To vanlige folk

«We’re just ordinary people, we don’t know which way to go», sang John Legend i 2005, og jeg sang med uten å ha peiling. Men jeg skjønte at dette med forhold måtte være vanskelig, uten at det nødvendigvis syntes på folk. «This ain’t a movie love, no fairytale conclusion y’all», sang han, og åpna de helt ordinære såra til de helt ordinære folka.

I Kjærleik og det som liknar tar Therese Tungen tak i alle de mer eller mindre dramatiske, hverdagslige øyeblikkene og haler dem ut, sekund for sekund, og setter dem sammen til helt fabelaktige noveller.

Dem vi møter i boka, framstår så levende, som ekte mennesker med hud og hår og hjerter. Krisene de baler med, er absolutt ikke sjokkerende eller livsomveltende, men om vi ikke skal ta hverdagsfølelsene på alvor, hva er det vi skal bruke det svulstige ordet kjærlighet om da?

Kjedelige par

Tungen tar tak i den utbredte, udefinerbare krisefølelsen som kan blusse opp i oss så plutselig, og aller best gjør hun det i «Sakna jente». I likhet med flere av tekstene i samlingen bygges den opp nærmest som en spenningshistorie. Et par i førtiåra er på tur til Grand Canyon for å oppfylle en drøm som viser seg egentlig bare å være hennes. Hun er selvsentrert, og han er mutt. Da de kommer fram, er stemninga forknytt, og den blir ikke bedre av at ei ung jente har gått seg vill nede i dalen. Parallelt med at selve utflukten nærmer seg, presenteres vi stykkevis for fortida deres sammen.

Novella minner meg om et bilde fra fotografen Martin Parrs fotoserie Bored Couples (1993). En mann og en kvinne sitter ved et restaurantbord og ser i hver sin retning. Hun lar blikket hvile ut i rommet, tilsynelatende målløst. Leppene er sammenklemte og øynene store og åpne bak brilleglassene. Mannen har ansiktet vendt helt vekk fra oss, inn mot akvariet ved siden av dem. De har kanskje utvekslet noen ord, men så har det blitt stille. Ingen har noe særlig interessant å tilby, de lurer ikke på noe om hverandre. Derfor søker blikkene ut mot alt utafor, i to ulike retninger.

Novellene i Tungens bok oppfører seg litt som slike fotografier av tilfeldige mennesker i tosomhet. En parrelasjon er nærmest uuttømmelig når det gjelder arr og usagtheter som kan pirkes og pirkes i. Og Tungen veit hvor hun skal pirke.

Noen få sekunder

Filmskaperen Erik i «Det regner i Amsterdam» kan kanskje gjøre oss klokere på hva Therese Tungen egentlig gjør i flere av novellene sine. Han står plutselig handlingslamma nederst i en travel Karl Johans gate i Oslo, egentlig på vei til å rekke flytoget. Han tenker på tida som går, for han har akkurat oppdaga en gammel ekskjæreste nede på Jernbanetorget sammen med to barn han ikke veit om er hennes. «Kor mykje tid har han, kjem dei til å kome hitover, skal han gå over vegen?»