Ta på meg!

Saō Ichikawas debutroman Pukkelrygg, oversatt til nynorsk av Ingvill Kjærstein, konfronterer leseren med et dypt rotfestet funkofobisk verdenssyn. Vi er oppdratt til å frykte våre aldrende kropper og knytte aldring til død og forfall. Men i denne lille romanen på kun 93 sider, som ble nominert til den internasjonale Booker-prisen i 2025, inviteres vi til å tenke annerledes. Ichikawa utfordrer våre forestillinger om funksjonshemming, hva det vil si å ha en «frisk» kropp, og hva livet betyr når man lever med en sterkt begrenset kropp.

Som hovedkarakteren Shaka har forfatteren en alvorlig muskelsykdom som har tvunget henne til å tilbringe livet i rullestol og være avhengig av respirator. Romanen, skrevet med førstepersons fortellerstemme, gir unik innsikt i livet med alvorlig funksjonshemming. Vi kommer tett inn på Shakas kroppslige virkelighet, hennes uoppfylte erotiske lengsler og kampen mot en følelse av å bli redusert til noe ubetydelig – fanget i en kropp som skaper uoverkommelig avstand til omverdenen.

Gjennom å beskrive Shakas eksistens i en funksjonshemmet kropp øker Ichikawa leserens bevissthet om og respekt for det eksistensielle grunnlaget vi deler med funksjonshemmede mennesker. Som Shaka uttrykker det i et av romanens mest poetiske øyeblikk:«Kroppen min blir stadig meir fordreidd og øydelagt dess lenger eg lever. Han blir ikkje broten ned i påvente av døden. Han blir broten ned for å leve, broten ned som eit prov på tida eg har overlevd.»

Her ligger kjerneutfordringen: Mens en normativ kropp gjennomgår forfall over et tidsløp som er så langsomt at det blir usynlig og skaper en binær motsetning mellom «frisk» og «syk», presenterer Shaka et alternativt perspektiv. Leseren blir invitert til å ha empati med mennesker hvor binærlogikken er snudd på hodet, hvor livets betydning i stedet måles gjennom kroppens forfall, og hvor det er denne ødeleggelsen som blir beviset på at vi lever.

På grunn av hennes svært begrensede kapasitet til å ta vare på seg selv er Shaka avhengig av helsepersonell for å få dekt grunnleggende behov. Om med sine svært begrensede muligheter for bevegelse er Shaka i en sårbar posisjon med hensyn til sine omsorgsgivere. Hun er fratatt intimiteten vi andre tar for gitt, og konfronteres konstant med mangelen på ømhet eller hensyn. Maten hun får fra institusjonen der hun bor, er bestandig smakløs, noe hun kompenserer for ved å drysse riskrydder på alt.

Ichikawa setter Shakas handlingsfrihet i fokus og utforsker det rommet hun faktisk har til å bestemme over sitt liv og makten hun utøver i sine relasjoner. Shaka er en foreldreløs arving midt i førtiårene, med en formue som er så stor at den gir henne muligheter andre ikke har. Formuen har alltid beskyttet henne: «[S]å eg har ikkje vore tvinga til å slite ut den ufrie kroppen min og ta del i samfunnet der ute. Verken sjela, huda eller slimhinnene mine har opplevd friksjon frå eit anna menneske.» Det er en friksjon Shaka savner i sitt liv.

Men hun er altfor beskyttet, både av foreldrene og av pengene som de etterlot seg. Hun er som et museumsobjekt, som Mona Lisa da verket reiste til utstilling i Japan i 1974, beskyttet og sikret, for å bli sett, men ikke kjennes. Hun spør seg selv: «var i så fall eg Mona Lisa …?» Den dagen det berømte verket kom til Japan, var det en aktivist som sprayet det med rødmaling for å protestere mot funksjonshemmedes mangel på rettigheter i Japan. Shaka vil også at noen skal skitne henne til slik og lukke avstanden hun kjenner til verden.

