Roman og traume

Vera av Sandra Lillebø er en stillegående roman hvor smerten ulmer under overflaten, skjult bak setningskonstruksjonene. Boka fortsetter arbeidet med den samme historien som Lillebø utforsket i Tingenes tilstand (2020), om et traumatisk forhold til sin schizofrene mor. Men Vera snur fortellermåten opp ned, og det som er traumer, forblir det, traumer, ikke bearbeidet til minner fra fortiden som ikke lenger forårsaker skade eller forurettelse.

Fortellingen følger en kvinne i førtiårene som, etter en tilfeldig gjenforening med sin ungdomskjæreste, trekkes tilbake til ungdomstiden. Boken er skrevet i hennes stemme, hvor hun skildrer denne ufrivillige reisen inn i tenåringenes hukommelse. Denne hukommelsen danner romanens ryggmarg, men forblir likevel en isolert minneopplevelse som mangler forbindelse til et større narrativ i karakterens liv. Romanen bærer et autofiksjonelt preg og er fortalt i jeg-form, noe som øker leserens nærhet til fortelleren. Smerten observeres av leseren, levende, men på avstand, flere tiår etter at den har funnet sted.

Da jenta var tolv, flyttet hun med foreldrene til Dalen. Der fikk hun en hest, et føll kalt Vera. Hesten ble både ansvar og selskap i ensomheten. Vera var for ung til å bli ridd, så jenta måtte bruke flere år på trening og sosialisering, uten å oppleve gleden ved ridning. Foreldrene var fraværende, og hun ble overlatt til naboen Johnson, en skikkelse med erfaring i å bo på landet, og som støttet familiens tilvenning til det nye livet og jenta i hennes forpliktelser overfor Vera. Foreldrenes fravær inviterer til en psykoanalytisk lesning selv om romanen er minimalistisk i sin framstilling av følelseskonflikter. Den langsomme fortellingen antyder et underliggende traume som først langt inne i boken blir litt klarere: Fortelleren savner sin mors nærvær. Moren er svak, faren taus. De skulle kjøpe en hest til henne uten at hun ba om det, og det var først da moren fikk øye på Vera at moren «hadde ikke klart å dy seg, hadde smeltet fullstendig, det var det fineste dyret hun noen gang hadde sett».

Hesten skulle bli jentas ansvar. Hun måtte gjøre alt: «måke og fôre og strigle og lufte, koste gulv og vaske dekken», alt som trengtes for å dekke Veras behov. Å ri kom først flere år senere: «Og siden, når hun har blitt større, skal jeg ri henne inn, venne henne til hodelag og bissel og sal, og så, gradvis, til å kjenne vekten av meg på ryggen. Og til slutt kan jeg sette meg opp og ri av gårde med henne, nedover vegen og inn i skogen.» Fortelleren er skuffet, men sier lite. Gjennom hele boka er det bare en gang mot slutten at vi treffer fortelleren med sin mor, ellers så skjer alt hun føler og opplever uten at foreldrene er til stede. Vera er fortellerens motstykke, og på subtilt vis viser forholdet til hesten mangelen på omsorg som fortelleren måtte bære. Slik moren neglisjerer jenta, strever jenta med å etablere et kjærlig forhold til hesten, og Vera ender opp med å bli behandlet med svik og forlatelse.