Et absurd bygg i kaotisk laft

«I begynnelsen var bildet. Og hvem trenger ordet når man har bildet», spør Lars Elling retorisk et sted i romanen Fyrstene av Finntjern, men svaret er åpenbart ham selv, ettersom denne boka er en bok, og den nærmest renner over av fortellerglede. Samtidig trekkes han vekk fra fortellingen, mot øyeblikksbildet, som best lar seg fange i billedkunsten. Vi kan godt bruke billedkunsten som en metafor for litteraturen når vi snakker om Fyrstene av Finntjern. Ikke først og fremst fordi Elling selv er billedkunster, men fordi Filip, 18-åringen fra Bekkelaget som gjennom romanen sitter og lytter til sin døende farfars fortelling fra ungdomstiden, ønsker å bli det. Lars Ellings første voksenroman er, til tider, et slags portrett av kunstneren som ung mann, en ung mann som bare vil tegne en sann strek, men som også gjerne vil høre bestefar fortelle ferdig den stadig mer spennende familieopphavsmyten, før han utånder.

Den følgende passasjen, hvor det redegjøres for kunstnerspirens drivende kraft, kan også leses som bokens poetikk:

Jeg våkner alltid mellom to språk. Og blir nødt til å velge. Jeg må velge mellom vilt kryssklippede bilder underlagt nattas logikk, og ordet, som plasserer meg trygt og ubønnhørlig i en enkeltseng jeg vokser og vokser ut av, på gutterommet i Kvartsveien 8A.

Jeg vil ikke velge. Jeg vil sveve i denne tredje tilstanden. Ikke forplikte meg til verken ord eller bilde, men flyte et sted imellom.

Fyrstene av Finntjern begynner som en oppvekstskildring fra 80-tallet. Filip bor med familien i en tomannsbolig, en «generasjonskonfliktbolig i dysfunksjonalistisk stil», som hans sarkastiske storesøster Turid kaller det. Tre generasjoner i 8B, og i 8A bor grandonkelen. En isfront, det vil si et epletre, har imidlertid splittet farfaren og broren, og delt huset de en gang vokste opp i, i to. Farfaren, som Filip bare omtaler som Den Gamle, ligger og hoster i en kopp, etter en lang karriere som gulvsliper har han fylt lungene med støv, eller «støpt sine egne lunger fra innsiden, i den fineste Carrara». Filip lystrer pliktskyldig når hans pedagogiske psykologfar ber ham snakke med den sure og surklende Gamle. Da farfaren begynner å fortelle om ungdomstiden før første verdenskrig, lurer Filip først på om dette kan være et mulig motiv å tegne, men han blir raskt fanget av historien som Den Gamle hoster og harker opp. Romanen tar en vending når Elling samler oss rundt leirbålet for å fortelle historien om de to brødrene, Arnstein og Truls, som blir sendt ut i villmarken av sin strenge far, keiseren, for å lære å klare seg selv, mens den tredje broren, den Totem, blir værende igjen i Kvartsveien.