også fylt av forventninger. Det interessante er at forventningene ikke knytter seg til takknemlighet, men mer til at Hamza og Afiya skal være oppegående mennesker som blir selvdrevne. Denne omsorgen er ikke noe Afiya eller Hamza forventer fra andre mennesker, men når de først opplever den, blir de raskt vant til den. Det tar derfor ikke lang tid før Afiya og Hamza slutter å være takknemlig over å ha fått bedre liv. Når Hamza og Afiya endelig har landet på et godt sted i livene sine, er dette livet godt fordi de endelig kan være seg selv og ikke lenger er avhengig av andres nåde.