Den gløgge Jonathan Franzen

Vi befinner oss i Midtvesten, i byen New Prospect (altså «Ny Mulighet», Jonathan Franzen trives med å være litt tung på labben i valg av navn og steder). Året er 1971, en tid før internett og sosiale medier, fenomener Franzen ser med den største skepsis på. Dette er Franzens selvvalgte tid og verden, for dette er Franzens roman, eller snarere en tredjedel av den: Han har annonsert at boka (på 634 sider) bare er første bind i en trilogi, som til sammen skal bli den siste romanen han noen gang skriver. Akkurat det siste pleier han å si. Det bør vi ta med stor ro.

Trilogien har allerede fått et navn: «A Key to All Mythologies», en referanse til George Eliots Middlemarch og romanfiguren Edward Casaubon, den hyperpedantiske tørrpinnen av en teolog som skriver på et ambisiøst verk han aldri makter å få ferdig. Hvis noen forfatter noen gang har risikert nærkontakt med hybris i sin forhåndsannonsering, må det være Franzen her.

Vil du inn i hans verden, må du sette av god tid. Han forteller med stor ro, bygger opp sine karakterer med detaljert presisjon, utvikler sine parallelle plott der han følger en og en av sine skikkelser, enten det er på veien mot frelse, fortapelse eller det virkelig farlige stedet midt imellom: forelskelsen.

Rammen er så uhipp som bare Franzen kan få til: En menighet og dens ungdomsgruppe på syttitallet, en prest og hans familie. Tematikken er like uvanlig: Hvordan lever man riktig? Er dine gjerninger virkelig gode hvis du ser at du selv tjener på dem? Og hva kan du likevel tillate deg selv for å være et helt menneske? Rammen kan minne om Marilynne Robinsons roman Gilead og søsterverket Home, men Franzens kristne sliter med mer jordnære, sanselige synder og fristelser.

I New Prospect er Russ Hildebrand hjelpeprest i en menighet, underbetalt, med kone og tre barn. Hans en gang store kjærlighet, kona Marion, har i hans øyne blitt en overvektig pinlighet hyllet inn i vag moderlighet. Hun er der, hun oppdrar barna, tar seg av huset, men hun eksisterer ikke. Ikke for ham. Det gjør derimot Frances, den sexy enken som nå er på vei inn i menighetsarbeidet. Alle vet at Russ har fått øynene opp for henne, men Russ vet ikke at alle vet. For tre år siden ble han kastet ut av ungdomsarbeidet, ved avstemning, av ungdommen selv, etter noen uheldige, ytterst pinlige og svært ydmykende hendelser. Russ vet at selvmedlidenhet burde være en av dødssyndene. Han vet han er skyldig i den. Han er en idealist. Andre ser ham som teit og firkantet. Og han drømmer om utroskap. Russ er en hvermannsen, en av oss: Et selvopptatt, selvhøytidelig og grunnleggende godt menneske. Når han får det han ønsker, gjør det vondt. I oss.