Samtalerom

Skal man lese Borum – og det skal man! – er det beste man kan gjøre å kaste seg ut i det og lese løs, gå videre når det er noe man ikke umiddelbart kan oppleve eller forstå, og så vende tilbake senere. Det er nok å hente allerede i første omgang, og etterhånden blir det mer og mer. Borum forsøker så å si å endre oppmerksomhetsretningen. Det er hans ordklassekamp.

Ordene er ikke mine, men frekt stjålet og oversatt fra en nyutkommet bok – Kritisk alfabet, en samling Borum-tekster fra perioden 1966-95. I tillegg er navnet i sitatet slett ikke Borum, men Björling, men når jeg her har byttet ut den ene poeten med den andre, så er det naturligvis fordi karakteristikken av Gunnar Björling kan tjene som en presis omtale av Poul Borums eget virke.

Helst bør man lese skriftstykkene i selskap med en god bokhylle, så man raskt kan finne den boka, det diktet eller den linjen som kommenteres – og så selv samtale med. Borum strør gode sitater, formuleringer og dikt utover sidene, han henviser hyppig og overstrømmende til forskere og andre kritikere, og det er påfallende og befriende at det ikke er noe ovenfra og ned i hans holdning til det han skriver om.

Ifølge opplysninger gitt i forordet (av redaktørene Frank og Kodal), ønsket Borum på et tidspunkt å samle sine artikler i et trebindsverk med titlene Kritisk alfabet, Kritisk atlas og Kritisk allehånde. Planen ble skrinlagt, men tittelen på den boka som nå foreligger, stammer altså fra Borum selv. En nærliggende forbindelseslinje som gir tittelen en ekstra resonnansbunn, er at den så å si tar opp i seg Inger Christensens uovertrufne diktsamling fra 1981: Alfabet. I tillegg til at Borum var gift med Christensen, så gir tittelfellesskapet også en påminnelse om den poetiske omverden han var en slik glødende deltaker i – som anmelder, som redaktør av det litterære tidsskriftet Hvedekorn (der de fleste av dagens diktere har debutert), og som grunnlegger av Forfatterskolen.

Artiklene i Kritisk alfabet bekrefter Borums uovertrufne evne til formidling. De viser på mange måter formidlingens fornemste egenskap – evnen til å få andre til å se og oppleve det en selv ser, uten at det blir privat. Når Borum forsvarer det han et sted kaller «min personlige oplevelses autoritet», så er det viktig å minne om at opplevelsen konsekvent innfelles i en dialog – med andres lesninger, med egne tidligere standpunkter, og ikke minst, med diktningen selv. Borum oppretter med andre ord en forbindelse mellom seg selv og verden. Ikke slik at det renonseres på vanskelighetsgraden – vi blir tvunget til å ha tanken med når vi leser Borum – men fordi Borum byr på seg selv når han skriver. Hans ståsted som kritiker er det motsatte av det nøkterne, objektiverende kritikkideal – der «jeg» er et skjellsord og entusiasmen hurtigst mulig skal omdannes til kjølig argument. Borum inviterer tvertimot leseren inn i sitt univers, sier så å si: dette har jeg lest, tenkt, funnet – og så kvalifiserer han denne opplevelsen ved hjelp av sitater og argumenter. Tekstene er generøse overfor sin leser, men de setter også leseren på en hard prøve; skal hun gjøre seg opp en mening ut fra Borums argumentasjon, må hun følge Borums kjappe koblinger og sammenknyttinger, eventuelt gå i gang med en grundig egenforskning. «Denne uhyre væsentlige dobbelthed af videnskabelig eksakthed og lykkelig sponanitet» som Borum i 1983 påpeker som Per Højholts varemerke – forøvrig en dikter Borum tidligere hadde et atskillig mer ambivalent forhold til – gjelder også for ham selv.

