Eksemplets kraft

Det er to uker til jul, og selv om handelsstandens tindrende julegater allerede lyser så forlokkende mot oss og får det til å glimre i mang et kredittkort, er det mørkt for mange, og flere i år enn i fjor. Endene møtes ikke, det har blitt dyrere å leve og flere har blitt fattige. Heldigvis er ikke julegatene det eneste som kan lyse opp i desembermørket, for Kaisa Hansen-Suckows Oss mot verden er en bok som både kaster lys over fattigdom og tenner en gnist av medmenneskelighet i leseren.

Hansen-Suckow (født i 1991) kom i fjor med kortfilmen Så er spørsmålet: Hadde de råd til det før og?, om sitt liv som fattig i Norge. Tematikken plukker hun opp igjen i debutboka si. Over drøyt 300 sider får vi presentert en selvbiografisk sørlandsberetning, som spenner fra tidlige barneår og frem til i dag, hvor fortelleren, Kaisa, har bikka 30, og på sett og vis kommet seg ovenpå, ut av fattigdommen, til et sted hvor «jeg bare sitter rolig på verandaen og kjenner på lukta fra syrinen. Skuldrene er lave, pulsen òg. Jeg er ikke andpusten lenger.»

Det er en beretning om faren som tidlig forsvinner til rusen, mora som kjemper mot fattigdom, men alltid holder koken, om å vokse opp, bli voksen, om skolegang og arbeidsliv, studier og morskap, skuffelser og gleder, vennskap, kjærlighet og dårskap. Men like mye er det en beretning om et NAV-system som tilsynelatende har mistet all tillit til menneskene det skal hjelpe, og hva det å være fattig og prisgitt dette mistroiske systemet igjen gjør med et menneske som ufrivillig er havnet i uløkka og konstant forsøker å slippe unna, løpe vekk fra det å være kronisk andpusten og stressa, det vil si fattig.

Prosaen er velskrevet og behagelig å være i, klar og effektiv. Det flyter fint av gårde, og det finnes en sanselighet og uanstrengt varme her, det er nært og nedpå, som i følgende avsnitt:

En dag satt jeg og kikka på venninna mi Mia, som satt nede ved bålplassen med familien sin. Lukten av stekt kjøtt strakk seg opp til meg med pålandsvinden. Jeg så saften piple ut av kjøttstykkene, hvordan tomatene punkterte på gaflene. Dampen fra formen med fløtegratinerte poteter blanda seg med saltvannslukt. Mia dyppet en brødbit i kjøttsaften og stappa den i seg. Så løfta hun hånda og strakk den mot faren sin. Han satt i en intens samtale med sidemannen, uten et ord rakk han henne en duggkald bokscola. Hun knakk den opp med en hånd, og drakk med lukkede øyne. Da hun hadde spist halvparten av kjøttet, sa hun:

– Jeg er mett. Jeg stikker opp til Kaisa på jordet.