Oslo 26. november 1942 idet det tyske skipet Donau tar 530 norske jøder til utryddelsesleirene. Mange mener at det er Gunvor Hofmo på bildet (med veske), fordi Ruth Maier var om bord på skipet. Foto: Georg W. Fossum / NTB
Litt sør for Hamar, på Tangen, ligger dikteren Ingeborg Refling Hagen gravlagt. På gravsteinen hennes står det skrevet: «Hun begynte å gå mens det ennå var mørkt».
Jeg begynte å tenke på den inskripsjonen da jeg i fjor leste to romaner, to vidt forskjellige, men med det til felles at de begge skildrer både lesbisk kjærlighet og jødeforfølgelse. Den ene var Hilde Hagerups Du eneste, den andre I minnenes hus av Yael van der Wouden. Hagerups bok ble bejublet av kritikerne, fikk Brageprisen for beste ungdomsbok i 2025 og er en av to norske kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Yael van der Woudens bok ble riktignok Booker-nominert, men her i Norge fikk den bare én anmeldelse, en svært negativ sådan, og har knapt fått noe oppmerksomhet ellers. Det finnes imidlertid noe her i krysningspunktet mellom de to bøkene, en fortelling om lesbisk seksualitet og kjærlighet, som jeg har blitt gående og gnage på.
Man kan begynne en fortelling i mørket, eller man kan slutte der. Jeg foretrekker det første, for jeg har en gang vært en sekstenåring med en rosa trekant på jakkeslaget, en som tørstet etter fortellinger om lesbiske liv. Den sekstenåringen er jeg ikke lenger, men jeg ser henne igjen i så mange av de andre som nå er nye i det skeive livet. Og jeg leter etter historier å gi dem, fortellinger om lesbisk kjærlighet som gir dem lyst til å favne livet, til å begynne å gå også om det ennå skulle være mørkt.
Ingeborg Refling Hagen var aktiv i motstandsarbeidet under krigen og satt to og et halvt år i tysk fangenskap, det meste av tiden på Grini. Her lovet hun seg selv at om hun kom fra krigen med livet i behold, skulle hun ved hjelp av kulturarbeid bygge åndelig motstand i det norske folket slik at vi ikke igjen skulle oppleve at fascistisk og nazistisk tankegods fikk rotfeste.
Setningen på gravsteinen er hentet fra ett av diktene hennes, «Haugianer-Solveig» fra 1954, og forteller om da Maria Magdalena gikk til Jesu grav tidlig påskemorgen. Det var før soloppgang, mens det ennå var mørkt, og mens de fortsatt sørget over han som var blitt drept på korset noen dager tidligere.
Jeg tror ikke på oppstandelsen. Død er død. Jeg tror imidlertid på et liv før døden, og derfor vekker den likevel noe i meg, denne setningen fra Refling Hagens oppstandelsesdikt. Det er noe med den fortvilte trassen jeg aner i Maria Magdalena, en vilje til å handle, kraften til å sette seg i bevegelse, om det så bare er å gå til en grav. Hun vet jo ikke da hun begynner å gå, at det hun tror er slutten, skal vise seg å være en begynnelse.
I Hilde Hagerups bok Du eneste finnes det imidlertid ikke noe lys da fortellingen er slutt. Det skriver forfatteren allerede i innledningen:
Alle mørke historier må ha et håp. Det skal komme mot slutten.
Når du har sett det aller verste, trenger du det motsatte. Noen som seirer mot alle odds. Noen som likevel kommer seg gjennom og ut på den andre siden. Et løfte om at det forferdelige ikke har skjedd forgjeves.
En sånn trøst finnes ikke i denne historien.
Skal det være noe håp i fortellingen om Ruth og Gunvor, må du finne det selv.
Kanskje det må diktes.
Men jeg går ikke med på denne slutten. Derfor skriver jeg denne teksten.
