Om Gullkunde av Eva Jensen.
Gullkunde er Eva Jensens ellevte bok og ferskeste roman. Etter å ha lest den tenker jeg på det samme som hovedpersonen i teksten én gang gjør: på en Cora Sandel-tittel: Figurer på mørk bunn. Ikke fordi Eva Jensens tekst minner så voldsomt mye om Cora Sandels, og heller ikke fordi handlingen i begges tekster ofte utspiller seg i den nordligste delen av landet vårt, og nei – ei heller fordi de begge har vært (og den ene fortsatt er) bosatt i den samme delen av landet, nærmere bestemt Tromsø. Årsaken tror jeg først og fremst skyldes den mørke bunnen. Gullkunde er en bok om sorg og om minner. Om molltonen som noen ganger treffer oss, som regel uventet, og alltid som en av de ting man ikke kommer utenom i livet.
Lysande felt innover skrått i grønt, mellom tre, kveld i hagen. Lyngen som har reist seg, løftar skogbotnen opp og fram. Sommarkveld med sol på skrå inn, ho ser på frå skuggefylt rom. Djupt i huset sitt ho på ein stol og tenker, ho sitt på ein rød stol. Ho tenker på eit blått skur i ein hage, med opne dører og sollyset fløymande innover golvet og noko som breier seg utover, roleg, som ei elv; breitt, som eit mylder, noko som kryr, frodig, og ei ettertenksam stille. Partikkelsorg. (s. 7)
Her, på første side, blir man på en indirekte måte presentert for tekstens hovedperson, som aldri navngis. Hun presenteres av en tredjepersons forteller, som heller aldri navngis. Hun beskrives mer eller mindre utelukkende innenfra; ytre karakteristika er så godt som fraværende i teksten – på tross av at dette ville vært ganske naturlig med tanke på den utvendige tredjepersons fortelleren. Gullkunde er en tekst som streber mot å gi en så nær skildring som mulig av de omgivelsene, tankene og impulsene som konstituerer hovedpersonens univers. Denne nærheten forsterkes av at fortelleren ligger så tett inn på personen den forsøker å beskrive, at man i stadig større grad får følelsen av at fortelleren nærmer seg posisjonen til en jeg-forteller. Fortelleren og hovedpersonen smelter nesten sammen. Følelser, inntrykk, naturopplevelser og hendelser samles og rekonstrueres innenfor hovedpersonens mentale grenser. Fra et nåtidig utgangspunkt foregår det en reise bakover i tid, en reise som gjøres med fortidens passasjerer gjennom fortidens stasjoner.
Handling gjennom tre rom
Formelt sett er teksten delt inn i tre hoveddeler, eller tre rom, og hvert rom innledes med en antikk gåte av ukjent opphav. Hvert av de tre rommene består igjen av et ulikt antall tekstbrokker: noen lengre enn andre, noen mer prosaiske enn andre, noen mer poetiske enn andre, noen i kursiv.
Det første rommet er størst. I form av en retrospeksjon utfoldes historien om faren. Vi følger minnenes ujevne og ukronologiske gang: fra det slitsomme livet i den motoriserte rullestolen, til søndagsmorgener på sofaen med «Rhapsody in Blue» på spilleren, videre til det altfor tidlige oppholdet på gamlehjemmet (blant de eldre damene blir han omtalt som «den unge mannen») og til 17. mai-lunsjen og de utradisjonelle cafébesøkene hans. Og man skjønner at det er knyttet en forgjengelighet rundt minnene om faren. Nye episoder og hendelser som kan gi opphav til ytterligere minner, kan ikke lenger oppstå fordi «alle rundane er over, alle omdreiingane, alle kast, harde og mjuke, dei som slår over ende, og dei som reiser opp, no er det over, det er ro. Det er stille. Og det er kulde» (s. 17).
Den antikke gåten som innleder andre rom, går som følger: «Ein vind / To skip / Ti sjømenn som ror / Same karen styrer begge» Gåten åpner på mange måter for det tematiske innholdet i det andre rommet. Jeg tenker da særlig på brorens (S) virksomhet som sjømann og dvelingen rundt søsknenes felles opphav (ein vind), men ulike retning (to skip): «År går. Liv tar uvilkårleg form. Broren S kom sjeldnare og sjeldnare heim. Dei er fødde av same kroppen, men fjerne som stjerner.» (s. 53) og: «(Ho tenker på leiken med å kaste fem steinar i lufta og ta imot så mange ein klarer før dei igjen når bakken; på ein eller annan måte knyter ho denne tanken til tanken på ein søskenflokk, desse småsteinane som blir slengte utover av ei hand.)» (s. 56) Strukturmessig fremstår dette andre rommet som mer i oppløsning enn det første – en utvikling som for så vidt samsvarer med det tematiske innholdet: sorgen over en brors fravær og «siste reis» (døden rykker også han bort).