På mange måter kan man si at Borum opphever skillet mellom den akademiske kommentaren og den praktiske kritikken; hans artikler er lærde og fulle av henvisninger, men henvisningene søker hele tiden mot å klargjøre leseropplevelsen eller å understreke et synspunkt. På den annen side er innfallene og ideene for mange til at det er mulig for forfatteren å forfølge dem i en lengre og grundigere diskusjon; de er snarere tråder som legges ut for leseren – som på sin side får i oppgave å bekrefte eller avkrefte i sin lesning. Mange av artiklene rommer ansatser til langt større studier, men nettopp gjennom å være en form for essenser, slagferdige og spissformulerte observasjoner, er de åpnende og inspirerende. Det rytmiske utgangspunktet som kan være igangsetter for et godt dikt – Borum siterer T. S. Eliot om rytme og musikalsk formgivning – blir også på indirekte vis en del av Borums egen argumentasjonsmåte; diskusjonene får en form for poetisk elastisitet – uten at det renonseres på tankemessig stramhet.

Det er interessant at Borum, som selv er dikter, først og fremst dikter, formulerer en skarp kritikk av det han kaller «den naive forfatterholdning». I essayet «Litterær indflydelse» skriver han: «jeg [har] ofte hos danske forfatterkolleger […] mødt en forbløffende anti-intellektualisme, som om hjernen ikke hørte med til det hele menneske, som om det ikke var en menneskepligt også for en digter at vide hvad man gør, som om – hvis en dårlig vittighed må være mig tilladt – det eneste en forfatter bør være påvirket af er spiritus.» Utsagnet er et skarpt og vittig forsvar for at tanken og opplevelsen hører sammen, og at ord sjelden er nye og ubrukte, men har vært i bruk lenge før en selv finner dem (opp). Det forhindrer ikke Borum i å snuse opp det nye og ukjente, som han så innføyer i en poetisk praksis – en historie. To av artiklene i Kritisk alfabet utmerker seg ved å framheve unge diktere som senere har blitt virkelig store navn, nemlig Pia Tafdrup og Lars Norén. Men til tross for sin nese for det nye og gode – noen nyhetsfetisjist er Borum ikke. Som det heter i «Elementær introduktion»: «’Nyheden’ er mere nødvendig for vores beskrivelse end for vores oplevelse.» Og som en pendant til denne påstanden, skriver han et annet sted: «uden historie og uden teori kan ingen praksis forekomme.»

Boka er delt opp i tre: portretter, lesninger og essays. Noe vanntett skille mellom dem kan ikke sies å eksistere; portrettene er også lesninger, lesningene også portretter, og essays er de i og for seg alle sammen. Men første avdeling sveiper over hele forfatterskap eller forfattertyper, andre del består av rene nærlesninger, mens siste del omhandler kritiske og leseteoretiske emner mer generelt.

Bokas første artikkel heter ganske enkelt «Elementær introduktion» og får stå for seg selv; den ble opprinnelig trykt som innledning til den store samlingen modernistisk poesi Samlaget ga ut i 1995: Poetisk modernisme. Det var en tittel redaktørene (Jon Fosse m.fl.) hadde lånt fra Borums berømte og beryktede Poetisk modernisme fra 1966, en bok som allerede på første side introduserte Norge på følgende måte: «I Norge, der jo på mange måder er et litterært U-land…». Senere skulle han komme til å slakte store deler av den norske lyrikken ettertrykkelig, men i Poetisk modernisme utdeler han i hvert fall én lysende poetisk blomst – til Olaf Bull, «som Tom Kristensen med et alt for svagt udtryk kalder ’Nordens største lyriker’»…

Også i Kritisk alfabet finner vi en omtale av Bull, nærmere bestemt en sammenlignende lesning av Sophus Claussens dikt «Verbena» og Bulls «Fantasi». Artikkelen har tittelen «Meningsmetrikk» (trykt første gang i 1969), og er en nøyaktig og lærd metrisk anlyse som viser at det er skapelsens problematikk som er omdreiningspunkt i de to diktene. Borum argumenterer uhyre skarpsindig for at mens Claussens dikt er en harmonibestrebelse, eller i hvert fall et ønske om å overkomme kaos, så tematiserer Bull selve det kaotiske som dilemma. Eller med Borums langt bedre formulering: «’Fantasi’ handler om hvor kaotisk det hele alligevel er.» Få har i noen knappe linjer oppsummert Bulls diktning mer presist enn Borum: «Og efter vidunderet kommer tømmermændene –: men man må berøve blomst og kvinde deres legemlighed, de må blive sjæl for at blive ord i digt. Dette er den sentrale problematik i hele Bulls digtning: fortvivlelsen over at være et sanseligt, naturalistisk kropsmenneske der må udtrykke seg i symbolske og døde former.»

