En åndelig epidemi

«Se! Det ser ut som haugianerne.»

Jeg er på besøk i barndomshjemmet til lederen av Naturvernforbundet i Sogn og Fjordane, Anne-Line Thingnes Førsund. Hun viser entusiastisk frem et bilde fra Bergens Tidende. Lederen har vokst opp i Vevring, den lille bygda som står i fare for å bli forvandlet, nå som Nordic Mining skal lete etter rutil – et stoff som blant annet brukes for å gjøre tannpastaen hvitere enn den ellers ville vært. Denne vinteren har hun invitert aksjonister, politikere og journalister til bygda for å vise frem galskapen.

Fotografiet avbilder aksjonister fra Natur og Ungdom, samlet rundt organisasjonens leder, i stuen til et hus som står for fall. Huset står nærmere bestemt ved enden av Engebøfjellet. Derfra skal det ikke bare tas ut rutil, men også masser med avfall. Sistnevnte skal dumpes i Førdefjorden. Bakgrunnen for reportasjen i regionavisen er ungdommer som hadde ankommet Vevring for å lenke seg fast til anleggsmaskinene. Sivil ulydighet! Dermed er det behov for forberedelser og mobilisering.

Anne-Line Thingnes Førsund er strålende fornøyd. Dette er tradisjonen demonstrantene vil stå i: Små menn, kvinner og ungdommer med idealismen i behold, som står opp mot makten. Dette er grasrotorganisering med lokal forankring, som nå har kommet på kanten med styresmaktene. Finnes det egentlig noe mer haugiansk?

Det vil mange hevde. For naturvernerne er ikke de første som har påberopt seg arven fra Hans Nielsen Hauge (1771–1824). Mannen som har gitt navn til en hel bevegelse, har blitt trykket til brystet av alt fra indremisjonen til statskirken, fra gründere og småkapitalister til revolusjonære sosialister.

Senest i fjor, i anledning Hauges 250-årsjubileum, gikk debatten i Klassekampens spalter om haugianerne kunne anses å være feminister eller ei. Journalisten og forfatteren Magnhild Folkvord argumenterte i et innlegg for at Hauges innsats for å «myndiggjera og frigjera kvinnene» blir oversett (22. mai, 2021), mens historiker Bjørg Seland svarte med å advare mot å se Hauge som en «eksponent for moderne liberalisme» (12. juni, 2021).

Flere av disse eksemplene tyder på at en rekke samfunnsaktører ønsker å gjøre krav på haugianismen. Arven etter Hauge kan påkalles for å styrke egen sak. Dette er det heller ikke noe galt i. Mangfoldet av retninger som står i gjeld til haugianismen, gir tvert imot mening. For haugianerne organiserte seg på en måte som har påvirket organisasjons- og foreningslivet slik vi også kjenner det i dag. Ifølge Anders Johansens oppsummering i bidro Hauge til å oppløse eneveldets nedarvede, politiske kultur, og – på lengre sikt og uten å være klar over det – beredt han også grunnen for nye folkebevegelser.