De to første rommene forenes i det siste rommet som konsentrerer seg rundt sorgarbeidet på en mer konkret måte. Besøkene på kirkegården, drømmene, søvnen, årstidenes utvikling: tidens gang.
Tiden gjennom tre rom
Å erstatte en vanlig kapittelinndeling med en rominndeling bidrar på en mer eller mindre eksplisitt måte til å bygge opp under bokas spatiale strukturer. Gullkunde gjennomsyres av et tidsperspektiv og en tidsfremstilling som skaper en ganske markant romfølelse. En slik romliggjøring av tiden fører i mange tilfeller til en utvidelse av øyeblikket; de vante tidsbarrierene mellom det ene og det andre øyeblikket forsvinner. Slik vil man kanskje kunne si at øyeblikket mister sin status som øyeblikk. Utvidelsen deformerer på sett og vis øyeblikket: Øyeblikket, som per definisjon er avgrenset, blir grenseløst.
Ho kjenner at denne augneblinken vidar seg ut, fordi faren er uvanleg klår, fordi denne dagen er så vakker, og fordi dei går her langs denne smale vegen som er ein del av livet hennes, ho har sykla eller gått den heilt ifrå ho var lita jente, og no er ho ei vaksen kvinne, og ho kan framleis gå etter denne vegen og bere med seg alle dei andre gongene i kroppen samtidig som ho går her med far sin og fortel om ein drøm (s. 8)
Men – i Gullkunde er ikke denne utvidelsen av tiden definitiv. Det vil si, vi har også å gjøre med en annen og dels motstridende bevegelse, nemlig oppløsningen av tiden: «tida er så skrøpeleg, tenker ho, om ikkje lenge er også dette over.» (s. 11) Først og fremst er det kronologien i teksten som er skrøpelig – og selv om man kanskje ser dette best på det formelle plan, vil man også kunne se signalene på handlingsplanet. Det lineære aspektet er blitt erstattet av ikke bare et spatialt, men også et nærmest syklisk aspekt. Teksten har ingen konsekvent motivert handlingsgang og tidsmarkørene i boka er få, hvis man ser bort fra antydningene om at den ene måneden følger den andre: «mjuk august», «That September Feeling», «haustens gang», «Oktober», «Retning: November. Fart: jamn». Utvidelsen av tida og oppsmuldringen av tida er imidlertid ikke utelukkende motstridende bevegelser. Det eksisterer også et gjensidig avhengighetsforhold mellom disse bevegelsene: Når øyeblikket utvides, skyves kronologien til side, og når kronologien får dominere, begrenser den øyeblikkets utvidelse.
Som leser møter man de usammenhengende bildene og de utvidede øyeblikkene fra fortiden som små enkeltstående snutter, fotografier, gjerne innledet med en formulering av typen «ho hugsar». Ja, enkelte ganger kan fremstillingen nesten minne om en slags lysbildevisning – med omstokket suksesjon. Eller en saktefilm. For langsomheten i teksten er påfallende, en langsomhet som faktisk også påpekes og oppleves innad i det tekstlige universet:
Ho sitt der og kjenner si eiga oppleving av «tid» endre seg: Det å falle ned i dette langsame; faren treng lang tid på å finne ord dersom han vil seie noko, alle treng lang tid berre til det å løfte koppen til munnen, til det å få tenkt at dei kan hende vil ha ein kopp til, til det å få uttrykt dette ønsket i ord, som så blir etterfølgt av ei handling: Det blir skjenkt rykande varm og duftande kaffi i ein kopp. (s. 31)
I det hele tatt ser man gjennomgående en veksling mellom det mentale rommet og det mer konkrete rommet (for eksempel farens sykerom, eller brorens rom som ommøbleres etter hans død, eller morens rom som er innenfor husets dører og vegger, hennes fastsatte grenser «når ho [mora] streka desse grensene opp, grenser som ho kjente ikkje passa for henne; kanskje for mora, men ikkje for henne» (s. 33)). Ofte er dette to størrelser som utfordrer hverandre.