Hagerups bok er altså en fiksjonalisert beretning om Ruth Maier og Gunvor Hofmo, basert på det som er bevart av brev, dagbøker og annet materiale etter dem. Maier kom som østerriksk-jødisk flyktning til Norge i 1939, 18 år gammel. Sent på året i 1940 møtte hun Hofmo, som da var 19. De ble kjærester, og selv om det ser ut til å ha blitt slutt mellom dem på et tidspunkt, fortsatte de å være hverandre nære, helt til Maier ble arrestert av nazistene 26. november 1942 og sendt i døden i Auschwitz.
Hagerups bok har undertittelen «Historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier» og er i utgangspunktet en både vakker og vond fortelling om to som forelsker seg, tross det stadig mer truende mørket rundt dem. Kapitlene veksler mellom å fortelle fra den ene og den andres synspunkt, før de mot slutten, da arrestasjonen av Ruth finner sted, har begges navn som overskrift. Det siste kapittelet skisser opp en alternativ slutt, der Ruth likevel ikke blir arrestert, men får leve videre, sammen med Gunvor. «Men nei. Det er ikke sant. Det var ikke det som skjedde», slutter kapittelet med.
Det var i år 2000, med Jan Erik Volds Hofmo-biografi Mørkets sangerske, at Hofmos forhold til Maier for alvor ble løftet fram. Det gjorde at man plutselig så ganske annerledes på både liv og diktning hos Hofmo. Maier var ikke lenger bare «en jødisk venninne», slik vi hører om i Hofmos dikt, men en stor og tapt kjærlighet. Og Ruth Maier selv fikk en historie og et liv, om enn altfor kort.
Selv kom jeg inn i det skeive livet i 1987, i en tid der hiv-epidemien, dødsangsten og også homofobien herjet. Mye gammelt grums fløt opp til overflaten i disse årene. Biologiprofessor Nils Christian Stenseth var for eksempel ute i Dagbladet 23. januar 1987 og foreslo å tvangsteste alle i landet for hiv og deretter tatovere et lite, blått hjerte (!) i lysken på alle hiv-positive. Andre argumenterte for internering. Mange benyttet anledningen til å trekke fram historien om Sodoma og Gomorra.
Den rosa trekanten var homobevegelsens viktigste symbol på 1970- og 80-tallet, av og til også den svarte. Begge trekantene var i bruk i nazistenes konsentrasjonsleirer – den rosa for å merke homoseksuelle menn og transkvinner, den svarte for å merke «asosiale» kvinner, blant annet lesbiske. Å hente trekantene fram igjen og gjøre bruk av dem som skeive symboler, denne gangen som symboler for opprør og stolthet, var et fuck you til homofobien i alle dens former.
Det er erfaringene fra disse årene på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet som har gjort meg til en som hele tiden strekker meg mot lyset. De jeg hadde rundt meg, lærte meg å leve, for alt hva det er verdt.
Det var anmeldelsen i Klassekampen 29. mars 2025 som først gjorde meg oppmerksom på romanen I minnenes hus av Yael van der Wouden, oversatt til norsk av Vibeke Saugestad. «Et holocaustdrama pakket inn som erotisk roman, eller omvendt», lød ingressen i Carline Tromps anmeldelse, så vidt meg bekjent den eneste anmeldelsen boka fikk. Tromp var ikke spesielt begeistret for den. For henne ble denne Booker-nominerte romanen bare «et periodedrama, der forbudt lesbisk kjærlighet og jødeforfølgelsen settes sammen for mest mulig effekt». Det er et underlig utsagn, spør du meg, for jødeforfølgelse og forbudt lesbisk kjærlighet er da ikke ulike biter som «settes sammen», de henger ganske ofte allerede sammen, noe både den rosa trekanten og historien om Hofmo og Maier er eksempler på. Forfatteren av I minnenes hus er jo selv både skeiv og jødisk, etterkommer etter overlevende fra Holocaust. Romanens Eva kunne ha vært en eldre slektning av henne.
Men jeg kan være enig i at romanen framstår som en veldig komponert roman, der forfatteren har tømret sammen en historie med et veldig tydelig reisverk. Dialogene er overlesset, persontegningene burde fått en ekstra runde så de ikke framstod fullt så kantete. Det tok en stund før historien fenget meg.
