Roman og traume

Vera av Sandra Lillebø er en stillegående roman hvor smerten ulmer under overflaten, skjult bak setningskonstruksjonene. Boka fortsetter arbeidet med den samme historien som Lillebø utforsket i Tingenes tilstand (2020), om et traumatisk forhold til sin schizofrene mor. Men Vera snur fortellermåten opp ned, og det som er traumer, forblir det, traumer, ikke bearbeidet til minner fra fortiden som ikke lenger forårsaker skade eller forurettelse.

Fortellingen følger en kvinne i førtiårene som, etter en tilfeldig gjenforening med sin ungdomskjæreste, trekkes tilbake til ungdomstiden. Boken er skrevet i hennes stemme, hvor hun skildrer denne ufrivillige reisen inn i tenåringenes hukommelse. Denne hukommelsen danner romanens ryggmarg, men forblir likevel en isolert minneopplevelse som mangler forbindelse til et større narrativ i karakterens liv. Romanen bærer et autofiksjonelt preg og er fortalt i jeg-form, noe som øker leserens nærhet til fortelleren. Smerten observeres av leseren, levende, men på avstand, flere tiår etter at den har funnet sted.

Da jenta var tolv, flyttet hun med foreldrene til Dalen. Der fikk hun en hest, et føll kalt Vera. Hesten ble både ansvar og selskap i ensomheten. Vera var for ung til å bli ridd, så jenta måtte bruke flere år på trening og sosialisering, uten å oppleve gleden ved ridning. Foreldrene var fraværende, og hun ble overlatt til naboen Johnson, en skikkelse med erfaring i å bo på landet, og som støttet familiens tilvenning til det nye livet og jenta i hennes forpliktelser overfor Vera. Foreldrenes fravær inviterer til en psykoanalytisk lesning selv om romanen er minimalistisk i sin framstilling av følelseskonflikter. Den langsomme fortellingen antyder et underliggende traume som først langt inne i boken blir litt klarere: Fortelleren savner sin mors nærvær. Moren er svak, faren taus. De skulle kjøpe en hest til henne uten at hun ba om det, og det var først da moren fikk øye på Vera at moren «hadde ikke klart å dy seg, hadde smeltet fullstendig, det var det fineste dyret hun noen gang hadde sett».

Hesten skulle bli jentas ansvar. Hun måtte gjøre alt: «måke og fôre og strigle og lufte, koste gulv og vaske dekken», alt som trengtes for å dekke Veras behov. Å ri kom først flere år senere: «Og siden, når hun har blitt større, skal jeg ri henne inn, venne henne til hodelag og bissel og sal, og så, gradvis, til å kjenne vekten av meg på ryggen. Og til slutt kan jeg sette meg opp og ri av gårde med henne, nedover vegen og inn i skogen.» Fortelleren er skuffet, men sier lite. Gjennom hele boka er det bare en gang mot slutten at vi treffer fortelleren med sin mor, ellers så skjer alt hun føler og opplever uten at foreldrene er til stede. Vera er fortellerens motstykke, og på subtilt vis viser forholdet til hesten mangelen på omsorg som fortelleren måtte bære. Slik moren neglisjerer jenta, strever jenta med å etablere et kjærlig forhold til hesten, og Vera ender opp med å bli behandlet med svik og forlatelse.

Etter hvert treffer jenta en gutt som blir kjæresten hennes. Som i forholdet til Vera blir jenta også i sitt første kjæresteforhold helt overlatt av sine foreldre. Historien mellom jenta og gutten er preget av typisk tenåringsopprør: fyll, røyking og sex. Men det betyr mye mer for fortelleren. Boka begynner med at gutten og fortelleren treffes etter mange tiår, og fra begynnelsen av forstår vi at mellom dem ligger noe smertefullt, men usagt.