Denne vektleggingen av ulike aspekter ved det romlige åpner samtidig også døren til et annet rom – tomrommet. Første gang tomrommet melder sin ankomst helt eksplisitt, er etter brorens død. Og igjen snakker vi om ulike typer rom: det mentale tomrommet, det språklige tomrommet og det konkrete tomme rommet. Kanskje vil man også kunne snakke om det syntaktiske tomrommet; teksten blir stadig luftigere, de tomme rommene blir flere. Særlig påfallende er beskrivelsen av det språklige tomrommet. Brorens død får en paradoksal konsekvens: han må fødes på nytt inn i språket. Han må reinkarneres i en ny språklig drakt, ganske enkelt fordi det i utgangspunktet ikke ligger noen sondringer i ordene «bror min» – de kan henvise til både levende og døde. Slik knyttes det mentale tomrommet til det språklige og bruken av språket:
Ho sitt i ein sofa og seier «bror min» og meiner en bror som lever, og den broren som manglar, stig for kvar gong fram, han må inn i språket på ein ny måte, han må med, heller ikkje kan ho seie «ikkje bror min som er død, men han som lever», ho berre kjenner at for kvar gong ho nemner ein bror, stig den andre fram, og ho veit at han må med, at han skal inn i språket, og for kvar gong skal eit slags vertikalt, svart tomrom av smerte oppstå, i ho, midt i samtalen, mellom dei som snakkar, og ho veit det, det er akkurat slik det er, det er slik det stumme melder seg, med styrke. (s. 56)
Rhapsody in blue – sorgens allegori?
Årstidenes jevne gang, høstmånedenes uavbrutte vaktskifte, er for den nordligste delen av den nordlige halvkule en nesten bokstavelig lang dags ferd mot natt. Inntil et visst punkt, når det igjen går mot lysere tider, blir det mørkere og mørkere. Langsomt forsvinner lyset. Mørketida handler blant annet om: «Å på eit vis konfrontere døden, nesten bli overgitt mørket, ein slags prøve i å halde ut, som skal komme igjen og igjen, som må vere ein del av livet.» (s. 38) Gullkunde beskriver denne mørketida, en tid man etter all sannsynlighet må føle direkte på kroppen for å ane implikasjonene av. Men Gullkunde er også en roman om den mentale mørketida som etterfølger sorgen over å ha mistet noen som står deg nær. En mørketid som delvis beveger seg uavhengig av solas gang, men som også finner sin plass innenfor det naturlige kretsløpets bane.
Boka kan leses som en blues, eller som en Rhapsody in Blue, som en bluesrapsodi. Sjangermessig bestemmes den som en roman (punktroman, har noen sagt), noe som sikkert kunne diskuteres i forhold til ulike sjangerkriterier, men det spørs hvor interessant det egentlig ville være. Og det spørs om det i det hele tatt er mulig å operere med definitive sjangerkriterier og klart oppmerkede grenser mellom sjangrene. Det er imidlertid verdt å kommentere at teksten har klare poetiske trekk, ja til og med enkelte rapsodiske trekk; i sin bruddstykkeaktige form bærer den på en særegen rytme, en rytme som kanskje kan tilskrives de lange setningene med de mange kommane, kanskje den gjennomgående bruken av alliterasjon, assonans og innrim, kanskje fragmenteringen, kanskje noe annet. Denne tekstlige rytmen forsterkes av den stadige gjentagelsen av enkelte elementer: fargene, lyset, skyggene, mørket, «dei kjente formasjonane i landskapet» (s. 8), de ulike figurene som tegnes mot den mørke bunnen, lesningen av greske tekster; fortapelsen i tidløsheten. Til sammen gir en del av disse aspektene boka et nesten allegorisk avtrykk. Teksten framstår som en allegori på sorgen. På partikkelsorgen.
En søken etter formuleringen
Ganske tidlig i første rom innlemmes et lengre sitat av grekeren Teofrast, eleven og senere medarbeideren til Aristoteles, hvor han skriver om Sludrevorenhed: «Sludrevorenhed er: at diske op med endeløs og uovervejet tale (…) Og hvis man låner øre til hans snak, slipper han én aldrig.» (s. 20) Gullkunde er ikke særlig sludrevoren, den virker verken endeløs eller uoverveid. I sin knapphet bærer teksten snarere preg av å være svært renskåret og veloverveid. Hvis man tar teksten på ordet, så har den ambisjoner om å «seie noko om verda på sin eigen måte, på nytt og på nytt og på nytt» (s. 28). Eva Jensen har skrevet en bok som hele veien uttrykker en søken etter formuleringen – en søken etter ordene som kan dekke opplevelsen av verden. Etter ordene som kan skape nærvær og fylle (tom)rommet, både det mentale og det språklige. Men gjennom enkelte av de grepene boka benytter seg av (den fragmenterte formen, sjangeroverskridelsen, den «bevegelige» tiden, den autorale fortelleren som gradvis oppleves som personal, de allegoriske trekkene – alle grep som understreker glipen og forskyvningen som alltid finner sted under den tekstuelle representasjonen av virkeligheten) anskueliggjør teksten samtidig en bevissthet rundt skjørheten ved dette prosjektet.
Det er ikke så entydig hvem gullkunden til Eva Jensen er – men som leser av boka kan man fort føle seg som en. Den gjør deg rett og slett litt rikere.