Om Oracle Night av Paul Auster.
Paul Auster har siden gjennombruddet med City of Glass i 1985 (første del av The New York Trilogy), vært en av USAs mest profilerte forfattere. Gjennom ti romaner har han utforsket genre som pikaresken, dannelsesromanen, science fiction-romanen og kriminalromanen, og kombinert det med epistemologiske, metafysiske og eksistensielle sonderinger. The New York Trilogy er postmodernistens lek med detektivromanformen. I Moon Palace får vi en moderne dannelsesroman, ispedd betraktninger rundt tekstens muligheter til å formidle levd liv. Fjorårets The Book of Illusions plasserte seg et sted mellom de halsbrekkende metatekstuelle eksperimentene i The New York Trilogy og det mer tradisjonelle formspråket i Moon Palace, og er et av høydepunktene i forfatterskapet hans så langt.
I Oracle Night er det selve fortellingen som står i sentrum. Austers ellevte roman er, med sine mange fortellinger i en slags russisk dukke-struktur, først og fremst en roman om fortellinger. Hvordan fortellinger blir til, hvordan de påvirker oss og hvordan de påvirker hverandre. Denne problemstillingen er kjent for de som kjenner til hans tidligere romaner. Fortellingen er ifølge Auster menneskets måte å forholde seg til verden på: «We construct a narrative for ourselves, and that's the thread that we follow from one day to the next. People who disintegrate as personalities are the ones who lose that thread.»1 Romanen flyter over av fortellinger, og fortellerens forsøk på å supplere med detaljer fra biografien sin i fotnoter, vokser ut av proporsjoner og formelig presser brødteksten oppover på siden.
Rammefortellingen i romanen foregår over et tidsrom på to uker, hvor fortelleren, Sidney Orr, ser tilbake med 20 års perspektiv. Hovedpersonen Sidney er en lovende forfatter i 30-årene, som bor sammen med sin kone Grace i Brooklyn, New York. Mot alle odds har han overlevd en langvarig, dødstruende sykdom, og sitter igjen med et utall ubetalte sykehusregninger, skrøpelig helse og skrivesperre. Legene hadde gitt ham opp, men tilfeldighetene ville det til at han skulle få en ny sjanse.
Det hele begynner 18. september 1982 med en av hovedpersonens daglige spaserturer i nabolaget, hvor han oppdager en nyåpnet papirhandel. Han ender opp med å kjøpe alt han trenger til å sette i gang med skrivingen igjen – deriblant en blå, stofftrukket portugisisk notisbok. Det er denne notisboken som utløser skrivingen. Notisboken skal vise seg å ha en mystisk tiltrekningskraft på ham, og fortellingene begynner å strømme ut straks han setter seg ned med den: «The words came quickly, smoothly, without seeming to demand much effort. I found that surprising, but as long as I kept my hand moving from the left to the right, the words always seemed to be there, waiting to come out of the pen.» (s. 14)
Gjennom sin skriving repeterer Sidney et av Austers favorittmotiver idet han gir seg hen til de blanke arkene i notisboken – forsvinningen. Utgangspunktet er en parabel som opprinnelig kommer fra detektiven Sam Spade i Dashiell Hammetts Malteserfalken: En mann er nær ved å bli drept av en fallende bjelke fra et stillas. I løpet av minutters refleksjon bestemmer han seg for å forlate kone, barn og en sikker jobb for å starte på nytt et annet sted. «Flitcraft realizes that the world isn't the sane and orderly place he thought it was, that he's had it all wrong from the beginning and never understood the first thing about it. The world is governed by chance.» (s. 13) Flitcraft ender ironisk nok opp med å etablere seg i en annen by, med en familie og en jobb til forveksling lik den han forlot.
Utgangspunktet for Sidneys fortelling er det samme som parabelen i Malteserfalken. Hovedpersonen Nick Bowen unngår så vidt å bli drept av en fallende gjenstand. Hans første tanke er at han burde vært død: At den fallende gjenstanden var ment for ham, og reaksjonen hans er å kaste seg i en taxi til flyplassen, ta første og beste fly, for så å ende opp i Kansas City. I Sidneys fortelling er det imidlertid en kvinne i bildet forut for nær døden-opplevelsen. Bowen kommer gjennom sin jobb i et større forlagshus i kontakt med en ung kvinne som presenterer ham for et ukjent romanmanuskript av en kjent 20-tallsforfatter kalt Sylvia Maxwell. Tittelen på romanen er Oracle Night, og den blir «the story within the story within the story». Sidney vil at den skal være «a brief philosophical novel about predicting the future, a fable about time.» (s. 61) Hovedpersonen her er en britisk løytnant som under første verdenskrig blir utsatt for en eksplosjon som gjør ham blind. Blindheten gjør ham i sin tur i stand til å se inn i framtiden – en egenskap som gjør ham til en mektig mann, men selvsagt også forårsaker store psykiske påkjenninger. I tillegg til disse fortellingene arbeider Sidney med et filmmanuskript basert på H.G. Wells' The Time Machine, i et desperat forsøk på å tjene penger til å betale sykehusregningene.