«Så du synes ikke jeg skal lese boka», spurte en (skeiv) venninne. Men jo, jeg synes jo det, for plutselig løsnet det mellom de to kvinnelige hovedpersonene, de havnet til sengs, og noe nytt begynte å materialisere seg mellom og rundt dem. Det er lenge siden jeg har lest en bok der lesbisk begjær så eksplisitt får være betydningsfullt, sette spor, fungere som både lykt og lanse i et forsøk på å bekjempe mørket.
Vi er i 1960-tallets Nederland, der Isabel bor alene i det store huset som var hennes barndomshjem. Faren døde tidlig, og for noen år siden gikk også moren bort. Isabels to brødre har flyttet ut og lever sitt liv. Selv gjør ikke Isabel så mye, annet enn å ta vare på huset og minnene, slik den dominerende, viljesterke moren hadde villet ha det.
Men det er noe som skaver og truer.
En dag kommer Louis, den ene broren, til byen, og har med seg sin nye kjæreste, Eva. Mot Isabels vilje trumfer Louis gjennom at Eva skal få bo i huset en stund mens han selv er på jobbreise. Eva viser seg å være en utfordrende gjest for den tilknappede, avvisende Isabel, som føler seg invadert av den ubudne gjesten. Men så begynner noe å skje mellom de to, samtidig som husets historie begynner å tre fram. En gang bodde det nemlig en jødisk familie her, Evas familie, som ble tvunget til å forlate det da krigen kom. Isabel og hennes familie har med andre ord stjålet noe, gjort noen andres hjem til sitt.
«Lummer» kaller Tromp erotikken i boka. Jeg lesers derimot det lesbiske begjæret som omveltende, og forløsende, som et forfriskende regnvær etter en kvelende hete. Isabel tar «en ny form», står det, etter å ha innledet forholdet til Eva, og ja, hun blir en annen. Hun kan riktignok ikke gjøre om på den uretten som er begått mot Eva og hennes familie, en urett Isabel har vært delaktig i, uten å vite det. Men hun kan omsider bryte seg løs fra barndom og den avdøde morens dominerende rolle i tilværelsen, komme seg videre i livet, og ikke minst ta et oppgjør med det som muliggjorde en oppvekst i et stjålet hus. Det seksuelle møtet skaper en ny og bedre framtid for dem begge, gir dem en ny retning, fungerer produktivt.
«Jeg ville se nærmere på hva vi husker og hva vi velger å glemme, hvilke fortellinger vi løfter fram og hvilke vi ignorerer», sa Yael van der Wouden selv, i et intervju med The Observer 8. juni 2025.
Gunvor Hofmo levde fortsatt mens vi gikk rundt med de rosa trekantene på jakkeslaget. Hun var en av dem vi leste, og som det ble fortalt historier om. Læreren min på videregående gjorde det også, i forbindelse med at vi leste noen av Hofmos dikt i en norsktime. Hun fortalte om Hofmo og dikterkollegaen Astrid Tollefsen, at de hadde vært et par. For Hofmo hadde et lesbisk liv også etter Maier. Vi vet at hun etter krigen – kanskje allerede før freden kom – ble kjent med andre skeive mennesker. Vi vet om forholdet til Tollefsen, at de bodde sammen noen år, reiste sammen. De var lenge ett av de få kjente lesbiske parene i norsk etterkrigstid.
Da betydningen av Ruth Maier i Gunvor Hofmos liv ble kjent, skulle man jo tro at det utvidet Hofmos biografi, gjorde den rikere, mer kompleks, enda mer interessant. I stedet var det som om noe begynte å gå tapt. Det lesbiske livet som Hofmo hadde etter at hun mistet Maier, har blitt stadig mer usynliggjort.