Det tredje forholdet i boka er til Rita, venninnen som bestandig henger med kjæresteparet. Vennskapsforholdet er preget av sjalusi og konkurranse. Rita og hennes mor utgjør en motsetning til jenta og hennes mor. Ritas mor er til stede, kjører Rita rundt, tar henne med på badetur. Forholdet mellom jenta og Rita er smertefullt og uavklart. Kanskje er jenta misunnelig på omsorgen Ritas mor gir, men også Ritas forhold til gutten byr på spenninger: «Jeg lurer noen ganger på om han husker at det var henne han så først. For jeg husker det, at Rita var penere enn meg.» Nå i førtiårene er Rita lett å finne på sosiale medier, og ser «ganske vanlig ut». De er i dag likeverdige, uten konkurranse mellom seg. Lillebø beskriver ensomheten som ligger til grunn for vennskapet: «Ensomheten er skrekkinngytende; å innlate seg med en ensom er som frivillig å gjøre seg dødssyk, det er bare romantikere som ikke klarer å skille det å være utstøtt fra selvstendighet og originalitet.» Men kanskje handler det også om mor og far, som levde i sine egne verdener, i sliten stillhet.

Alt utspiller seg sakte. Som alle andre følelser i boken møter leseren tilsynelatende ubetydelige gester og handlinger samt en sårhet som ikke umiddelbart avslører sin kilde. Lillebø beskriver det ytre, men lar oss ikke komme inn i karakterenes indre liv. Romanen dømmer ikke, kritiserer ikke. Det vi får er minner uten historie, hvor traumet forblir undertrykt, og hvor fortiden viser seg fortsatt å ha grep om nåtiden.

Vi får vite at som voksen kvinne snakker fortelleren sjelden med sin mor. Hun tar ikke telefonen når moren ringer, og har ikke sett henne på mange år. Når hun endelig møter moren, får leseren ingen forklaringer på hva som skjer. Ingenting tyder på at forholdet har en fremtid som består av annet enn avstand.

Lillebø skriver tilsynelatende ikke for å helbrede, men fordi fortellinger trenger seg frem, også for dem som helst vil tie med sin historie. Som det lyder i boken: «Fortellinger lindrer, er det ikke slik. At det er bedre å være del av en tragedie enn å bli gående i en ufullbyrdet ulykke, en som aldri blir formulert eller fortalt, som bare ligger i kroppen som en knute.» Men knuten løsner ikke i romanen, og fortelleren deler heller ikke hva knuten egentlig er. Dette er nettopp poenget med bokens strategi, men også dens begrensning. Når romanen nekter å gi en narrativ kurve og nekter å transformere smerte til innsikt eller minne til mening, krever den av leseren en annen rolle enn den tradisjonelle. Den søker ikke en leser som analyserer, men en ledsager. En ledsager som er til stede i stillheten, men som ikke deltar i en endring. Vi blir invitert til å sitte ved siden av smerten uten å få lov til å berøre den eller forstå den fullt ut.

Ved å la traumet forbli ubearbeidet og «kjedelig», risikerer boken å bli en speiling av den samme stagnasjonen den skildrer. Hvis litteraturens oppgave er å utfordre leseren til å se virkeligheten på nytt, eller til å delta i en kollektiv bearbeiding av det som har skjedd, da svikter Vera. Den stabiliserer virkeligheten slik den er: med en knute som sitter fast, med en mor som er svak, og en datter som er alene.

Spørsmålet er ikke om alle romaner må endre virkeligheten, men om det finnes en grense for hvor lenge vi kan la litteraturen være et rom for ren observasjon av ubearbeidet smerte. Når språket ikke helbreder og fortellingen ikke gir rom for at traumet kan bli til noe annet enn seg selv, hva er da litteraturens funksjon? Er det nok å vitne om at ingenting forandrer seg? Vera gir ikke svaret. Boken lar oss stå igjen med spørsmålet, og kanskje er det akkurat det som gjør boken både ærlig og utilstrekkelig på samme tid.

Da denne anmeldelsen ble publisert inneholdt den en rekke feil i sitatene fra romanen, disse er blitt rettet opp 2. juni 2026.