En symbolsk gjenfødsel gjennom skjellsettende opplevelser blir et tydelig tema i romanen, og Sidneys valg av utgangspunkt for historien sin faller selvsagt sammen med livssituasjonen han selv befinner seg i: «They had given me up for dead, and now that I had confounded their predictions and mysteriously failed to die, what choice did I have but to live as though a future life was waiting for me?» (s. 1) Denne formen for eksistensialisme har vært sentral i Austers forfatterskap. Hans hovedpersoner blir gjerne skildret i en avgjørende livsfase, der de blir utsatt for tilsynelatende tilfeldige hendelser som får voldsomme konsekvenser for livene deres.
På samme måte som Nick Bowen/Flitcraft, har Sidney på uforklarlig vis blitt gitt en ny sjanse, men mens Bowen/Flitcraft velger å forlate tilværelsen i fysisk forstand, forsvinner Sidney delvis inn i sin egen fiksjonsverden.
Fortelleren balanserer alle de forskjellige fortellingene i romanens begynnelse, og oppdaterer samtidig leseren i fotnoter med episoder fra biografien sin: Det første møtet med Grace, forholdet til forfattervennen John Trause og bakgrunnen for episodene og personene i fiksjonstekstene han skriver. I løpet av romanen veves alle disse fortellingene inn i hverandre ved merkelige sammentreff, drømmer som er analogier til Sidneys fiksjonstekster, personer i hans liv som skrives inn i hans fiktive tekster osv. Sidney går seg vill i et kaos av tekst, og det kommer til et punkt hvor han har problemer med å skille «virkelighet» fra fiksjon. På besøk i forfattervennen John Trauses leilighet, som han har benyttet som en av kulissene i sin fortelling, begynner skillet mellom fiksjon og virkelighet å slå sprekker:
I was there, fully engaged in what was happening, and at the same time I wasn't there – for there wasn't an authentic there anymore. It was an illusory place that existed in my head, and that's where I was as well. In both places at the same time. In the apartment and in the story. In the story in the apartment that I was still writing in my head. (s. 30)
Historiene som blir til i den blå notisboken danner uhyggelige paralleller til hendelser i Sidneys liv, og det mer enn antydes at notisboken har en slags orakel-funksjon. I en diskusjon mellom Sidney og Trause om litteraturens funksjon, ytrer sistnevnte følgende:
«Thoughts are real,» he said. «Words are real. Everything human is real, and sometimes we know things before they happen, even if we aren't aware of it. We live in the present, but the future is inside us at every moment. Maybe that's what writing is all about, Sid. Not recording events from the past, but making things happen in the future.» (s. 221)
Kan fiksjonen påvirke framtiden? I Sidneys tilfelle gjør den at han ikke ser det som foregår rundt ham. Hans kones voksende frustrasjon og fraværenhet blir borte i jungelen av fortellinger. Som forteller 20 år senere, kan han skue tilbake på denne perioden med en innsikt han den gangen ikke hadde: «I was a lost man, an ill man, a man struggling to regain his footing, but underneath all the missteps and follies I committed that week, I knew something I wasn't aware of knowing.» (s. 223) Sidney innser at skrivingen virket som en forberedelse på det som skulle komme, og at fiksjonen ikke bare reflekterer (over) virkeligheten, men også på et vis former den. Den siste teksten Sidney skriver i den blå notisboken handler om hans kone Grace, og er et forsøk på å sette de siste dagenes hendelser i sammenheng. Konklusjonen hans, som ikke skal røpes her, røsker ham ut av den transelignende tilstanden han til nå vært i, og fører til at han til slutt river i stykker sidene i notisboken, ark for ark, og kvitter seg med den.
Oracle Night er i sine beste øyeblikk forførende lesning, men samtidig virker dens mange fortellinger og episodiske struktur litt for tilfeldig satt sammen. Auster makter ikke helt å få romanen til å framstå som en koherent helhet. Det resulterer også i at man ikke gripes på samme måte av Oracle Night som av mange av hans tidligere romaner. Austers fremste egenskap som forfatter har nettopp vært å fortelle de mest fantastiske historier med den største selvfølgelighet. Historier med de underligste sammentreff som i en annens penn ville framstått som hårreisende usannsynlige, har i Austers knivskarpe prosa blitt både fengslende og troverdige.
Man kan hevde at den noe usammenhengende struktureringen av fortellingen i Oracle Night er fortellerens måte å gjenspeile hovedpersonens tilværelse i et grenseland mellom fiksjon, drøm og virkelighet. På samme måte som Sidney, går også leseren seg vill i fortellingene. Dette er helt klart et poeng med romanen, men alle de metatekstuelle grepene og de fortellertekniske stuntene kommer for mye i forgrunnen, og skygger for dramaet som ligger til grunn for romanen. Auster har tidligere balansert de metatekstuelle elementene mot historien på en mesterlig måte, slik at de har utfylt hverandre og lagt nye dimensjoner til romanen. Dette fungerer dårligere i Oracle Night – først og fremst fordi historien som ligger til grunn ikke får nok spillerom og fordi karakterene ikke er så troverdige som i mange av foregående romanene.
Mot slutten av romanen, når fortellingene i notisboken har møtt veggen, kommer riktignok mye av det som i innledningen ble henvist til fotnotene opp til overflaten. I takt med hovedpersonens gradvise tilbakevending til sin virkelige verden overtar det som er romanens akse – trekantforholdet mellom Sidney, Grace og John Trause – hovedhandlingen i romanen. Uroen og usikkerheten Sidney opplever rundt forholdet til Grace, og den stadig tilbakevendende frykten for å miste kvinnen han forguder, er med på å redde romanen fra kun å bli en roman om å skrive romaner.