Samme artikkel lister fire «overbegreber» som kan stå som omdreiningspunkt for ethvert dikt: språk, person, omverden og kunst. Drøyt 25 år senere er Borums poetikk blitt enda tydeligere fenomenologisk fundert: «Jeg har gang på gang henvist til en sætning i et digt, som for mig sammenfatter grundoplevelsen: Jeg er her nu står der: subjekt, eksistens, sted, tid, det hele sagt i fire ord. Og igen og igen, i variation efter variation. Og selvfølgelig også med en viden om skriftens fiktionskarakter: at oplevelsens ’jeg’ og ’er’‚ og ’her’ og ’nu’ ikke er identisk med skriftens og ingen af dem identisk med læserens jeg og er og her og nu. Men det er jo netop i denne dobbelte spenning digtet lever, i formens spænding mellem et jeg og et du.» («Ved en gennemgang af vore bøger… Synspunkt på mit forfatterskab», 1995).

I forbindelse med den danske poeten Ole Sarvig skriver Borum at ordet syn er det sentrale for å forstå hans diktning, og han presiserer ordet som en dobbeltbetydning av sansning og visjon. Igjen er det ord som kan passe på Borum selv, i hvert fall på hans virke som kritiker: Det er formbevisste diktere som kombinerer sansningen med det visjonære Borum synes å ha en forkjærlighet for, og ikke uventet står en rekke av de svenskspråklige dikterne høyt i kurs hos ham; Lindegren, Björling, Ekelöf, Södergran; av de norske først og fremst Bull; i Danmark særlig Claussen og Sarvig. Sistnevnte plasserer Borum i nobelprisklasse, og det kan virke noe forbausende, lite lest og kjent som han er idag (Borums omtale er fra 1981). Når jeg nå gjenleser Sarvig, så å si på Borums oppfordring, synes det åpenbart at han ikke bare er viktig i kraft av seg selv, men også kan leses som en forløper til en moderne poet som Søren Ulrik Thomsen. Forøvrig er Sarvig-essayet svært sentralt i og med sin kretsing rundt fem gjenkommende grunnmotiver: stedet, reisen, bildet, nødvendigheten og møtet; og ved å vise sammenhengen mellom disse, får Borum fram en form for poetisk sine qua non – det han kaller «den stedfaste foranderlighed» – at diktet er et møte mellom flukt, bevegelighet og lokalitet – tanke holdt fast i bildet.

Samlet avslører Borums artikler en utpreget formbevissthet; ikke bare beskjeftiger de seg ofte og gjerne med metrikk og syntaks (jf. overskriften til Björling-essayet: «Syntaksen er sandheden»!), men de er også opptatt av form som noe nær et eksistensmodus, som en måte diktet er i verden på, med andre ord den verdien som ligger i at et dikt er – for meg, men på samme tid som absolutt forskjellig fra meg.

Formbevisstheten preger også Borum som dikter, og selv om det ikke er poeten Borum som i første rekke står i fokus i Kritisk alfabet, så vil jeg likevel trekke fram et Borum-dikt, det første i hans debutsamling, som han selv siterer i essayet «Ved en gennemgang af vore bøger… Synspunkt på mit forfatterskab». Det gir i kortform både hans poetikk og hans livanskuelse: jeg er – i verden, eller som han selv uttrykker det: Jeg er her nu:

Småsten kviste agern

selv ser du,

mærker i hånden

og lægger et gult og brunt blad

varsomt langsmed

dine egne livslinier