I stedet har hun endt opp som en figur i en Romeo-og-Julie-fortelling, der det riktignok bare er Maier som faktisk dør i 1942, men hvor den Hofmo som lever videre, er som en levende død, en zombie, en skygge som flakker videre gjennom livet, uten et kjærlighetsliv. Vi så det for eksempel i Otto Homlungs dramatisering av Hofmo og Maiers liv Tvillingsjeler fra 2013, og i den tegnete serien Dekknavn Smørblomst fra 2020 av Marjam Idriss og Stian Tranung, og nå i Hagerups Du eneste. I etterordet, der Hagerup redegjør for hva som er diktet og hva som er fakta i romanen, hopper hun bare bukk over årene etter at Maier er arrestert og fram til Gunvor Hofmo blir innlagt på Gaustad sykehus i 1953. Det er som om de ti årene imellom ikke har betydning.
Og ja, det er mye vi ikke vet om Hofmos liv i disse årene, men vi vet at hun debuterte som lyriker i 1946, at hun ble kjent med den jevnaldrende journalisten Gidske Anderson, også hun skeiv. Vi vet at Hofmo møtte Astrid Tollefsen og hjalp henne med å få fasong på den samlingen med dikt som ble hennes debut i 1947. Vi vet at de to ble kjærester, at de reiste sammen, blant annet til Paris og var der store deler av 1950. Gidske Anderson hadde da bodd i byen i to år, så kanskje hang de med henne. Kanskje viste hun dem noen av byens skeive steder. Vi vet også at Hofmo og Tollefsen før de reiste ble kjent med Arne Heli og Øivind Eckhoff, to av dem som startet det som ble Norges første homoorganisasjon, Det norske forbundet av 1948.
Vi vet med andre ord at Hofmo levde et lesbisk liv i disse årene, sammen med andre skeive. Så hvorfor lar Hagerup fortellingen om Hofmos lesbiske liv slutte i mørket, i stedet for at forholdet til Ruth Maier er en begynnelse på dette livet, om enn en smertefull sådan? Slik som Hagerup – og de andre nevnte forfatterne – forteller historien nå, blir denne mest fortalte historien om lesbisk kjærlighet i Norge en dystopi. Historien om Gunvor Hofmo blir beretningen om et lesbisk jeg uten en framtid.
Nettopp det å ikke klare å se en framtid for seg selv var noe av det som gikk igjen i intervjuene kulturviter Tone Hellesund gjorde med unge skeive på begynnelsen av 2000-tallet. Felles for de unge var at de hadde slitt med selvmordstanker på grunn av sin seksualitet. For flere av dem framstod et homoseksuelt liv som et liv de ikke ville klare å leve, en framtid de ikke kunne forestille Oseg.
I sitt arbeid med dette forskningsprosjektet lot Hellesund seg inspirere av den libanesiske forfatteren Amin Maalouf og hans begrep «mortal identities» – «identiteter som dreper». Maalouf bruker begrepet først og fremst for å forsøke å forklare hvorfor mennesker dreper hverandre på basis av «overutviklede» etniske, nasjonale, eller religiøse identiteter, understreker Hellesund. Men hun ser også at noe av denne identitetstenkningen kan brukes i møte med disse unge, skeive med selvmordstanker. Identiteten homoseksuell framstår nemlig for dem som uforenlig med et (godt) liv. I verste fall blir homoseksuell en identitet som dreper.2
Hva skal den sekstenåringen som leser seg selv inn i Gunvor Hofmos liv, få ut av en fortelling som den Hagerup forteller? At kjærligheten er farlig? At om du mister den ene, så finnes det ikke andre? At for sånne som deg finnes bare mørket tilbake, og ensomheten?
Men Ruth Maier var altså ikke «den eneste» i Gunvor Hofmos liv. Det seksuelle forholdet til Maier var ingen blindgate, ingen dead end. Det vendte opp ned på verden for Gunvor Hofmo, påførte henne smerte, men ga henne også en ny retning, slik forholdet mellom Eva og Isabel snur rundt på dem begge. For slik er livet, heldigvis, også det lesbiske livet. Vi ærer ikke de døde ved å dø med dem selv. Vi skal begrave dem, de døde, og deretter reparere de levende.
Så kanskje kan vi heller fortelle historien om Gunvor Hofmo på en annen måte, som en fortelling om det å miste, om å møte mørket, men om likevel å gå videre, aldri glemme, men finne de andre, fortsette å elske, leve det lesbiske livet?