Shaka er lei av å være jomfru. Hun kompenserer for sin mangel på seksuell erfaring ved å skrive erotiske bloggtekster under pseudonymet Mikio. Pengene hun tjener, donerer hun som skolepenger til kvinner. Shaka har også en Wordpress-blogg hvor hun skriver erotiske tekster, og en Twitter-konto hvor hun uttrykker sin lengsel etter en seksuelt erfaren kropp, med Buddha som pseudonym. Her har hun skrevet ting som: «[E]g vil vite korleis det er å bli gravid og ta abort.» I Japan ble loven som tvang kvinner til å ta abort av foster som ble oppdaget med funksjonshemming, ikke opphevet før midt på 1990-tallet. Med slike uttalelser utfordrer Shaka systemets moralitet og dets diskriminering av funksjonshemmede.

Shaka lengter etter en type friksjon som utvider livserfaring og tilfredshet. I et utkast hun glemmer å publisere på Twitter, skriver hun at «[L]ivet utan pengeproblem, men med massevis av helseproblem, er frykteleg dydig.» I løpet av romanens fortelling prøver Shaka å bryte med denne dydigheten og oppnå en mer tilsmusset og utvidet kroppsopplevelse.

Halvveis i fortellingen, bruker hun formuen sin til å få en av sine hjelpere, Tanaka, en sykepleier som jobber på institusjonen og som hun beskriver som «betamann», til å ha sex med henne mot en million yen per centimeter han er høy. Han aksepterer, og hun blir så syk at hun nærmer seg døden. Men Shaka er ikke bekymret for livet sitt. Hun leverer linjene sine i en flat tone uten patos, mens hun sliter med å få puste etter at hun får slimhinneinfeksjon etter sex med betamannen. Vi får ikke vite om hun syntes sexen var verdt de helsemessige konsekvensene, og hun beskriver ikke tilstanden etterpå som sykdom, men som en hverdagslig hendelse. Men episoden vrir livsbanen hennes fra en mangel på intimitet og dermed mangel på betydningsfulle relasjoner utover hennes avhengighet av andre for å kunne leve, til at hun kan danne emosjonelle bånd som utvider hennes verden. Selv om hun måtte betale for sexen, gir forholdet til Tanaka mer spenning i hverdagen, både i tanker og følelser og, ironisk sett, også i hennes slimhinners kapasitet til å puste.

«Pukkelrygg» er en radikal utfordring av våre normative forståelser av kropp, helbredelse og livskvalitet. Gjennom Shakas perspektiv inviterer Ichikawa leseren til å revurdere den binære motsetningen mellom frisk og syk og til å se på kroppens forfall ikke som en motsetning til liv, men som en konstituerende del av det. Romanen utforsker komplekse spørsmål om autonomi, intimitet og seksuell erfaring for personer med alvorlig funksjonshemming og øker vår bevissthet om de eksistensielle utfordringene de møter livet med.

Shakas valg om å bruke formuen sin på å kjøpe seg seksuell erfaring, selv med de helsemessige konsekvensene det innebærer, er ikke bare et uttrykk for lengsel etter fysisk kontakt, men et opprør mot å bli objektifisert og bevart i en glassmonter. Som Mona Lisa-motivet antyder, lengter hun etter å bli «skitnet til» – å bli berørt av verden, selv om det betyr å bli skadet. I denne handlingen finner hun en form for autentisitet som den beskyttede tilværelsen hittil har nektet henne.

Romanens styrke ligger i Ichikawas evne til å balansere en dyp, personlig innsikt – som forfatteren deler med sin hovedkarakter – med en universell utforskning av hva det vil si å være menneske. «Pukkelrygg» er ikke bare en roman om funksjonshemming, men en fundamental utfordring til hvordan vi definerer livets verdi og meningsfullhet. Den minner oss om at selv i de mest begrensede kropper kan lengselen etter å føle, å oppleve og å være en del av verden være like intens som hos oss som tar slike muligheter for gitt.