Tegn i tåka

Det er utfordrende å konstruere en hel verden gjennom språket. Selv når den verdenen skal være ganske lik vår egen, kreves et godt grunnarbeid. Men kanskje mest når det er en litt annerledes virkelighet som skal stables opp og underbygges, er grensa mellom god fortellerkunst og overforklaring hårfin. En måte å sno seg rundt problemet på er å skrelle vekk all kontekst og definere verden som et isolert skip som befinner seg i et helt ukjent farvann. Det gjør debutanten Mads Rage i sin finurlige Og skipet siglar vidare, og han gjør det godt.

For det er ikke lett, det heller. Å presentere en verden som folk bare må finne ut av sjøl, slik Rage gjør, er å ta leseren på alvor. Her er det ingen forklarende opplysninger eller innskutte hjelpesetninger som veileder oss gjennom det hele med en hånd på ryggen. Boka er trang og seig, men samtidig oppslukende; som en Twin Peaks-episode hvor tåkete skog og vakre fjes er bytta ut med et vindskeivt skipsmannskap og endeløs horisont. Her er det ingen framtid og knapt noen fortid. Jeg er ikke engang sikker på om de jeg møter i boka, er mennesker. Likevel går Rage, gjennom den noe luntende hovedkarakteren Poll, inn i individets følelse av fellesskap, det overskyggende overlevelsesinstinktet og det allmenne behovet for mening med tilværelsen.

Det maktesløse enkeltmennesket som må passe på seg sjøl i et stadig mer vaklende samfunn, er selve grunnelementet i flere dystopiske fortellinger. I Og skipet siglar vidare bruker Rage sjangerens virkemidler til å vise fram menneskets iboende trang til å ta plass. Forfatteren seiler med denne romanen inn i den nokså omfattende dystopiske samtidslitteraturen med et tydelig særpreg – allerede på første forsøk.

Tett

På skipet der hele historia utspiller seg, en seilskute som stundom seiler og stundom står stille, har Poll fått ansvar for reingjøringa etter at forgjengeren har «gått i fjorden». Fartøyet er avhengig av vindens kraft, og de må klare seg uten teknologisk hjelp. Poll og mannskapet, en håndfull til sammen, har vært på havet i generasjoner – så lenge at de ikke veit om noe annet: «Me veit ikkje anna enn å sigla.»

Så kommer tåka sigende. Og har man lært et og annet av Twin Peaks, så er det at dødssymbolikken, den høster det den sår. Etter hvert som vinden stilner i romanen, skipet blir stående ubevegelig og flere på dekk blir ramma av en langdryg og uhelbredelig sykdom, tetner også stemninga seg til blant det gjenværende mannskapet.

Det er en til tider klaustrofobisk og klam verden Rage skisserer. Tåka ligger rundt skipet som en blindsone mot det som måtte befinne seg på den andre sida. Den konservative og ordrike nynorsken, krydra med en gammelmodig og sjarmerende skipssjargong, pakker seg om handlinga på en kledelig måte. Om dette foregår i en preteknologisk fortid, primitiv nåtid eller dystopisk framtid er usikkert, men også helt uviktig. Verdenen i Rages roman befinner seg utafor tida. I tillegg til å gi et bilde på livet som en evig seilas mot den uutforska morgendagen åpner det tidløse opp for flere allegoriske lesninger; om dette dreier seg om klimadystopiske framtidsscenarioer, dagens politiske polariseringer eller om dem som i dette øyeblikk befinner seg ute på havet uten å vite om de noen gang kommer fram til land.